Forelskelse på 2. året

[Gjest forelsket]

Vet ikke om dette helt er forumet for å ta opp slike ting, menmen..

Er en 22 år gammel gutt, og for nesten 2 år siden traff jeg på ei jente på en fest. Jeg hadde sett henne før ved noen anledninger, og hun var smellvakker! Denne gangen kom vi litt i prat, og før jeg visste ordet av det, rotet vi..

Etter dette var jeg mer eller mindre fortapt. Ble litt bedre kjent med henne etterhvert, vi sendte litt meldinger, og jeg fikk inntrykk av at hun likte meg ganske godt. Problemet mitt var bare at akkurat da var livet mitt ganske fucked up.. Sleit litt med depresjoner til tider, og sammen med alkohol ble dette et sammensurium av følelser, sjekketriks og hva verre er.. Jeg traff kun på henne når jeg var temmelig dritings, og til og med de gangene vi hadde avtalt å treffes på byen var jeg mer eller mindre wasted..

Tror kanskje dette var grunnen til at hun bare svant hen, og at jeg aldri egentlig ble skikkelig kjent med henne.

Nå er det to år siden, og vi treffer jo på hverandre nå og da. Jeg er fortsatt like forelsket i henne som jeg var første gangen jeg så henne, men jeg tviler på at hun har noen følelser for meg.

Jeg har det siste året prøvd å glemme henne, eller i det minste ikke være forelsket i henne men det er ikke lett. Hun er faktisk den vakreste personen jeg noensinne har sett, og bare jeg kaster et blikk på henne, ser smilet, så er jeg like forelsket igjen.. Hun jobber på en butikk i nærheten, og rett som det er tar jeg meg selv i å dra dit bare for å se om hun er på jobb.. Bare vi snakker sammen i et minutt er det liksom verdt det på et eller annet vis.. (Skjelver i hele kroppen, knærne blir gele, pulsen går sikkert over 200 osv.. )

Jeg føler at det ødelegger så mye for meg å gå slik. Jeg føler liksom at jeg aldri har fått blitt kjent med henne, og at jeg ikke kan gi slipp før jeg vet helt hvordan ståa er. Hver gang jeg møter en annen kvinne jeg liker reserverer jeg meg. Tenker liksom at jeg egentlig er forelsket i noen andre, og at for alt jeg vet kanskje har sjangs på henne..

Jeg tror ikke at jeg noensinne kommer videre før jeg har fått blitt bedre kjent med henne, eller i det minste fått bekreftet om hun liker meg..

Skal jeg bare spørre henne om hun liker meg? Eller skal jeg kanskje spørre om hun har lyst å bli bedre kjent med meg? Alt jeg kan tenke på må jo bli dumt, synes jeg..

Noen forslag på hva jeg kan gjøre for å få ro i sjela?

[Gjest nonan]

Foreslå en kaffe du, så kan du snakke med henne. Fortell henne rett og slett hva du har sagt her.

Finnes ikke noen bedre måte å gjøre det på.

Kan kanskje virke litt tøfft, men det er helt klart det beste, og det vet du også.