Tilgivelse etter utroskap

[Gjest bard]

Skrev innlegg her i oktober mnd. hvor jeg var veldig fortvilt på grunn av min kones utroskap. Dette begynnte i nov. 00 og har vart fram til 10. jan. i år. 4 ganger i løpet av denne tiden har jeg fått bevis for at at dette foregikk og kona har alle gangene lovt at det skulle være slutt. Hun har også delvis flyttet fra oss, meg og våre 3 barn. Siste gang jeg fikk dette bevist ga jeg opp hele forholdet og ringte til kona til mannen min kone var utro med og avdekket hele forholdet. Regnet da med at vårt forhold var slutt. Det har imidlertid ikke blitt slutt, kona har igjen bedyret bot og bedring, og igjen tror jeg henne. Merker også nå at hun virkelig forsøker og ønsker at vi skal kunne få bygd opp et normalt og godt forhold igjen. Dette har vært fraværende i 14-15 mnd.

Mitt spørsmål til Solveig V. og dere andre blir da: Hvordan skal jeg lære meg å virkelig tilgi, og igjen kunne stole på min kone ? Forsøker hvert minutt på dagen å tenke positivt, men tvilen nager hele tiden. Er det noen av dere som evt. leser dette som har opplevd noe lignende og har dere klart å bygge opp et godt forhold igjen ?

Vi har vært gift i 17 år og har 3 barn i alderen 20 - 12 år.

[leila]

Uffda, dette var leit!

Problemet med utroskap er at det er "lett" å tilgi, men vanskelig å glemme, og å stole på personen igjen. Veldig mange som prøver å finne tilbake til hverandre etter utroskap utvikler et bittert forhold basert på sjalusi og mangel på tillit, og når de endelig skiller lag blir det som uvenner.

Jeg personlig vet at jeg aldri kunne fortsatt et forhold til en mann som hadde bedratt meg. Selv om han hadde angret og jobbet hardt med forholdet, hadde jeg aldri klart å stole på ham igjen. Ihvertfall ikke dersom han hadde bedratt meg i så stor grad som din kone bedro deg.

Jeg har to eksempler innen vennekretsen min hvor den ene parten har blitt bedratt, men hvor de likevel forsøkte å bygge opp igjen forholdet. Ingen av dem klarte det, fordi den forsmådde parten hadde utroskapen i bakhodet hele tiden.

Jeg mener ikke å være negativ, men det er slik jeg ser det. Noen (bedre mennesker enn meg kanskje?) klarer gjerne å tilgi utroskap og fortsatt leve med partneren, men JEG hadde ikke klart det. Uavhengig av hvor stor kjærligheten var...Men så har jeg heller ikke barn å ta hensyn til.

Men dersom du altså vil satse på forholdet tror jeg ikke det finnes et fasitsvar på hvordan du skal kunne stole på henne igjen. Du må rett og slett bare gi det tid, og la henne bevise at hun er til å stole på. Kanskje ekteskapsrådgivning er en idè?

Uansett utfall ønsker jeg deg det beste!

Med vennlig hilsen

[Bård]

Det må jo være ganske viktig at dere kan snakke om hva det er hun får tilfredsstilt gjennom disse sidesprangene...

Utroskap (over LANG tid) er jo ikke "noe som bare skjer" - det må jo være noe hun føler hun mangler i forholdet deres. For at det skal være troverdig å si at man lover "bot og bedring" må dere vel helst ha funnet ut HVA dette er, og dessuten innsett at hun ikke lenger savner dette "noe" i forholdet deres.

Magefølelsen min sier meg vel at hun egentlig kjeder seg i forholdet deres, og at hun anser barna for å være voksne nok til å kunne takle et brudd mellom dere to (dette tror jeg er riktig, og så voksen bør vel i så fall DU også være?).

I så fall er det kanskje bedre å komme fram til en gjensidig RESPEKT for at mennesker kan utvikle seg i hver sin retning, og overføre dette synet til barna deres, slik at en skilsmisse ikke betyr at barna må velge en av dere mot den andre?

Merk: Det er mulig du ikke klarer å respektere at hun har bedratt deg i et par år, men det er forskjell på å repektere at man kan utvikle seg forskjellig og å respektere et menneskes måte å takle denne utviklingen på. Og: Husk at det også er mye selvrespekt å vinne for din egen del ved bare å riste på hodet over hennes adferd, snarere enn å trygle og be om at hun skal bli.

Det synes jo å være liten tvil om at DU føler deg veldig såret her, men jeg vil vel heller råde deg til å ta et oppgjør med offerrollen din. Du er ikke et offer for en kone som finner seg noe mer spennende et annet sted. Du er fortsatt en selvstendig mann som rett og slett ikke er interessert i å vedlikeholde et samliv med en person som ikke har interesse av deg og din person. Såpass selvrespekt tror jeg det er viktig at du opprettholder.

Kanskje er det lurt av deg å SELV ta et initiativ til et endelig brudd (for din egen selvrespekts skyld)? Forhør deg med en advokat i forhold til dette, slik at du ikke risikerer å miste omsorgen for barna bare fordi det er DU som setter strek.