For tidlig fødsel

[Lunabell]

Hei!

Jeg er 33 uker på vei med mitt første barn. På min første kontroll i august veide jeg 56 kilo (1.70 høy). Nå veier jeg 71 og disse kiloene har i all hovedsak kommet på siden i november. Ikke før i går da jeg var hos legen og fant ut at jeg nå veier 71 kg og at babyen veier ca 2550 gram (allerede nå!), har jeg følt meg stor og tung. Tvert i mot, jeg har følt meg ganske lett på foten og synes ikke jeg har hatt stor mage sammenlignet med mine 6 venninner som alle skal ha i april/mai. Nå føler jeg meg imidlertid skikkelig tung og har for første gang begynt å grue meg til fødselen. I følge en bok jeg har skulle fosteret på dette stadiet veid ca. 1700 gram. Der stod det også at fosteret i perioden framover nå skal legge på seg ca. 250 gram i uken. Det vil si at min baby vil ende opp på minst 4,5 kilo, forutsatt at han kommer på termin og ikke for sent!

Dersom jeg får en fødsel lik den min mor hadde med meg kommer jeg i så fall til å krepere (jeg var bare litt over 3 kilo da jeg ble født). Hun lå i 38 timer og hadde det helt forferdelig. Er det noe jeg kan gjøre for å "normalisere/stabilisere" veksten, både min og fosterets, uten at det blir uforsvarlig?

Tidligere i uka måtte jeg på sykehuset med vonde, menslignende smerter for å få stoppet sammentrekninger i livmoren (fikk Bricanyl). Da ble det snakket om for tidlig fødsel og jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg kanskje har jobbet og stresset for mye i det siste. Legen mente sammentrekningene kunne være utløst av at jeg tydeligvis har en infeksjon i kroppen (blod og hvite blodlegemer m.m. i urinen) men han spurte samtidig om jeg hadde vært stressa i det siste. Og det har jeg. Ikke så mye fysisk men psykisk. Jeg fikk forøvrig antibiotika mot infeksjonen.

Jeg har til nå vært i relativt fin form men fikk meg en knekk etter sykehusbesøket og falt helt sammen etter det. Nå er jeg bare fryktelig trøtt, lei meg og utslitt. Jeg har jobbet svært mye siden jul og sovet lite. Nylig fikk jeg også vite at jeg ikke har jobb å gå til etter permisjonen og ble skikkelig deppa, selv om jeg var forberedt på det. Føler at alt arbeidet jeg har gjort ikke blir verdsatt. I tillegg har jeg hatt problemer i samlivet, i forholdet til foreldrene mine og store bekymringer for økonomien.

Svangerskapet har med andre ord vært spekket med problemer og jeg har vært mye nedfor, anspent og stressa. Jeg føler at alt har blitt annerledes enn jeg planla og at jeg ikke har kunnet unngå å påføre meg selv og fosteret den påkjenningen det er å ikke være i harmoni på noen måte. Er bekymret for hva dette har å si for fosteret. Vet man i hvor stor grad mammas psykiske tilstand virker inn - og eventuelt hvordan - på fosteret?

Jeg har massevis av kynnere, noen kan være direkte vonde, men vanligvis er de bare ubehagelige. Frekvensen/hyppigheten og styrken har tiltatt de siste par ukene. Det skal ingenting til før magen trekker seg sammen og blir hard som en ball. I tillegg til at bevegelser og fysisk aktivitet utløser kynnere, føler jeg nesten at jeg kan framkalle dem bare ved å TENKE på ting som bekymrer meg eller stresser meg. Er dette helt som det skal være?

Dette ble visst forferdelig langt.

Takknemlig for svar - særlig det om vekten på fosteret.

[Trine Endsjø, jordmor]

Jeg vil anbefale deg å ikke legge så mye vekt på hverken din vektøkning eller de funnene som ble gjort på ultralyd ang. barnets estimerte vekt. Den vekten behøver slettes ikke være korrekt. Så seint i svangerskapet er det lett å bomme, så mye som en halv kilo i begge retninger. Har ikke ditt SF-mål steget dramatisk, eller at vedkommende som vanligvis måler det, uttrykt meninger om stort barn, ville jeg foreløpig ikke tatt dette så tung. Om det så skulle være at barnet ender opp på mer enn 4 kg, så er det absolutt ikke alene om å føde så store barn. Et langvarig fødselsforløp skyldes sjelden alene at barnet er stort, men snarere det faktum at man er førstegangsfødende med alt det kan medbringe. Ikke sjelden starter en førstegangsfødsel med rier som ikke med en gang gir åpning. Mor kan fort bli sliten, og livmoren vil etterhvert kunne gi dårligere rier. Dette er som oftest årsaken til det langvarige forløpet som du beskriver at din mor hadde. Dessuten er det mer hjelp å få i dag enn det var på din mors tid. Man vet også at kvinner som får god oppfølging, støtte og ro, føder lettere enn de som ikke får dette. Her har det skjedd mye de siste årene.

Jeg skjønner at du har mye å engste deg over og at du helt klart kunne hatt glede av å prate regelmessig med et menneske du har tillit til, helst en flink jordmor. Håper du har dette. Hvis ikke, håper jeg din lege kan hjelpe deg, enten ved å stille opp selv, eller ved å henvise deg videre i apparatet. Det er ikke uvanlig at gravide sliter med depressive tanker, men det er ikke påvist at barnet tar noen form for skade av dette. Tenk på alle de kvinner i verden som føder friske, fullbårne barn, til tross for at de lever under ekstreme omstendigheter, med f.eks. krig, nød, frykt, sorg osv. Det nytter ikke å påføre seg selv dårlig samvittighet fordi man ikke føler at man er helt i harmoni. Gravide er i en veldig sårbar fase av livet og de fleste opplever på et eller annet stadium at følelsene tar overhånd.

Jeg vil anbefale deg å snakke med din lege om det kan være på sin plass med en sykemelding, hvis det føler at du trenger dette for å rydde opp i tilværelsen. Også med tanke på kynnerne dine. Håper også at du kan prate med dine venninner, som også er gravide. De burde har forutsetninger for å forstå litt av hva du gjennomgår. Lykke til videre.