Vurderer brudd...Noen råd?

[Gjest idag anonym]

Hei!

Jeg er en jente på 25 som har vært sammen med samboeren min i 4 år nå. Vi har det helt greit, ikke topp og ikke elendig, men ok. Saken er den at for begge parter mangler det en viss lidenskap. Jeg tror rett og slett at vi har blitt for godt kjent, for intime, slik at mystikken og begjæret har forsvunnet. Vi kysser hverandre på munnen kanskje 2-3 ganger i året, har sex en gang i måneden sånn ca, og koser sjelden seriøst. Vår kosing er tøysete og barnslig. Han berører svært sjelden brystene mine og oralsex (utført av ham) har skjedd 3 ganger totalt i vårt samliv.

Så det er problem nr 1 - mangel på begjær. Men i tillegg tror jeg at følelsene mangler, fra begge sider. Jeg merker at han mangler entusiasme når han sier at han elsker meg. For min del tror jeg at er sikker på at jeg ikke elsker ham. Men jeg er fryktelig glad i ham, det er min beste venn...

Problem nr 3 er en mengde overflatiske ting som hans dårlige økonomi og manglende vilje til å ordne opp i det. Han har et dårlig forhold til alkohol, og alkohol/narkotika-problemer innad i familien som ikke gjør dem til verdens beste svigerfamilie...Han har mange greie venner men også en god del slaurer som jeg ikke vil ha inn i hjemmet mitt/vårt. Han er veldig sneversynt når det gjelder spørsmål som politikk (stemmer FrP), rasisme og annet. Jeg er en aktiv antirasist og medlem av Amnesty, mens han er for dødsstraff.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, det er så mange småting som gjør at jeg har vanskelig for å se for meg et helt liv, og barn, med ham. Men samtidig er jeg så redd for å slå opp! Hva med leiligheten? Det er så dyrt å bo alene...Og familien hans kommer til å bli helt knust, de har trykket meg til sitt bryst fra første stund. Vi har mange felles venner, hva med dem? Og hva om jeg mister ham som venn i tillegg?? Det hadde fullstendig knust meg...

Det jeg er mest redd for er å angre etterpå. Nå har jeg bare ramset opp hans verste sider, men han er så utrolig grei og snill og godt likt av alle - tenk hvis jeg ikke får bedre enn ham??? Jeg har ofte sammenlignet ham med kjærestene til venninnene mine, som er urimelige og sjalu osv, og det er alltid han som kommer best ut. Fins det i det hele tatt forhold hvor man kan beholde begjæret og kjæreste-følelsen etter flere år?

Jeg vet at man aldri finner den perfekte, men utifra det jeg har fortalt nå, er det mulighet for at jeg kan finne en som passer bedre for meg, eller er det kun detaljer jeg henger meg opp i? Det faktum at jeg føler at jeg ikke elsker ham lengre er jo ikke akkurat en detalj, men kanskje jeg tar feil? Hvordan kan jeg skille følelsene fra hverandre, å elske en kjæreste hvor begjæret har dempet seg eller bare være glad i en venn?

Uff, dette ble litt langt, håper noen har lest det likevel og kan lufte noen tanker...

[laban]

Jeg synes du skulle lese gjennom disse trådene her:

http://forum.doktoronline.no/mp/article?_cmd=screen&id=909107

http://forum.doktoronline.no/mp/article?_cmd=screen&id=952994

Jeg påstår ikke at tilfellene er identiske, men det finnes visse likhetstrekk.

Jeg mener alltid det samme i slike tilfeller: Hvis du synes det er litt anstrengt med hans forhold til økonomi og alkohol NÅ, mens dere bare har dere selv å tenke på, så forsøk å tenke deg hvordan det vil bli den dagen dere har litt trang økonomi, litt trang bolig, felles gjeld og felles småbarn. Slike ting er mye viktigere enn man ofte tenker over når man er ung og forelsket.

[Gjest nonan]

Hvorfor trekker alle frem Frp som eksempel når man skal beskrive sneversynte personer?

Det er jo en annen diskusjon, men jeg begynner å bli litt lei. Hvilket politisk parti man stemmer er ikke betegnende på om man er sneversynt eller ikke.

Tenk deg heller om i forhold til typen din. Om han er sneversynt og veldig forskjellig fra deg er jo det du må se på. Vil du bli lykkelig med ham?

Kan det tenkes at du rett og slett er redd for å være singel?

Hva har ditt forhold med svigerfamilien å gjøre?

Er det ikke du som må leve ditt liv?

Ta ansvar for dine følelser og dine fremtidige barn. Du vil nok neppe komme til å elske ham som du en gang gjorde. Og det er det verste du kan gjøre for deg og dine!

[Gjest idag anonym]

Hvorfor trekker alle frem Frp som eksempel når man skal beskrive sneversynte personer?

Det er jo en annen diskusjon, men jeg begynner å bli litt lei. Hvilket politisk parti man stemmer er ikke betegnende på om man er sneversynt eller ikke.

Tenk deg heller om i forhold til typen din. Om han er sneversynt og veldig forskjellig fra deg er jo det du må se på. Vil du bli lykkelig med ham?

Kan det tenkes at du rett og slett er redd for å være singel?

Hva har ditt forhold med svigerfamilien å gjøre?

Er det ikke du som må leve ditt liv?

Ta ansvar for dine følelser og dine fremtidige barn. Du vil nok neppe komme til å elske ham som du en gang gjorde. Og det er det verste du kan gjøre for deg og dine!

Det var ikke meningen å henge ut FrP som et parti (selv om det strider helt imot min politiske retning). Det jeg mente, som var klossete formulert, var at han var sneversynt med tanke på å tenke selv. Han stemmer FrP fordi faren gjør det. Så enkelt er det. Han har tildels hverdagsrasistiske holdninger o.l. fordi kameratene har det. Osv. Så hovedproblemet er vel helst ikke "meningene" han besitter, men heller det faktum at det ikke er hans meninger...

Ellers takk for respons!

[Gjest nonan]

Det var ikke meningen å henge ut FrP som et parti (selv om det strider helt imot min politiske retning). Det jeg mente, som var klossete formulert, var at han var sneversynt med tanke på å tenke selv. Han stemmer FrP fordi faren gjør det. Så enkelt er det. Han har tildels hverdagsrasistiske holdninger o.l. fordi kameratene har det. Osv. Så hovedproblemet er vel helst ikke "meningene" han besitter, men heller det faktum at det ikke er hans meninger...

Ellers takk for respons!

Bare hyggelig det

Men...

Siden du vil at han skal lage sine egne meninger, og ikke la seg innfluere av andres.

Bør ikke du gjøre det samme?

Det jeg mener er at du bør ta hensyn til deg selv, og hva du mener. Ikke hva Gud og hvermansen skulle mene om dine valg.

De er tross alt dine!

[Gjest nonan]

Det var ikke meningen å henge ut FrP som et parti (selv om det strider helt imot min politiske retning). Det jeg mente, som var klossete formulert, var at han var sneversynt med tanke på å tenke selv. Han stemmer FrP fordi faren gjør det. Så enkelt er det. Han har tildels hverdagsrasistiske holdninger o.l. fordi kameratene har det. Osv. Så hovedproblemet er vel helst ikke "meningene" han besitter, men heller det faktum at det ikke er hans meninger...

Ellers takk for respons!

Bare hyggelig det

Men...

Siden du vil at han skal lage sine egne meninger, og ikke la seg innfluere av andres.

Bør ikke du gjøre det samme?

Det jeg mener er at du bør ta hensyn til deg selv, og hva du mener. Ikke hva Gud og hvermansen skulle mene om dine valg.

De er tross alt dine!

[gyrken]

Jeg synes du skulle lese gjennom disse trådene her:

http://forum.doktoronline.no/mp/article?_cmd=screen&id=909107

http://forum.doktoronline.no/mp/article?_cmd=screen&id=952994

Jeg påstår ikke at tilfellene er identiske, men det finnes visse likhetstrekk.

Jeg mener alltid det samme i slike tilfeller: Hvis du synes det er litt anstrengt med hans forhold til økonomi og alkohol NÅ, mens dere bare har dere selv å tenke på, så forsøk å tenke deg hvordan det vil bli den dagen dere har litt trang økonomi, litt trang bolig, felles gjeld og felles småbarn. Slike ting er mye viktigere enn man ofte tenker over når man er ung og forelsket.

På den annen side laban, så hender det at folk forandrer seg også. Det skjer _mye_ med en person i løpet av tjueårene. Jeg skal love deg at vi har hatt mer enn vår andel krangler om festing, pengebruk og holdninger - da jeg møtte ham var han til og med medlem av Fremskrittspartiets Ungdom *pføy*! Men de siste valgene har han stemt Venstre, og en riktig ansvarsfull mann og pappa har han blitt også! :-)

Jeg synes et sterkt vennskap er en kjempebra plattform for et (livslangt) forhold. Har man vennskapet, så overlever man. Alle forhold går i bølgedaler og sexlivet går opp og ned, men som hverandres beste venner har man et bein å stå på der også når kjærestedelen av det er helt pyton. Og hvis viljen til å få resten av forholdet til å funke er der, så klarer man gjerne det også. Men så spørs det da om hun egentlig vil?

[Gjest pirrka]

Eg fekk eit veldig godt råd av mor mi ein gong for lenge sidan, nemleg å vere HEILT sikker før eg gifta meg. Sidan foreldra mine har hatt det nokså trasig saman, med dei konsekvensar det nødvendigvis får for resten av familien, tok eg det rådet veldig alvorleg. Så eg sender det vidare til deg :-) Riktignok er du alt sambuar, men dei store vanskelege forpliktelsane kjem først når de har fått barn saman.

Om det ikkje går an å bevare den stormande lidenskapen livet ut, så bør det vere slik at ein tenner på kvarandre med jamne mellomrom, og at ein er nære vener og ser på kvarandre med respekt heile tida. Vi har det slik, etter mange år og ein haug med ungar, så eg veit at det er mogeleg. Og eg trur ikkje vi er så unike!

[laban]

På den annen side laban, så hender det at folk forandrer seg også. Det skjer _mye_ med en person i løpet av tjueårene. Jeg skal love deg at vi har hatt mer enn vår andel krangler om festing, pengebruk og holdninger - da jeg møtte ham var han til og med medlem av Fremskrittspartiets Ungdom *pføy*! Men de siste valgene har han stemt Venstre, og en riktig ansvarsfull mann og pappa har han blitt også! :-)

Jeg synes et sterkt vennskap er en kjempebra plattform for et (livslangt) forhold. Har man vennskapet, så overlever man. Alle forhold går i bølgedaler og sexlivet går opp og ned, men som hverandres beste venner har man et bein å stå på der også når kjærestedelen av det er helt pyton. Og hvis viljen til å få resten av forholdet til å funke er der, så klarer man gjerne det også. Men så spørs det da om hun egentlig vil?

Jeg er fullstendig enig med deg når det gjelder vennskapets betydning, og når det gjelder viljen / ønsket om å jobbe for å få ting til å fungere.

Jeg synes likevel økonomidelen er en viktig varsellampe. Og når man er 25, burde ikke hensynet til svigerfamilien være det som holder en fra å gå inn i problemene.