Solveig og andre, jeg trenger råd

[Gjest den grusomme]

Jeg trenger virkelig noen råd nå, for dette er det tøffeste jeg har vært gjennom i hele mitt liv.

Jeg er gift, men det går mot brudd. Det er jeg som forårsaker bruddet, for jeg har ikke følelser for min mann lenger.

Men jeg er glad i ham som en venn, og jeg ser at jeg holder på å føre ham inn i en depresjon. Jeg forsøker å få ham til å prate med andre, få hjelp borte fra meg. Jeg kan ikke gi den hjelpen han trenger.

Jeg sliter med lysten til å si at alt er greit, bare for å ta vekk smerten, men da ødelegger jeg meg selv oppi alt dette. Og til syvende og sist blir det vel verre også.

Vi bor enda under samme tak, og han vil gjerne ha litt tid, noe jeg er villig til å gi, men jeg vet ikke om det er det riktige? Føler at jeg skaper falskt håp da, selv om jeg har sagt at det er over.

Det sliter meg i filler å påføre andre sånn smerte, og det er også et barn inne i dette.

Det er ingen andre inne i bildet for meg, bare følelser som ikke finnes lenger.

Kan noen med erfaring, gjerne fra begge sider gi meg noen råd?

[Gjest nyco]

Det er noe med at man ikke kan leve andres liv, og det sier du jo i og med at du ikke vil ofre ditt eget for at han skal ha det bra. Og det er jeg enig med deg i!

Du kan jo ta ham med til familierådgivningskontoret for å snakke der, i første omgang sammen, for å lære ham på en måte at han må snakke med andre, og at det kan hjelpe ham.

Hvis du skjønte hva jeg mente?

[Gjest egentrøst?]

Det er selvfølgelig ikke lett å komme med råd, for det kan være så forskjellige motiver som ligger bak et slikt innlegg.

Utfra egen erfaring, så nevner jeg noe som jeg selv følte behov for:

støtte til å ta den beslutningen jeg hadde tenkt på lenge.

trøst til meg selv for å bli overbevist om at det var rett.

bli kvitt skyldfølelse for det vonde jeg gjorde en annen.

Likevel så måtte jeg tilslutt innrømme overfor meg selv og andre at ved å utrykke så mye sympati for partnerens følelser, så var det i grunnen et forsøk på å framstå som storsinnet og sympatisk. Men, innerst inne hadde jeg det fryktelig, syntes synd på meg selv, ikke ham. Hvorfor skulle JEG mangle følelser og ikke han?

Heldigvis fikk ikke jeg slike svar som nyco gir. Slike er dessverre altfor ofte å se på disse sidene. Kaster ut forsvar for seg selv, uten å tenke på annet enn å se litt mellom linjene i et nødrop.

Når jeg idag ser tilbake, og ikke minst ser på partneren min, så er jeg glad for at jeg ga ham og meg tid til å tenke på nytt.

Jeg fikk et råd av ei venninne som var glad nok i meg til både å trøste og tørre å stille spørsmålstegn med mitt eget ansvar for å vedlikeholde følelser i samlivet.

I stedet for å lete etter muligheter og positive følelser hos meg selv, hadde jeg vært veldig flink til å legge merke til alt som manglet.

Det ble en skikkelig ond sirkel som jeg ikke kom ut av, og med alle de gode råd jeg fikk fra velmenende og likesinnede kollegaer og venninner ble jeg mer og mer ulykkelig.

Helt til dette sparket kom fra ei som virkelig våget å vise ekte vennskap, se ting fra flere sider, og så stille spørsmål.

Hva savnet jeg?

Hva gjorde jeg, eller tenkte på, for å bli i godt humør?

For det var jo mange gode stunder også.

hva gjorde at nedturene kom?

Var det noe partneren gjorde, eller kom de dårlige følelsene som resultat av egen tankevirksomhet og drømmeverden?

Først da gikk jeg i meg selv, søkte hjelp sammen med mannen min. Jeg var jo glad i ham som venn, og ønsket jo ikke å risikere å miste det. Den risikoen er nemlig formidabel!

For å gjøre historien kortere, let ikke etter trøst eller støtte for noe du ikke er sikker på. For det viser innlegget ditt tydelig at du ikke er. Let heller etter årsakene til at følelsene ikke er der, oghva du IKKE har bevisst bidratt med for å hente dem fram. De ligger der garantert når du sier at du er glad i ham. Oghvis det kan være noen trøst, så har jeg erfart at det jeg ikke selv klarte å hente fram, klarte en fantastisk terapeut og tiden.

Det er sjelden god hjelp å få fra noen som er i samme synkende båt, den beste hjelpen får man nesten alltid fra de som står på et eller annet trygt og som har lykkes med noe. Jeg sier ikke at jeg valgte den eneste rette løsningen, men den var verd å bruke tid på. Andre kan ha sine synspunkter. Viktigst er at du blir hundre prosent sikker på din egen ærlighet og samvittighet. Lykke til fra meg

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg forstår at du står midt i det tøffeste du har vært i. Og jeg ser at du vil gi mannen din mer tid ved at du evt. venter med å flytte ut. Men faren for å slite deg i filler, er stor. Kan du ta en pustepause og flytte ut, til familie eller venner for noen uker? Kan det gi deg en avstand som gjør at både du og mannen din får tenke mer i fred.

Kanskje det vil være lettere etter en slik pause med avstand, å snakke sammen om parforhold og familiesituasjon, og ta en beslutning.

Ellers synes jeg innlegget fra egentrøst er kloke råd med mye livserfaring i.

[Gjest bebba]

Det er noe med at man ikke kan leve andres liv, og det sier du jo i og med at du ikke vil ofre ditt eget for at han skal ha det bra. Og det er jeg enig med deg i!

Du kan jo ta ham med til familierådgivningskontoret for å snakke der, i første omgang sammen, for å lære ham på en måte at han må snakke med andre, og at det kan hjelpe ham.

Hvis du skjønte hva jeg mente?

Hvordan "tar" du et annet menneske til familiekontoret og "lærer" det å snakke?

[Gjest nyco]

Hvordan "tar" du et annet menneske til familiekontoret og "lærer" det å snakke?

Hmmm, ja, det jeg mente var at han kanskje var villig til å snakke med noen andre dersom de gikk sammen først. For å snakke om årsaker til bruddet, ønsker meninger osv. Og at han kanskje fant ut at det var ok å ha noen andre å snakke med for å bearbeide følelsene sine, og på den måten ville søke til familievernkontoret på eget initiativ senere, for å hjelpe seg selv.

Det var nå tanken da. Det blir jo et problem for henne dersom han kun søker til henne for hjelp. Hun trenger og støtte i sitt valg, og for å løse floken.