Familierådgiveren

[Gjest Kristine]

I dag har vi grått på omgang, jeg og mannen min. Han har trøstet meg og jeg han. Vi snakker naturlig sammen. Noe så deilig.

Men jeg har en sorg i meg. Det har han også.

Fordi: Vi har missforstått heverandre og feiltolket hverandre i mange år. Men vi er fortsatt glade i hverandre og har hatt mye godt sammen.

Jeg fant en familierådgiver som kunne hjelpe oss etter 3 forsøk med 3 forskjellige rådgivere nå etter 20 år. For 20 år siden var jeg på et rådgivningskontor første gang.

Det er den 4. rågiveren som først nå kan hjelpe oss og hun har erfaring og kan det hun driver med.

Jeg har ikke tenkt på meg selv, det er synd å si. Jeg har først og sist tenkt på de 3 ungene mine i dette. Derfor har jeg blitt og derfor er jeg så lei meg på mine egne vegne.

Jeg håper dere på familiekontorene forstår alvoret når det kommer ektepar til dere.

Det skal mye til å trå over dørterskelen deres.

Jeg sa ikke at jeg ville skilles de 3 første gangene. Kanskje jeg ikke ble tatt på alvor da.

Min venninne sa at jeg måtte si det og at jeg måtte si at jeg ikke ville fortsette et samliv slik det var for meg. Først da kan dere hjelpe... Hun hadde gjordt det og først da fått hjelp.

Jeg er fortvilet og lei meg for samspillet vårt har virkelig slitt meg nesten istykker følelsesmessig.

Jeg sykmeldt. Tenk om jeg aldri kommer i jobb mer.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Takk for påminningen om alvoret ved å være familierådgiver.

[Gjest Kristine]

Hei!

Takk for påminningen om alvoret ved å være familierådgiver.

Det som også er en byrde for meg er andre nærpersoners holdninger og utsagn ift. at jeg er sykmeldt.

Jeg har alltid vært utrolig samvittighetsfull og jeg har arbeidet livet av meg ift. yrkesliv, familie, samfunnsliv, barnas skolegang (foreldremøter, idrettslag), oppfølging av ungene mine. Kort sagt jeg har gjordt ALT som har stått i min makt å gjøre for ANDRE.

Nå vil jeg ta hensyn til meg selv og kjenne etter. ( nytt det også)

Jeg TOM og feiltolker vanlig prat, det blir kjefting. Tårene renner og alle kreftene er BORTE. Jeg vil ha fred og tid til å stable meg på beina igjen. Jeg har fått råd fra opptreningssenteret jeg var på at jeg må

være forsiktig og ta ett skritt av gangen.

Men jeg føler at vellmenede mennesker i mitt nærmeste nettverk synes de må minne meg på hvor vanskelig det er å komme tilbake etter en lang sykmeldingsperiode.

Familierådgiveren sier jeg kanskje trenger ett år. Legen min sier jeg ikke må begynne for tidlig. Jeg har begynt for tidlig 2 ganger før det siste året og det har gjordt situasjonen 10 ganger værre.

Jeg er også redd for det med jobb når de andre rundt meg er så bekymret og maser.

Jeg er ansatt i et omsorgsyrke og kjenner ganske fort at jeg blir tappet av mennsker rundt meg.

I tillegg svinger det ift. samlivet med mannen min. Han synes det er hans feil at jeg er sykmeldt. Han vil ha tilbake et normalt liv.