Frustrert

[Gjest Ikke nick nå]

Mannen min sover på rommet til dattern vår. Han er sur, mutt og vil ikke snakke om det som plager han. Humøret hans er svært opp-og-ned. Han sitter foran pc hele kvelden, sier av og til ikke god natt, og blir borte hele lørdagskvelden uten å si hvor han er. Han klipper ikke håret...Jeg må bestille time for han før han gidder å gjøre det. Av og til virker han helt borte, glemmer avtaler, nøkler, finner ikke ting, husker ikke ungnenes bleiestørrelse, etc. irritasjonsmomenter som er små, men som vokser seg større. Han har aldri vært romantisk, men nå er romantikk et fremmedord. Vi har sjelden sex, og har vi det er det over på no time. Og som sagt: når han er sur, sover han ikke engang i sengen vår. Etter at minstemann ble født, bodde han flere måneder på hennes rom, for ikke å bli trøtt på jobben (av nattevåk). Det hjalp ikke at jeg sa ungen bare våknetr en gang, fikk mat og sovnet da med det samme etterpå. Han sov på barnets rom også i helgene da han hadde fri. Nå har han begynt å sove der igjen.

Det er flere forhold jeg kunne fortalt om, men nå har jeg klaget nok.

Jeg er lei meg, føler meg avvist, er irritert hele tiden. Dessuten begynner jeg å lure på om det feiler han noe psykisk. Jeg vet ikke om jeg kan g¨å gjennom et slikt samliv, men så er det barna, da...

Saken er at jeg ikke elsker han, tror ikke jeg har gjort det på lenge. Men jeg er glad i han, og ser ikke for meg livet som alenemor for to småtasser. Vi har to barn, den ene er baby. Vi har vært sammen siden ungdomstiden, og aldri vært med noen andre. Jeg er også redd for at jeg kan komme til å bli fristet av andre, når jeg kommer ut av babytilværelsen igjen. Jeg har aldri vært utro, og som sagt aldri vært sammen med noen andre enn mannen min. Jeg tror jeg må ha vært ganske dum og naiv i ungdomstiden.

Hva gjør jeg? Noen andre som har det sånn? Er det mulig å "forandre på han"?

[Gjest nyco]

Du er jo mer eller mindre alenemor allerede. Jeg kan ikke helt se at det skulle bety store forskjellen om du hiver ham ut eller flytter selv.

Sånn som du beskriver det er det i alle fall ingen vits i å leve.

Vil du ha det slik i de neste 20 åra?

Er det din jobb å få ham til å "se"?

Nix.