Den uendelige likegyldigheten...

[Gjest Carollina]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på dette.., Jeg føler at ekteskapet mitt er så livløst. Vi har vært gift i snart åtte år, sammen i elleve. Da jeg lærte han å kjenne, var han en mann med prinsipper, en samfunnsengasjert mann som f.eks gikk i 1. mai tog, demonstrerte o.l. Han hadde mange ideer og vi gjorde masse ting sammen, dro på turer, på kino, spiste o.l. Så fikk vi barn, men vi mistet det første barnet . Jeg har hørt om mange parforhold som ryker pga. slikt, men for oss virket det mer sammensveisende. Vi delte smerten og sorgen og jeg følte at vi hadde veldig god kommunikasjon. Så fikk vi et barn et til. Hun har på en måte fylt opp hele livet vårt. Vi elsker henne over alt på jord.

Men nå føler jeg at han ER livet vårt. Det er ikke noe utenom. Jeg er klar over at vi er mer engstelige for han enn andre foreldre, og jeg har prøvd å jobbe med saken. Men forholdet vårt, mellom mann og kvinne, føle jeg at det ikke er noe igjen av. Hele dagen dreier seg om å tilrettelegg for barnet vårt. Og når gutten har lagt seg, setter mannen seg foran TV'n. Der forblir han. Hele kvelden, hele uken. Vi snakker aldri sammen om noen ting.

Jeg har prøvd å leve mitt eget liv. Jeg går ut med venninner, på tur, på jenteklubb, på kurs med jobben ol. Han er alltid hjemme. Og han virker totalt likegyldig til om jeg er hjemme eller ikke. Jeg savner at han ihvertfall spør hvilken film jeg har sett når jeg har vært på kino. At han av og til i det hele tatt savner meg. Men han sier aldri noe. Jeg spurte han engang om det, men han svarte at han ville jo ikke begrense friheten min, eller gi meg dårlig samvittighet for at jeg koste meg ute. Han snakker litt om jobben sin, og om kjeledressen til ungen er tørr osv.. Men hver gang jeg prøver å snakke om oss, så bare sier han, at han er bare sånn han er og han kan ikke gjøre noe med det. Og så benker han seg foran TV'n. Av og til sitter han litt foran datamaskinen også, men det er stort sett jobb. Det eneste som engasjerer han her i livet, er sønnen vår og fotballkamper.

I begynnelsen gjorde det vondt, men nå føler jeg at jeg også har sklidd inn i likegyldigheten. Jeg maser ikke lenger om at han må slå av TV'n. Jeg går heller og gjør noe annet og lar han sitte der. jeg har gitt opp å forsøke å snakke. Vi har nesten aldri barnevakt, og vi har bare besøk en sjelden gang av mine venner. Han har ingen sosial omgang.

Sexlivet vårt er bånn. Han har lagt seg på en gang i uka-linja, alltid på en fredag eller lørdag. Og alltid i senga når vi har lagt oss. Tidligere har forholdet vårt vært veldig lidenskapelig, men nå...Vel jeg har grått mange tårer over at han ikke tenner når jeg tar initiativet, jeg har følt meg helt bånn som kvinne uten evne til å tenne mannen min. Så nå har jeg sluttet med det ihvertfall. Han får ta initiativet til det sånn en gang i uka, men nå føler jeg at det bare er et pliktløp. Egentlig liker jeg ikke sex med han lenger.

Jada, jeg vet jeg er negativ, og at jeg klager over mannen. Man skal sette seg ned å lete etter de positive tingene. Og.. han veldig snill, han gjør masse husarbeid, og er veldig omsorgsfull overfor sønnen vår. Han klager aldri på meg, selvom jeg kjefter på han. Han blir aldri sint.

Men skal det ikke være noe mer da???

[Gjest (ikke undertegnet)]

Dere hadde ett barn?

Og hun er en sønn, og dere elsker henne over alt på jord.

Tilgi meg om det er fakta, men denne historien virker oppdiktet.

[Gjest Carollina]

Dere hadde ett barn?

Og hun er en sønn, og dere elsker henne over alt på jord.

Tilgi meg om det er fakta, men denne historien virker oppdiktet.

Beklager, men jeg er ikke vant til å skrive om meg selv på nettet. Jeg syntes plutselig det hele var litt skummelt, hvis noen som kjente meg kanskje skjønte at det var meg som skrev dette. Men altså: Jeg har da en datter, og så tenkte jeg at jeg heller ville skrive sønn, så ikke jeg skulle bli gjenkjent så lett. I denne sammenhengen var jo kjønnet på barnet irrelevant, tenkte jeg. Men det er ikke eventyr. Og jeg syns det er ondskapsfullt av deg å tro at min smertefulle opplevelse er oppdiktet.

[Gjest Hjelpe meg]

Håpte i det lengste at historien VAR oppdiktet, for maken til syting....! Stakkars deg som har en snill mann, et hjem, et barn som dere elsker over alt på jord... Ja, det er lett å skjønne hvorfor DU setter deg ned og leter etter negative ting. Du har det altfor godt! Slutt og klage, og se heller på hvor heldig du har vært!

[conan]

It takes two to tango...

[Gjest (ikke undertegnet)]

Beklager, men jeg er ikke vant til å skrive om meg selv på nettet. Jeg syntes plutselig det hele var litt skummelt, hvis noen som kjente meg kanskje skjønte at det var meg som skrev dette. Men altså: Jeg har da en datter, og så tenkte jeg at jeg heller ville skrive sønn, så ikke jeg skulle bli gjenkjent så lett. I denne sammenhengen var jo kjønnet på barnet irrelevant, tenkte jeg. Men det er ikke eventyr. Og jeg syns det er ondskapsfullt av deg å tro at min smertefulle opplevelse er oppdiktet.

Les innlegget mitt en gang til

Jeg tok forbehold!

Men det virket jo 'litt' rart, gjorde det ikke?

Forsøk å se situasjonen fra flere sider. Min f.eks, når jeg leste innlegget ditt.

Når du leser innlegget fra mitt ståsted, kan du forsøke å se livet ditt fra din manns ståsted, kanskje?

Kunne jo hjelpe...

[Gjest bibi]

Jeg tenkte ikke et øyeblikk at denne historien var oppdiktet, men stusset på hun som ble en sønn. Forklaringen har jeg fått. Jeg så mye av min egen historie i din, jeg holder nå på å flytte inn i egen leilighet, huset er solgt og alt splittes. Jeg er nok en del eldre enn deg og hadde dobbelt så langt ekteskap bak meg. Skilsmisseprosessen har vært lang og meget smertefull. Ingen kan si at skilsmisse var den riktige løsningen, men her er jeg. Det virker som du har et ønske om å finne tilbake til det dere hadde sammen før. Jeg merker meg også at dere hadde noe sammen før. Har du tenkt på parterapi eller du kan også gå til familiekontoret og be om hjelp. Det at han er snill og "gir deg lov" til å holde på med dine ting er ikke holdbart i lengden. Ingen trives med det. Lykke til og be om hjelp.

[briv]

Hei, Carollina! Lurte på om ikke feriene kunne gi litt ny giv? Hvis dere nå på senvinteren leide ei hytte i Rondane og var der i tre uker, begge konsentrert om minsten, men også tett innpå hverandre og ute hele dagene. Og uten TV, bil og mobiltelefon, knapt en skurreradio! Mange blir mer hekta på hverandre da, men mange tåler det ikke i det hele tatt. Kanskje det er fjernest fra deg? Men så får dere lengta skikkelig etter hverdagsluksusen!

Vi gjør sånn i våre ferier, ikke akkurat Rondane, men primitivt og annerledes. At elskhugen blomstrer opp kan jo ingen garantere, men det er kanskje ikke det viktigste?

Briv

[Gjest Alisa]

Beklager, men jeg er ikke vant til å skrive om meg selv på nettet. Jeg syntes plutselig det hele var litt skummelt, hvis noen som kjente meg kanskje skjønte at det var meg som skrev dette. Men altså: Jeg har da en datter, og så tenkte jeg at jeg heller ville skrive sønn, så ikke jeg skulle bli gjenkjent så lett. I denne sammenhengen var jo kjønnet på barnet irrelevant, tenkte jeg. Men det er ikke eventyr. Og jeg syns det er ondskapsfullt av deg å tro at min smertefulle opplevelse er oppdiktet.

Ikke bry deg om slike nickløse, surmaga innlegg.

Det er en vanskelig situasjon du/dere er i, og ingenting blir bedre hvis dere ikke prater om problemene.

Kan dere ikke få dere barnevakt en helg og reise bort dere to og kose dere litt? prøv å være litt kjærester igjen?

Uansett hva du velger ønsker jeg deg lykke til!