Hjelp meg

[Gjest Nicklaus]

Det blir mer og mer tydelig at jeg og min mann er uenige når det gjelder barneoppdragelse. Kanskje hadde vi oppdaget dette på et tidlig tidspunkt om vi hadde vært samboere før vi fikk ungene. Saken er at vi bodde på hver vår kant av landet. Var veldig forelsket og forlovet. En av oss skulle flytte på seg, men så ble jeg gravid. Det ble en del pendling frem og tilbake, men på grunn av en oppgave jeg hadde kunne jeg ikke flytte før etter fødselen. Og da jeg flyttet til ham var allerede nummer to på vei. Det ble en hektisk hverdag, hvor jeg følte at han hjalp meg mye.

Men så: Nå er ungene blitt litt større 2 og 3 år, og jeg føler meg alene om alt. Han mener ikke det er viktig at vi fire gjør ting sammen. Det er alltid meg som er sammen med dem. Jeg tar dem med i svømmehallen, jeg er ute med dem, de er med meg og gjør innkjøp, jeg leverer og henter i barnehagen. Så kommer vi til middagen. Da mener jeg iallefall at vi kan sitte sammen. Men han kaster i seg maten og har reist seg fra bordet før jeg har hatt maten på fatene til ungene. Så kommer det jeg føler er et stort problem; ungene ser pappa gå fra så vil de også gjøre det. Jeg får et underlig kjør med å holde faste grenser og for å få de til å spise litt mat. Han mener at ungene kan gå fra de også, de vil snart lære at de ikke kan gå sulten. Men det er jo jeg som får problemer når de kommer ti minutter senere fordi de er så sulten. Det virker som om mannen min lever et eget liv ved siden av oss.

Men etter at ungene er lagt og jeg har ordet alt klart til neste dag, da kommer han og vil ha sex. Men jeg må si at jeg har helt mistet lysten på ham. Jeg går og irriterer meg så mye over ham at jeg greier ikke å kose når kvelden kommer.

Føler meg enkelte ganger som en bombe som sprekker når som helst. Hva skal jeg gjøre for at han skal skjønne at jeg ikke makter å fortsette sånn. Jeg vil jo at vi skal forsette og bo sammen. Men jeg vil jo ikke gå hele dagen og irritere meg grønn eller!

Men han har jo ikke problemer så klart. Det er jeg som ikke aksepterer hans meninger.

Så enkelt sier han det!!

[Gjest nyco]

Dere trenger å snakke sammen ved hjelp av en tredje person. Prøv familievernkontoret, eller andre menesker du stoler på som kan gi en objektiv vurdering og sette ting i perspektiv.

Hvis han ikke er interessert og bare fortsetter å kjøre sin noe egoistiske holdning (min mening!) tror jeg du bør vurdere om du ikke har det bedre med ungene alene.