Tafatte forhold er naturbestemt

[Gjest clio]

Folk er jammen rare. De sliter med forholdene sine, og leter høyt og lavt etter "årsaker", uten at de tenker over at det er naturbestemt at vi mister interessen for den andre etter noen år.

Hvorfor kan vi ikke la dette være det det er, nyte et forhold den tiden det varer, og deretter ha et helt naturlig forhold til at det ebber ut. Samfunnet SNAKKER alt for lite om dette fenomenet, og hvorfor skal vi stille høyere krav enn hva naturen har gitt oss forutsetninger til?

[Tornerose]

Grunnen til at folk leter etter årsakene er kanskje at de faktisk _ønsker_ å være sammen? Det er ikke alle som tar det så likegyldig at de bare kan gi slipp på partneren sin straks det oppstår problemer. Mange av de lykkeligste parene jeg har sett er nettopp de som har gått gjennom mange problemer sammen, og overvunnet dem. Du liker kanskje å leve slik, men jeg elsker samboeren min og han elsker meg, og vi ønsker faktisk å jobbe for forholdet vårt fordi vi vil være sammen! Jeg tror ikke det er naturbestemt at _alle_ par blir lei hverandre. Du har kanskje vært ekstra uheldig i dine forhold, eller kanskje du bare er en ekstremt kjedelig person...

[SierDuDet]

Helt enig med deg.

Man skal være veldig heldig om man finner en man faktisk kan trives med år inn og år ut, og før man finner denne personen, dersom man i det hele tatt noengang finner denne skapningen, så må man prøve å feile med en hel haug andre personer, og når det skjærer seg med disse andre personene, så stikker man!

Det er dødfødt å gå ulykkelig, eller i det minste ikke lykkelig, i et forhold man ikke trives i, år ut og år inn.

Livet er for kort til slikt.

Jeg er en romantisk sjel som tror at det finnes en sånn "the one" skapning, men dette er selvsagt en person det er vanskelig å finne. Jeg har ikke funnet henne, og de ferreste gjør det, i hvertfall om de blir i mislykkede forhold bare fordi det er forventet av dem.

Lett for meg å si uten unger, samboer eller kjerring, men ærlig talt. Man skal være lykkelig.

Det er vel trossalt lykke livet dreier seg om.

Nei, takke meg til å trives i perioder med en eller annen skapning, for så å gå nye veier, lete (det er jo faktisk litt gøy det også..), og så kanskje, hvis man er veldig heldig, så skyter man engang gullfuglen.

Hvis ikke så har man i det minste hatt det gøy på veien, og før eller seinere ramler det jo ut noen unger pga sprekt kondis, urutinert prevansjonsbruk eller rett og slett at man tror man er sammen med "the one", og selv om dette ikke er med drømmedama/mannen, eller at man etterhvert finner ut at man tok feil, så kan man være lykkelig likevel, hver for seg.

Det der var faen meg bra sagt, for ikke å snakke om veldig veldig riktig! Er det rart jeg liker meg selv når jeg har sånne genuine meninger?

[flisa]

Det der er ord fra en som har gitt opp!

[SierDuDet]

Det der er ord fra en som har gitt opp!

Eller ord fra en som rett og slett ikke har gitt opp.

Eller har jeg misforstått alt han skrev?

Det er mulig jeg leste litt raskt... Står det han skriver i samsvar med det jeg skriver?

Faens feber!

[Gjest clio]

Grunnen til at folk leter etter årsakene er kanskje at de faktisk _ønsker_ å være sammen? Det er ikke alle som tar det så likegyldig at de bare kan gi slipp på partneren sin straks det oppstår problemer. Mange av de lykkeligste parene jeg har sett er nettopp de som har gått gjennom mange problemer sammen, og overvunnet dem. Du liker kanskje å leve slik, men jeg elsker samboeren min og han elsker meg, og vi ønsker faktisk å jobbe for forholdet vårt fordi vi vil være sammen! Jeg tror ikke det er naturbestemt at _alle_ par blir lei hverandre. Du har kanskje vært ekstra uheldig i dine forhold, eller kanskje du bare er en ekstremt kjedelig person...

Piggene ut med en gang, ja, det er så typisk, hver gang en kvinne blir konfrontert med dette fenomenet, da må selvfølgelig forfatteren "tas".

Jeg er på ingen måte kjedelig, det faller naturlig å IKKE være det, når man er i et forhold som inspirerer, når inspirasjonen og gnisten er borte, så kan vel noen og enhver bli betraktet som kjedelig...

Det som er mest trist i slike situasjoner, er det faktum at "timingen" for NÅR fenomenet inntreffer, ikke er sammentreffende for begge på en gang.

Jeg tror at hele samfunnet, må få en mye sterkere bevissthet rundt dette, da ville vi ikke få så mange frustrerte mennesker, nesten ingen utroskap, og barn ville oppleve mye gladere foreldre.

[Gjest clio]

Helt enig med deg.

Man skal være veldig heldig om man finner en man faktisk kan trives med år inn og år ut, og før man finner denne personen, dersom man i det hele tatt noengang finner denne skapningen, så må man prøve å feile med en hel haug andre personer, og når det skjærer seg med disse andre personene, så stikker man!

Det er dødfødt å gå ulykkelig, eller i det minste ikke lykkelig, i et forhold man ikke trives i, år ut og år inn.

Livet er for kort til slikt.

Jeg er en romantisk sjel som tror at det finnes en sånn "the one" skapning, men dette er selvsagt en person det er vanskelig å finne. Jeg har ikke funnet henne, og de ferreste gjør det, i hvertfall om de blir i mislykkede forhold bare fordi det er forventet av dem.

Lett for meg å si uten unger, samboer eller kjerring, men ærlig talt. Man skal være lykkelig.

Det er vel trossalt lykke livet dreier seg om.

Nei, takke meg til å trives i perioder med en eller annen skapning, for så å gå nye veier, lete (det er jo faktisk litt gøy det også..), og så kanskje, hvis man er veldig heldig, så skyter man engang gullfuglen.

Hvis ikke så har man i det minste hatt det gøy på veien, og før eller seinere ramler det jo ut noen unger pga sprekt kondis, urutinert prevansjonsbruk eller rett og slett at man tror man er sammen med "the one", og selv om dette ikke er med drømmedama/mannen, eller at man etterhvert finner ut at man tok feil, så kan man være lykkelig likevel, hver for seg.

Det der var faen meg bra sagt, for ikke å snakke om veldig veldig riktig! Er det rart jeg liker meg selv når jeg har sånne genuine meninger?

Glitrende sagt, du har fanget budskapet mitt, uten å komme med personangrep.

[Gjest pirrka]

Det er vel ikkje akkurat slik at vi dagleg riv kleda av kvarandre når vi treffast etter jobb, slik som for 15 år sidan. Eg tviler ikkje på at ny partner annankvart år f.eks. ville gjort kvardagen meir lidenskapeleg, men ein del andre faktorar ville kome mykje dårlegare ut.

Men dårlege forhold bør ein ikkje vere i, det er eg enig med deg i!

[flisa]

Eller ord fra en som rett og slett ikke har gitt opp.

Eller har jeg misforstått alt han skrev?

Det er mulig jeg leste litt raskt... Står det han skriver i samsvar med det jeg skriver?

Faens feber!

....jeg oppfattet CLIO slik at det var bare å holde på til det dabbet av - og at det VIL dabbe av etter hvert. Det er jeg ikke enig i - det er å tape på forhånd, synes jeg.

Et forhold kan vare evig det, og man ikke legger lista for partneren ELLER seg selv for høyt, - med det mener jeg at man må være HELT seg selv og godta den andre akkurat som han/hun er. Veldig mange går i den fella at de straks skal "forme" den andre i sitt eget bilde - DA vil det så klart dabbe ut etterhvert - når den "formede" ikke orker å holde på maska lenger.

Nei - få fram den "dritten" som er i begynnelsen av et forhold, ikke lov ting du VET du ikke kan holde - fis og vær glad! :-) see?

GRUNNMUREN i et forhold må være at man er hverandres bestevenn! - så kommer det at man har felles interesser, -noen felles meninger av betyding (*ler*) og en god porsjon galgenhumor... et forhold kan svinge voldsomt i humør - ofte fordi den andre parten ikke er tankeleser - enda det VIL vi jo at han/hun skal være, -og derfor må aldri KOMMUNIKASJONEN dabbe av. Om det så er litt daft med sex og sånn i verste bleietiden, så kan man i alle fall skravle! .-) og være SAMMEN.

*hulk*

[Gjest clio]

Det der er ord fra en som har gitt opp!

Jeg holdt på å si at slikt er pisspreik, men velger å avstå fra det.

Jeg er ganske overbevist om at folk ikke er nødt til å gå gjennom livet i et dårlig forhold, bare fordi en eller annen "kultur" sier at man skal det. Folk fortjener å ha det bra sammen, noen få klarer det faktisk et helt liv, men veldig mange klarer det IKKE.

Av den siste gruppen, er det noen som surrer hodeløst videre, og lager en "fasade", og fyller livet med status, mens noen velger en avslutning, og la det nå være like naturlig at kjærlighet ebber ut, som at den oppstår!

[flisa]

Glitrende sagt, du har fanget budskapet mitt, uten å komme med personangrep.

Men oppfattet ikke mitt innlegg som personangrep håper jeg? For da har du jo ikke tror på deg selv engang! :-)

[Tornerose]

Piggene ut med en gang, ja, det er så typisk, hver gang en kvinne blir konfrontert med dette fenomenet, da må selvfølgelig forfatteren "tas".

Jeg er på ingen måte kjedelig, det faller naturlig å IKKE være det, når man er i et forhold som inspirerer, når inspirasjonen og gnisten er borte, så kan vel noen og enhver bli betraktet som kjedelig...

Det som er mest trist i slike situasjoner, er det faktum at "timingen" for NÅR fenomenet inntreffer, ikke er sammentreffende for begge på en gang.

Jeg tror at hele samfunnet, må få en mye sterkere bevissthet rundt dette, da ville vi ikke få så mange frustrerte mennesker, nesten ingen utroskap, og barn ville oppleve mye gladere foreldre.

Typisk, straks noen som har skrevet et innlegg får litt kritikk så er det selvsagt ikke kritikeren som har rett, å neida. Du VET jo selvsagt at dette er sant. Du får leve videre med illusjonen din, og la oss som har langvarige lykkelige forhold være i fred. Kanskje du er misunnelig?

[naiv]

Det er naivt å tro at man kan leve overlykkelig sammen alle sine dager. Alle forhold går litt i bølgedaler. Noen stikker av ved første down-periode, noen velger å se det an.

[Gjest clio]

Det er vel ikkje akkurat slik at vi dagleg riv kleda av kvarandre når vi treffast etter jobb, slik som for 15 år sidan. Eg tviler ikkje på at ny partner annankvart år f.eks. ville gjort kvardagen meir lidenskapeleg, men ein del andre faktorar ville kome mykje dårlegare ut.

Men dårlege forhold bør ein ikkje vere i, det er eg enig med deg i!

Annethvert år er å ta i, da... ironi og sarkasmer er en effektiv måte å beskytte seg mot å ta slike diskusjoner innover seg...

Det kunne vært moro å høre deg fortelle hvilke faktorer som kommer så dårlig ut, som ikke er skapt av omgivelsenes og samfunnets "krav" til levesett og familiekultur?

[Gjest clio]

Typisk, straks noen som har skrevet et innlegg får litt kritikk så er det selvsagt ikke kritikeren som har rett, å neida. Du VET jo selvsagt at dette er sant. Du får leve videre med illusjonen din, og la oss som har langvarige lykkelige forhold være i fred. Kanskje du er misunnelig?

Den største misunneligheten jeg har sett i forhold til dette temaet, er de som har det dårlig, men som ikke er tøffe nok til å bryte ut, disse er også de største kritikerne...

[SierDuDet]

....jeg oppfattet CLIO slik at det var bare å holde på til det dabbet av - og at det VIL dabbe av etter hvert. Det er jeg ikke enig i - det er å tape på forhånd, synes jeg.

Et forhold kan vare evig det, og man ikke legger lista for partneren ELLER seg selv for høyt, - med det mener jeg at man må være HELT seg selv og godta den andre akkurat som han/hun er. Veldig mange går i den fella at de straks skal "forme" den andre i sitt eget bilde - DA vil det så klart dabbe ut etterhvert - når den "formede" ikke orker å holde på maska lenger.

Nei - få fram den "dritten" som er i begynnelsen av et forhold, ikke lov ting du VET du ikke kan holde - fis og vær glad! :-) see?

GRUNNMUREN i et forhold må være at man er hverandres bestevenn! - så kommer det at man har felles interesser, -noen felles meninger av betyding (*ler*) og en god porsjon galgenhumor... et forhold kan svinge voldsomt i humør - ofte fordi den andre parten ikke er tankeleser - enda det VIL vi jo at han/hun skal være, -og derfor må aldri KOMMUNIKASJONEN dabbe av. Om det så er litt daft med sex og sånn i verste bleietiden, så kan man i alle fall skravle! .-) og være SAMMEN.

*hulk*

Enig med deg, men jeg tror vi tolket innlegget hans forskjellig.

Jeg tror ikke han mente at man skulle gi opp med engang problemer kom, men at det som jeg skrev under her ikke er lett å finne denne "the one", og at alt for mange bare fortsetter i den dårlige banen etterhvert som forholdet går til helvete.

Hovedproblemet her er at folk går ALT for lett inn i forhold. Enkelte gifter seg etter ett år, og er samboere etter 6 mnd, og er det da rart at skillsmissene ofte er et faktum?

I think not, og vil påstå at folk som gifter seg etter et år eller to, er direkte dumme, og preget av forelskelsen de føler der og da, og det er som jeg sier, direkte dumt!

[SierDuDet]

Den største misunneligheten jeg har sett i forhold til dette temaet, er de som har det dårlig, men som ikke er tøffe nok til å bryte ut, disse er også de største kritikerne...

Det innlegget der kunne jeg skrevet selv!

Det er sånn det er. De som kritiserer er ofte ikke de lykkelige, men de som er i elendige forhold og rett og slett føler seg truffet av det du skrev.

[flisa]

Den største misunneligheten jeg har sett i forhold til dette temaet, er de som har det dårlig, men som ikke er tøffe nok til å bryte ut, disse er også de største kritikerne...

Jeg var en sånn - og er enig med deg - det blir ikke BEDRE når man inni seg vet at det er OVER. Og det hjelper i alle fall ikke å lappe på med flere unger!

jaja

[Gjest clio]

Det er naivt å tro at man kan leve overlykkelig sammen alle sine dager. Alle forhold går litt i bølgedaler. Noen stikker av ved første down-periode, noen velger å se det an.

Jeg tror det er svært, svært få, som "stikker av" ved første downperiode, det er noe som det er populært å hevde, for å rakke litt ned på andre, og underbygge sin egen ulykkelige fortreffelighet. Jeg tror snarere det er en utviklingsprosess over ganske lang tid, som ettehvert fører fram til en erkjennelse av at det ikke er liv laga.

[Gjest clio]

Jeg var en sånn - og er enig med deg - det blir ikke BEDRE når man inni seg vet at det er OVER. Og det hjelper i alle fall ikke å lappe på med flere unger!

jaja

Du har et bra poeng...Jeg har iaktatt både meg selv og andre(de siste er mer morsomme å iaktta..)

Først samboerskap som halter, jo, da gifter vi oss, da blir alt så mye bedre... eller vi anskaffer barn, tenk...DA kommer det til å bli bra da... eller vi flytter, kjøper nytt hus, det er selvfølgelig HUSET det er noe gærnt med.... og slik styrer vi på en stund, til vi må innse realitetene...