Jeg har ikke dårlig samvittighet engang...

[Gjest Commo]

Har vært utro, flere ganger, med en mann jeg har forelsket meg dypt i. Han bor på en annen kant av landet, så det har gått litt tid mellom hver gang vi har sett hverandre.

Nå vil han ikke treffe meg mer, noe jeg har full forståelse for, da jeg er gift og har barn og ikke uten videre kan bryte ut av en trygg tilværelse.

De få som vet om forholdet på si tror jeg har veldig dårlig samvittighet, at det er derfor jeg er så deppa, men sannheten er at jeg savner ham så fryktelig. Savner å prate med ham, se ham smile osv...

Selvfølgelig er dette fullstendig råttent mot mannen min, men dette er følelser det var umulig for meg å styre, dessuten er forholdet til mannen min så godt som dødt. I alle fall fra min side.

Folk her har snakket mye om familierådgivning osv. Kan det hjelpe meg? Jeg er så fortvilet. Aller helst vil jeg jo glemme ham og for all fremtid leve lykkelig med mannen min. Lurer bare på om det er mulig etter dette? Mannen min vet ikke om det, men jeg kommer nok til å fortelle det. Tror faktisk han velger å bli hos meg allikevel.

Trenger noen råd. Er det noen som har hatt et forhold til en annen og som i ettertid har valgt og bli hos partneren, og til og med blitt lykkelig?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Jeg forstår på brevet ditt at folk rundt deg venter at du skal ha dårlig samvittighet for utroskapsforholdet ditt. De skulle bare visst at du er deppa fordi du ikke får mer av din nye flamme. Når tanken på den nye plager deg så mye, slik du skriver, og når du samtidig sier at forholdet til mannen din er dødt, da må du foreta deg noe. Jeg vil absolutt råde deg til å kontakte familiekontoret for hjelp. Får du med deg mannen din er det bra.

På det siste psørsmålet ditt kan jeg klart svare ja.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.