Følelsekald - uten moiver å såre

[medmennske]

Jeg føler meg alene. Alene i tosomhet. Ei ensom i fysisk forstand. Men ensomhet er vel en mental tilstand. En slags følelse av å sitte i en glass monter å betrakte verden omkring deg surre. Vi har da alle følt ensomheten i blant mengdene. Mennesker. Individer. Likevel ingen er der på din bølgelengde. Bare sus. Bare støy. Ingen mening. Kaos.

Jeg er et intenst tenkende menneske. Tenkende; utfordrende på min forstand. Her er jeg da. Levende i min tosomhet av trivialiteter. Ekteskap. Barn. Familie. Forpliktelser. Forventninger. Etiske og moralske normer. Ja rekken er endeløs. Jeg forstår alt det der. Likevel finner jeg ikke meg selv i denne konteksten. Jeg vet hva de riktige valg er. Jeg forstår hva som er forventet av meg. Innrøm. Fortell. Vær åpen. Vær ærlig. Fortell hva du føler. Eksponer deg. Joda, jeg hører alt terapi pratet flomme mot meg. Det finnes ingen hjelp i disse anekdoter.

Jeg vil ikke ha svarene; om terapi; om å forsøke å forstå. Tilnærme meg. Familieterapi. Kanskje har jeg gitt opp ? Kanskje leter jeg etter fluktruten. Kanskje setter jeg i scene et drama, med målsetningen om å slippe fri. Er det svarene underbevistheten min har etablert.

Jeg føler ingen svinginger lengre. Følelsene er død. Pulsen er svak (ikke fysisk selvsagt). Champagnen er uten bobler. Det bruser ikke i blodet. Magen er kvalm fremfor å føle glede knyte knuter.

Hva gjør man da ? Hvordan oppfører man seg som et medmenneske da ? Hvordan tilnærmer man seg virkeligheten - uten å legge destruksjon i sine fotspor ? Kan noen med erfaring gi meg svarene ? Eller i alle fall en slags pekende hånd ?

Medmenneske uten kontakt .. med omverden ..

[briv]

Kjære medmenneske!

Du skriver fint. Vanskelig likevel å gi deg råd. Håper hun som har dette forumet har noe som gir deg svar.

Er fristet til å si: Vær alene! Trenger du noen på bølgelengde egentlig? Aleneliv kan være et rikt liv! Og hverdagens fellesskap kan gå på et annet (lavere) plan, for å si det sånn! Kan du avse tid til deg selv kan du dyrke ensomheten på dine egne premisser, utdype dine interesser og tankerekker. Utad kandu være som du kan, kanskje litt fjern, men deg selv!

Mange par har det egentlig litt på den måten. De lengter litt etter andre vyer og føler seg litt inneklemt med den andre (og andre mennesker som ikke er på samme bølgelengde). Så er de fra hverandre, for å ta et helt enkelt eksempel så går de hver sin tur ute. Men de har likevel kontakt mentalt ved å tenke på den andre. Altså: Fra hverandre, men lengte etter hverandre og motsatt, være for nær og lengte etter ensomhet.

Vet ikke om dette passer så godt, men et snev av slike tanker og følelser har nok alle, bare m.e.m. eksponert.

Vennl. hilsen et annet medmenneske, Briv

[medmennske]

Kjære medmenneske!

Du skriver fint. Vanskelig likevel å gi deg råd. Håper hun som har dette forumet har noe som gir deg svar.

Er fristet til å si: Vær alene! Trenger du noen på bølgelengde egentlig? Aleneliv kan være et rikt liv! Og hverdagens fellesskap kan gå på et annet (lavere) plan, for å si det sånn! Kan du avse tid til deg selv kan du dyrke ensomheten på dine egne premisser, utdype dine interesser og tankerekker. Utad kandu være som du kan, kanskje litt fjern, men deg selv!

Mange par har det egentlig litt på den måten. De lengter litt etter andre vyer og føler seg litt inneklemt med den andre (og andre mennesker som ikke er på samme bølgelengde). Så er de fra hverandre, for å ta et helt enkelt eksempel så går de hver sin tur ute. Men de har likevel kontakt mentalt ved å tenke på den andre. Altså: Fra hverandre, men lengte etter hverandre og motsatt, være for nær og lengte etter ensomhet.

Vet ikke om dette passer så godt, men et snev av slike tanker og følelser har nok alle, bare m.e.m. eksponert.

Vennl. hilsen et annet medmenneske, Briv

Takk Briv, for tanker og betraktninger. Joda, selvsagt er jeg bevist mine valg av ord. Jeg vet at dette er et tvetydig verbalt sverd. På den ene siden ber jeg meg frabedt fra alle de opplagte rådene, for de mener jeg å beherske (selv om påståelighet står for fall). På den andre siden skriker jeg høyt om "hjelp" ! Spørsmålet er bare; hvilken finger jeg ønsker å skjære meg i ! Hva er det beste valget. Eller fins det virkelig noe godt valg i min situasjon. Er det ikke mer riktig å si det finnes to mindre gode valg. Så spørsmålet blir vel, hva som er minst dårlig. Joda, jeg trenger ensomheten. Jeg trenger stillheten. Jeg forsøker å finne rom til den. Men tiden er nådeløs; å presser meg fra alle kanter, og levner lite plass til det. I et slags desperat forsøk på å oppnå freden, skyver jeg behovet til siden. Håper det skal lindre de iskalde følelsene flomme inn over det indre landskapet. En illusjon selvsagt. Et drama med meg selv som narren. Mitt samliv, er taperen uansett. Jeg er taperen uansett valg. Uten å antyde et snev av ønske om oppnå; empati . Grensen mellom å fremstå patetisk og taper aktig, og oppriktig er syltynn.

[Gjest 5barnsmor]

hei på deg medmenneske....

jeg kjente meg fryktelig godt igjen i innlegget ditt, slik hadde jeg det for et års tid siden, det endte med at jeg gjorde noe jeg angrer fryktelig på men samtidig fikk det meg ut av "dvalen" jeg vet at det er umulig å gi råd fordi du egentlig ikke vil ha noen....det betyr at du må ta stilling til, avgjøre og det er jo nettopp det som er så vanskelig......jeg skrev mange dikt i den tiden som hjalp meg å sette ord på følelsene...tenkte jeg skulle skrive det ene til deg som fikk min mann til å forstå meg litt bedre.....

EN HØSTKVELD...

Regnet renner nedover vinduet, slik alt renner inni meg. vinden river i trærne slik alt river inni meg. høsten rusker opp i naturen slik alt er rusket opp inni meg. den gir ingen løfter, ingen forklaring, intet håp. høsten er den totale forvirring. enden på noe vakkert og sart. heldig er den som kan gjøre seg nytte av høsten. den som kan stille vinden og tørke regnet, heldig er den. tårene vil ikke komme, de ligger på lur i øyekroken. klumpen i halsen vokser, i takt med forvirringens mørke. å lete etter svar er like vanskelig som å gjøre høst til sommer. alt kjennes tungt og vanskelig. intet alternativ er bedre enn et annet. et liv i høst, grått og trist. alt river og sliter, alle vil ha sin del. med et er det borte, det vakre og fine. alt som var lyst og lett er forsvunnet i mørke. et mørke som truer med å oveta alt. høsten tar kontrollen, ødelegger alt som vokste frem.med et er det borte , borte for alltid......

trøste klem fra

[medmennske]

hei på deg medmenneske....

jeg kjente meg fryktelig godt igjen i innlegget ditt, slik hadde jeg det for et års tid siden, det endte med at jeg gjorde noe jeg angrer fryktelig på men samtidig fikk det meg ut av "dvalen" jeg vet at det er umulig å gi råd fordi du egentlig ikke vil ha noen....det betyr at du må ta stilling til, avgjøre og det er jo nettopp det som er så vanskelig......jeg skrev mange dikt i den tiden som hjalp meg å sette ord på følelsene...tenkte jeg skulle skrive det ene til deg som fikk min mann til å forstå meg litt bedre.....

EN HØSTKVELD...

Regnet renner nedover vinduet, slik alt renner inni meg. vinden river i trærne slik alt river inni meg. høsten rusker opp i naturen slik alt er rusket opp inni meg. den gir ingen løfter, ingen forklaring, intet håp. høsten er den totale forvirring. enden på noe vakkert og sart. heldig er den som kan gjøre seg nytte av høsten. den som kan stille vinden og tørke regnet, heldig er den. tårene vil ikke komme, de ligger på lur i øyekroken. klumpen i halsen vokser, i takt med forvirringens mørke. å lete etter svar er like vanskelig som å gjøre høst til sommer. alt kjennes tungt og vanskelig. intet alternativ er bedre enn et annet. et liv i høst, grått og trist. alt river og sliter, alle vil ha sin del. med et er det borte, det vakre og fine. alt som var lyst og lett er forsvunnet i mørke. et mørke som truer med å oveta alt. høsten tar kontrollen, ødelegger alt som vokste frem.med et er det borte , borte for alltid......

trøste klem fra

Takk, for tanker og dikt. Litt forvirret. Hva gjorde du; som du angret på ?

[Gjest 5barnsmor]

Takk, for tanker og dikt. Litt forvirret. Hva gjorde du; som du angret på ?

jeg såret min mann fryketlig....

[medmennske]

jeg såret min mann fryketlig....

Jeg forstår ..

Sårbarheten

Vi er reisende langs hverandres sårbarhet.

Litt vanskelig

Kan ei lindre smerten

I fotefaret til sårbarheten

Maktesløs

Uten sjanse til å ikke såre. Joda, jeg vet, ligger ikke dillemaet begravet her ?

[Gjest 5barnsmor]

Jeg forstår ..

Sårbarheten

Vi er reisende langs hverandres sårbarhet.

Litt vanskelig

Kan ei lindre smerten

I fotefaret til sårbarheten

Maktesløs

Uten sjanse til å ikke såre. Joda, jeg vet, ligger ikke dillemaet begravet her ?

jo, du har helt rett, det er bare det at jeg hadde valget og valgte feil, det var et spørsmål om vilje, og jeg brydde meg ikke nok til å la være....heldigvis er jeg tilgitt og vi har det bedre enn noengang....jeg er glad jeg har fått oppleve at slike triste ting kan føre til noe godt....

[medmennske]

jo, du har helt rett, det er bare det at jeg hadde valget og valgte feil, det var et spørsmål om vilje, og jeg brydde meg ikke nok til å la være....heldigvis er jeg tilgitt og vi har det bedre enn noengang....jeg er glad jeg har fått oppleve at slike triste ting kan føre til noe godt....

Glad på dine vegne at du fant veien; gjennom de vanskelige valgene ! Selv om de kostet. Jeg håper at et plass på den andre siden; finnes det en løsning til alles beste !

[Gjest 5barnsmor]

Glad på dine vegne at du fant veien; gjennom de vanskelige valgene ! Selv om de kostet. Jeg håper at et plass på den andre siden; finnes det en løsning til alles beste !

det gjør det nok helt sikkert og jeg ønsker deg all mulig lykke på vegen...

helgeklem fra

[Gjest han som tilgir]

Takk til medmenneske og 5barnsmor som har klart å sette ord på en tilstand og en fryktelig vanskelig situasjon for alle parter. Vanskelig for den som har det vondt, og grusomt for den andre parten som prøver å forstå!

Jeg er en pappa som har kjempet med gråt, fortvilelse, sinne, ønske om å forstå, delvis forståelse, ønske om tilgivelse og tilslutt inderlig ømhet og omsorg for hun som såret meg noe forferdelig.

Når dere nå setter så konkrete ord på tanker og følelser, så er det som om det strømmer en vanvittig glede gjennom meg over at jeg ikke lot bitterhet og hat over alt som har skjedd, vant over den kjærligheten jeg har tross alt.

Glede over at jeg kan forstå hvorfor ting skjedde, selv om jeg ikke er enig i de valgene som ble tatt.

Spesielt det at fryktelig skjebnesvangre valg for barn, økonomi og en i utgangspunktet kjærlig og god mann, blir tatt på tidspunkter hvor alt er svart.

Mye er ødelagt, og det oppdager man først når lyset skimtes i tunellen.

Min erfaring var at ekskona faktisk kunne ha skrevet alt dere har skrevet, men hun klarte aldri å fortelle meg eller andre det samme. Hun søkte en vei UT, og klarte ikke å finne andre måter å gjøre det på enn å såre, gjøre det brutalt og hardt.

Først flere måneder etterpå skjønner jeg at hun ikke klarte å se valgene, og at hun idag angrer på et vis.

Problemet er at jeg fortsatt har den samme kjærligheten, må bare være tålmodig. Gi henne pusterom, tid. la henne forstå at hun er elsket selv om hun vil være for seg selv når hun har behov.

Kan hende jeg aldri våger å gå tilbake, av frykt for å bli såret igjen. Har opplevd en fantastisk kjærlighet fra en annen kvinne i mellomtiden, og veksler mellom lojalitet, kjærlighet, forelskelse, omsorg, tvil og tro i en fryktelig røre.

Min eks viser omsider litt svakhet igjen, for det beste forsvaret i den vanskeligste tiden var å mobilisere utad en vanvittig styrke på alle områder. Såre og avvise.

Etterhvert kommer hverdagen, og dermed ønsket om å være venn med meg som eksmann. En form for savn som synliggjøres, men ikke innrømmes.

Skal ikke gi noen svar, men håper dette kan være til litt hjelp kjære medmenneske:

Før et skjebnesvangert valg tas, et valg som kanskje ikke er mellom et godt og et dårlig alternativ, men å velge det minst onde, så tenk ikke slik at du skal spare partneren i utgangspunktet.

Både jeg og min eks har hat godt av å være borte fra hverandre. Jeg har fått et vanvittig løft i bevistheten om mitt egenverd, og hun har fått fred på noen områder.

Men, tenker du på deg selv og muligheten til et helt annet liv i enden av dette, så ikke se bort fra muligheten for at du kan komme til å savne noe av det som kan fullstendig ødelegges i mellomtiden.

Gjøres ting for brutalt og sårende, har du ingen garanti for at den andre har vilje til å forstå eller tilgi. Den du ikke hadde motiv for å såre!

Ikke bare TA tid selv, GI også den andre tid til å forstå, og ta deretter valgene!

Det er slett ikke alle eksektemenn som velger å gå i terapi for å forstå hva som skjedde med kona, som elsker så høyt at han vil gjøre alt for å unngå bitterhet. Selv om han vet at han kanskje aldri får henne igjen, og bruddet er et faktum.

Og jeg innrømmer at det er vanskelig å takle at hun som ikke fikk puste med meg ved siden av seg, som til slutt fikk meg til å føle meg som personifiseringen av alle hennes indre problemer, idag ser meg som meget velkommen som venn og samarbeidspartner.

Uten å våge å innrømme noen feiltrinn slik som 5barnsmor gjør her. All honnør til deg, 5barnsmor, for en utrolig modig holdning til livet.

Jeg ønsker meg ingen unnskyldninger lenger, har tilgitt alt, og blir enda mer ydmyk etter å ha lest deres erfaringer, tanker og historier.

Jeg vet ikke om noen forstår mine følelser og tanker, det vil nok være kaos i en tid enda. Men, jeg føler at livet likevel er verd å leve, at eksen fortsatt er verd å elske. Jeg tror nok at jeg kommer til å gi henne ganske lang tid av livet mitt framover, en mulighet til å komme enda litt mer ut av den iskalde tunellen for å smake på varmen.

Jeg kunne ikke drømme om å nekte henne å gå litt egne veier, noen turer alene, la oss ha mulighet til å savne hverandre i hverandres fravær. Tørre å si ifra når det blir for tett...

Vi skjønte det bare aldri!!!

Hun er verd det, og hun vet at jeg er verd den kjærligheten hun tross alt har, men som var nedfrosset i tidsklemmer, ungemas, eget forventningspress, altfor store krav til seg selv, og en mann som forsto så alt for sent. Men som til eget forsvar gjorde alt han forstod den gang og nesten mer enn han kunne...

Glad i livet, varm i hjertet!

Ønsker dere begge alt godt framover.

...5barnspappa...