Blir deprimert av min egen generasjon..

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne i slutten av 30 årene og vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Det er mest tanker som jeg kanskje lurer på om det bare er jeg som har? Jeg merker at jeg på en måte er skuffet over livet og litt misunnelig på kvinner av mine foreldres- og besteforeldres generasjon. En hadde kanskje mindre frihet og muligheter som kvinne før, men de ble i det minste satt pris på som kvinne og hadde en funksjon som mer enn arbeider. De  kunne forvente noe og stole på sine menn f.eks. Det har jeg aldri kunnet. Jeg må alltid ta utgangspunkt i at jeg bare blir brukt også skal kastes og at jeg alltid må klare meg selv. Jeg har aldri kunnet stole på at en kjæresten besøker meg på sykehuset hvis jeg er syk, at jeg får en blomst på bursdagen, eller at han er der om 6mnd for den del. Allikevel har jeg gjort mange tradisjonelle ting selv som kvinne i forhold med menn. Husarbeid, matlaging, vasking, huske folks bursdager, organisere ting osv er ofte ting som er blitt lagt på meg alene. Jeg føler meg faktisk ikke så heldig som kvinne i Norge selv om kvinner av i dag liksom objektivt har det så mye bedre og har så mange muligheter i forhold til tidligere generasjoner. Jeg skulle ønske jeg også hadde fått lov å tro på ting som at noen blir livet ut f.eks og at jeg slapp ta som en selvfølge at folk ble sint på meg om jeg var gravid og sa jeg skulle ta abort, men bare aksepterte det. Min mor og mine bestemødre hadde alle disse tingene 100%. Men alle hadde ikke utdannelse f.eks sånn som meg. Forholdene de hadde var kanskje ikke perfekte, men de stod ved hverandre livet ut og var langt i fra ulykkelige. De fikk barn og hadde felles liv med sine menn med gleder og sorger til de døde. Familien var liksom litt hellig og som en oase alt sprang ut i fra. Men i dag får man gjerne ikke noe av dette. Men har gjerne flyktige relasjoner på alle plan hele livet der alt alltid har en ende og man kan aldri kreve eller forvente noe av andre. Ikke av kjærester, familie eller venner egentlig. Man er liksom alene hele tiden, selv når en er i forhold, for det varer jo aldri. Er dette virkelig et bedre liv en tidligere generasjoner? Og er jeg den eneste med disse tankene om at kanskje ikke alt, men mye var bedre før?

Anonymkode: c4cbb...823

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er kvinne i slutten av 30 årene og vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Det er mest tanker som jeg kanskje lurer på om det bare er jeg som har? Jeg merker at jeg på en måte er skuffet over livet og litt misunnelig på kvinner av mine foreldres- og besteforeldres generasjon. En hadde kanskje mindre frihet og muligheter som kvinne før, men de ble i det minste satt pris på som kvinne og hadde en funksjon som mer enn arbeider. De  kunne forvente noe og stole på sine menn f.eks. Det har jeg aldri kunnet. Jeg må alltid ta utgangspunkt i at jeg bare blir brukt også skal kastes og at jeg alltid må klare meg selv. Jeg har aldri kunnet stole på at en kjæresten besøker meg på sykehuset hvis jeg er syk, at jeg får en blomst på bursdagen, eller at han er der om 6mnd for den del. Allikevel har jeg gjort mange tradisjonelle ting selv som kvinne i forhold med menn. Husarbeid, matlaging, vasking, huske folks bursdager, organisere ting osv er ofte ting som er blitt lagt på meg alene. Jeg føler meg faktisk ikke så heldig som kvinne i Norge selv om kvinner av i dag liksom objektivt har det så mye bedre og har så mange muligheter i forhold til tidligere generasjoner. Jeg skulle ønske jeg også hadde fått lov å tro på ting som at noen blir livet ut f.eks og at jeg slapp ta som en selvfølge at folk ble sint på meg om jeg var gravid og sa jeg skulle ta abort, men bare aksepterte det. Min mor og mine bestemødre hadde alle disse tingene 100%. Men alle hadde ikke utdannelse f.eks sånn som meg. Forholdene de hadde var kanskje ikke perfekte, men de stod ved hverandre livet ut og var langt i fra ulykkelige. De fikk barn og hadde felles liv med sine menn med gleder og sorger til de døde. Familien var liksom litt hellig og som en oase alt sprang ut i fra. Men i dag får man gjerne ikke noe av dette. Men har gjerne flyktige relasjoner på alle plan hele livet der alt alltid har en ende og man kan aldri kreve eller forvente noe av andre. Ikke av kjærester, familie eller venner egentlig. Man er liksom alene hele tiden, selv når en er i forhold, for det varer jo aldri. Er dette virkelig et bedre liv en tidligere generasjoner? Og er jeg den eneste med disse tankene om at kanskje ikke alt, men mye var bedre før?

Anonymkode: c4cbb...823

Du får finne en dypt religiøs mann som vil leve som de gjorde for 50-60 år siden. Så kan du ta deg av hus og hjem, og han; tjene pengene. Og bestemme det meste. 

Anonymkode: a95b9...a0a

[Lillemus]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er dette virkelig et bedre liv en tidligere generasjoner? Og er jeg den eneste med disse tankene om at kanskje ikke alt, men mye var bedre før?

Anonymkode: c4cbb...823

Jeg tror du rosemaler voldsomt hvordan ting var før. Mange av de kvinnene du snakker om hadde nok glatt gitt mye for å ha bare en del av de rettigheter og muligheter vi tar som en selvfølge i dag.

Men du finner helt sikkert en mann som kan tenke seg å leve slik du vil om du leter litt. Selv hadde jeg følt det som nedverdigende om en mann måtte forsørge meg. 

[laban]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er dette virkelig et bedre liv en tidligere generasjoner?

Det virker på meg som at du sammenlikner et dårlig forhold i våre dager med et godt ekteskap i tidligere tider.  Det blir ikke rettferdig.  

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Husarbeid, matlaging, vasking, huske folks bursdager, organisere ting osv. er ofte ting som er blitt lagt på meg alene. (...)
Jeg skulle ønske jeg også hadde fått lov å tro på ting som at noen blir livet ut og at jeg slapp ta som en selvfølge at folk ble sint på meg om jeg var gravid og sa jeg skulle ta abort, men bare aksepterte det. 

Du vet hva som skjedde hvis man ble gravid utenfor ekteskap før i tiden? Man hadde følgende valg:
 - Gifte seg (selv om barnefaren ikke hadde god nok inntekt til å forsørge en familie og selv om man ikke hadde noe sted å bo og kanskje måtte bo på ett rom hos noen i familien eller til leie med adgang bad og kjøkken til bestemte tider)  
- Få hjelp til å fabrikere en abortsøknad som passerte nemda, etter å ha blitt ydmyket foran en gjeng leger og forståsegpåere (stort sett eldre menn) som forlangte fullt innsyn i alt fra familiebakgrunn til seksualliv
- Skaffe massevis av penger til illegal abort, med høy risiko for skader for resten av livet, sterilitet eller død
- Bli alenemor, noe som betydde bunnløs skam og fattigdom

I våre dager kan man i det minste ta abort eller få barnet etter eget valg, uten å bli fordømt for noen av delene.  Når det er sagt, høres det ikke ut som du har vært heldig med partnere / barnefar.  Det finnes menn som er langt mer likestillingsorienterte enn det du beskriver. Men alle tok ikke imot de barna som meldte sin ankomst tidligere heller - og det var ikke bare noen få som "ble sinte", det var en total fordømmelse fra både nærstående og resten av samfunnet.

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forholdene de hadde var kanskje ikke perfekte, men de stod ved hverandre livet ut og var langt i fra ulykkelige. De fikk barn og hadde felles liv med sine menn med gleder og sorger til de døde.

Husk på at sorgene kunne inkludere f.eks.
- Forsvinnende lite penger til mat og ting til barna, hvis man hadde en mann som mente at mesteparten av inntekten burde gå til ham selv
- Ingen mulighet til å ha noe liv utenfor hjem og familie, hvis mannen syntes det var noe tull å ha hobbyer eller treffe venninner
- Ingen steder å dra hvis han slo og / eller drakk, bortsett fra til egen familie
- Et liv i skam, fordømmelse og dårlig økonomi dersom man tok med barna og dro likevel

Jeg er gammel nok til å huske 60-tallet.  Jeg skal love deg at det ikke var bare idyll bak fasaden da heller. 

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du får finne en dypt religiøs mann som vil leve som de gjorde for 50-60 år siden. Så kan du ta deg av hus og hjem, og han; tjene pengene. Og bestemme det meste. 

Anonymkode: a95b9...a0a

6 timer siden, Lillemus skrev:

Jeg tror du rosemaler voldsomt hvordan ting var før. Mange av de kvinnene du snakker om hadde nok glatt gitt mye for å ha bare en del av de rettigheter og muligheter vi tar som en selvfølge i dag.

Men du finner helt sikkert en mann som kan tenke seg å leve slik du vil om du leter litt. Selv hadde jeg følt det som nedverdigende om en mann måtte forsørge meg. 

Jeg forstår ikke helt hvordan dere får innlegget mitt til å handle om religion eller det å bli forsørget? Selv om mine foreldre og besteforeldre ikke var formelt utdannet jobbet alle sammen hele livet. Mennene fikk mer penger for arbeidet de la ned riktignok, men alle jobbet og bidro. 

Anonymkode: c4cbb...823

[emilie321]

Jeg har sett et slikt ekteskap fra innsiden og det var langt fra rosenrødt. Min mor fikk ikke lov til å jobbe, ble hånet og degradert som menneske. Riktignok så holdt de sammen til døden skilte de, men det kan da ikke være hovedmålet med et ekteskap.

Jeg har selv vært i et svært dårlig ekteskap hvor han ville bestemte det meste. Fikk heller verken bursdagsgave/julegave for det mente han bare var tull. På 17 år fikk jeg 4 gaver og noen få blomsterbuketter. Kunne overhode ikke stole på han, uansett om det gjaldt sykdom, penger eller andre ting. Men utad var han verdens hyggeligste og hjelpsomme kar. Er så glad jeg kom meg bort.

Tror du egentlig ikke ser hvordan det var før, hvor all makt var til mannen. En var rett og slett prisgitt mannen. Er det virkelig noe å trakte etter?

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår ikke helt hvordan dere får innlegget mitt til å handle om religion eller det å bli forsørget?

Det er stort sett religiøse menn som vil leve slik du skisserer.

Ellers får du lete etter andre type menn da.

Anonymkode: a95b9...a0a

[AnonymBruker]

30 minutter siden, emilie321 skrev:

Jeg har sett et slikt ekteskap fra innsiden og det var langt fra rosenrødt. Min mor fikk ikke lov til å jobbe, ble hånet og degradert som menneske. Riktignok så holdt de sammen til døden skilte de, men det kan da ikke være hovedmålet med et ekteskap.

Jeg har selv vært i et svært dårlig ekteskap hvor han ville bestemte det meste. Fikk heller verken bursdagsgave/julegave for det mente han bare var tull. På 17 år fikk jeg 4 gaver og noen få blomsterbuketter. Kunne overhode ikke stole på han, uansett om det gjaldt sykdom, penger eller andre ting. Men utad var han verdens hyggeligste og hjelpsomme kar. Er så glad jeg kom meg bort.

Tror du egentlig ikke ser hvordan det var før, hvor all makt var til mannen. En var rett og slett prisgitt mannen. Er det virkelig noe å trakte etter?

17 år, hvorfor brøt du ikke ut tidligere?

Anonymkode: a95b9...a0a

[emilie321]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

17 år, hvorfor brøt du ikke ut tidligere?

Anonymkode: a95b9...a0a

Fordi jeg i mange år trodde at alt var min feil og at jeg kom til å miste kontakten med datteren min. Fant meg en mann som på mange måter var lik min far. Det var sånn det skulle være og at jeg ikke hadde noe rett til å stille krav eller å gjøre ting på egenhånd.

[Worrisome Plenty]

Det virker som det er ganske overfladisk sjekke opplegg som gjelder nå ja. Mange er evig single, evig søkende. Mange opplever forelskelse som en rus, og når den har gått over, så dumper de sin partner. Og går på sjekkeren på jakt etter neste rus. Ja, slik er mange unge mennesker i dag.

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er kvinne i slutten av 30 årene og vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Det er mest tanker som jeg kanskje lurer på om det bare er jeg som har? Jeg merker at jeg på en måte er skuffet over livet og litt misunnelig på kvinner av mine foreldres- og besteforeldres generasjon. En hadde kanskje mindre frihet og muligheter som kvinne før, men de ble i det minste satt pris på som kvinne og hadde en funksjon som mer enn arbeider. De  kunne forvente noe og stole på sine menn f.eks. Det har jeg aldri kunnet. Jeg må alltid ta utgangspunkt i at jeg bare blir brukt også skal kastes og at jeg alltid må klare meg selv. Jeg har aldri kunnet stole på at en kjæresten besøker meg på sykehuset hvis jeg er syk, at jeg får en blomst på bursdagen, eller at han er der om 6mnd for den del. Allikevel har jeg gjort mange tradisjonelle ting selv som kvinne i forhold med menn. Husarbeid, matlaging, vasking, huske folks bursdager, organisere ting osv er ofte ting som er blitt lagt på meg alene. Jeg føler meg faktisk ikke så heldig som kvinne i Norge selv om kvinner av i dag liksom objektivt har det så mye bedre og har så mange muligheter i forhold til tidligere generasjoner. Jeg skulle ønske jeg også hadde fått lov å tro på ting som at noen blir livet ut f.eks og at jeg slapp ta som en selvfølge at folk ble sint på meg om jeg var gravid og sa jeg skulle ta abort, men bare aksepterte det. Min mor og mine bestemødre hadde alle disse tingene 100%. Men alle hadde ikke utdannelse f.eks sånn som meg. Forholdene de hadde var kanskje ikke perfekte, men de stod ved hverandre livet ut og var langt i fra ulykkelige. De fikk barn og hadde felles liv med sine menn med gleder og sorger til de døde. Familien var liksom litt hellig og som en oase alt sprang ut i fra. Men i dag får man gjerne ikke noe av dette. Men har gjerne flyktige relasjoner på alle plan hele livet der alt alltid har en ende og man kan aldri kreve eller forvente noe av andre. Ikke av kjærester, familie eller venner egentlig. Man er liksom alene hele tiden, selv når en er i forhold, for det varer jo aldri. Er dette virkelig et bedre liv en tidligere generasjoner? Og er jeg den eneste med disse tankene om at kanskje ikke alt, men mye var bedre før?

Anonymkode: c4cbb...823

Hei. Jeg forstår faktisk hva du mener. Storfamilien og samholdet var anderledes. Jeg tror at en mellomting av det som var  før og det som er nå hadde vært det beste. Det er som om pendelen svinger litt for mye andre veien. Man snakker så mye om friheten til å velge men samtidig gjør man narr av kvinner som kunne tenke seg et mer tradisjonelt liv. Tror ikke alle kvinner i alle kulturer lider fordi de ikke lever som oss. Pesrsonlig hadde jeg alltid et ønske om å være husmor. Trivdes med å være hjemme med ungene. Men det ble forventet at jeg jobbet så derfor måtte jeg det. Samfunnet er lagt opp slik at få har råd til å leve på en lønn. Dessuten tror jeg at individualismen og selvrealisering har blitt viktigere enn lojalitet og fellesskap. 

Anonymkode: a84fb...29b

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Samfunnet er lagt opp slik at få har råd til å leve på en lønn.

Det er vel mulig , hvis en går ned i levestandard?

Anonymkode: a95b9...a0a