Til de som har gått gjennom skilsmisse

[Gjest emosjoneltutslitt]

Hei

Trenger de råd jeg kan få til følgende problemstilling:

Har vært sammen med min mann i fire år, jeg hadde ett barn før jeg traff han, og vi har ett sammen. De to første årene hadde vi det bra, og har selvsagt hatt mange bra dager etter det, men også mange slitsomme. Største problem har alltid vært at han ikke tar mine klager alvorlig. Jeg kunne stå og kjefte og grine over ting jeg syntes var galt, og han sa bare at skal du nå komme med den samme leksa igjen. Og så sa han at han skulle forbedre seg. Men ingenting skjedde.

Han kunne si han skulle være ute et par timer, for å komme hjem sent på natten dritfull. Han har en hobby som fører til at han er mye borte, og for det meste sa han bare at det SKAL jeg gjøre, så fikk jeg føye meg etter det og ta meg av barn og alt annet praktisk.

I det store og hele er dette problemer jeg synes vi burde kunne løse, hvis vi er glade i hverandre. Men, det jeg har kommet frem til, er vel at jeg ikke ER glad i ham lenger. Ikke som kjæreste, mer som venn.

Men det er kanskje nok i et ekteskap tenker jeg. Nå er han veldig innstilt på å få ting til å fungere, og sier han elsker meg over alt på jord, og vil gjerne at jeg skal bli. Mens jeg har kanskje kommet forbi det punktet at jeg VIL det. Føler helt enkelt at jeg har "fallen out of love" for å si det banalt. Ingen følelser utover vennskap for han.

Han sier han vil ha ungene, og at de må få bli hos han. Er det noe jeg ikke orker så er det å sloss om de, jeg vil bare føye han på alle mulige måter, så vi kan være så vennskapelige som mulig. Men bare tanken på å ikke se ungene hver dag gjør at jeg griner. Samtidig som jeg tenker at det er vel feil å bli i et ekteskap med en jeg ikke elsker, fordi jeg vil ha barna rundt meg? Jeg vil jo kunne treffe dem likevel. Han er jo så mye borte også, at de MÅ være mye hos meg.

Og så alt det praktiske da, selge hus, flytte hver for oss, barna oppi det hele, familie, venner osv... Alt dette tenker jeg på med gru. Og kanskje jeg allerede har bestemt meg for å bli?

Jeg trenger hjelp. Noen som har vært gjennom det samme?

[Gjest Hilke-mor]

Jeg har ikke gått gjennom en skilsmisse, men det er en ting jeg lurer på: Hvorfor vil din mann beholde begge barna når bare det yngste er hans? Det virker opplagt at det eldste skal være hos deg. Deretter må dere finne ut om det beste for barna er at de får være sammen (begge hos deg), eller et barn hos hver av dere.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg forstår at du er rimelig fortvilet over et slitt samliv. Det høres også ut som dere har slitt hverandre ut når det gjelder tilbakemeldinger og konstruktiv samtale. Derfor vil jeg råde dere til å oppsøke en samlivsrådgiver. En skikkelig gjennomgang av parforholdet er fornuftig bruk av tid og krefter, enten dere vil avslutte forholdet eller satse på en gjenforening.

Bruk gule sider. Familierådgivning.

[Zirine]

Den der fasen har jeg også vært borti, selv om den utartet seg anderledes. Men jeg forstår en ting dithen - at vi har en ting felles - og det er at vi forsøker, men på et tidspunkt så er det noen kraner som stenger igjen.

Jeg snakker nok mot alle familieterapauter og alle rådgivere, men hvis jeg tenker på meg selv, så er det ingenting som kan vekke noe som er slokket - hvis det først har slokket - etter mange sjanser og forsøk. Og hvis jeg da har kommet til et stadie hvor ting har slokket så er det ingenting å gjøre med det forholdet - DA.

Men jeg tenker ....man skal ikke tvinge frem et samliv. Man skal forsøke, og man skal ofre, men man skal ikke utslette seg selv - ei hellersin egen mening med livet. Hvis det innebærer å bryte opp, så skal man gjøre det. Har man barn, må man ta hensyn til det - men jeg mener at man aldri leve i destruktive forhold. Ingenting er verre enn det destruktive.

Bryt opp, gjør opp regnskap, finn deg selv - la han finne seg selv - og kom tilbake til hverandre hvis magien viser seg igjen. Jeg tror at magi og spenning kan gjennoppstå i forhold - men jeg tror ikke det kan gjennomstå av aske - der må ha vært no ulming igjen.

[Gjest emosjoneltutslitt]

Jeg har ikke gått gjennom en skilsmisse, men det er en ting jeg lurer på: Hvorfor vil din mann beholde begge barna når bare det yngste er hans? Det virker opplagt at det eldste skal være hos deg. Deretter må dere finne ut om det beste for barna er at de får være sammen (begge hos deg), eller et barn hos hver av dere.

Hei

Ville aldri vurdert å splitte opp barna. Dessuten har mannen min alltid behandlet min sønn som sin egen, de har kjent hverandre siden han var ett år, og det er mannen min som er hans pappa. Han har ingen kontakt med sin biologiske far.

Det er nesten så jeg føler at jeg ikke kan være så stygg at jeg forlater ham, OG forlanger å ha barna med meg. Da vil han rett og slett få sammenbrudd tror jeg. Det jeg ser som ideelt er at jeg kan bo ganske i nærheten, og at barna kan gå mellom boligene. Det beste for barna må jo være at ting forblir mest mulig som før, og jeg håper at vi kan beholde huset som min mann og barna da kan bo i. Så lenge mannen min vil det.

Takk for at du tok deg tid til å svare på innlegget mitt!