Utro og tilgivelse

[Gjest (ikke undertegnet)]

Skrev innlegg her i oktober mnd. hvor jeg var veldig fortvilt på grunn av min kones utroskap. Dette begynnte i nov. 00 og har vart fram til 10. jan. i år. 4 ganger i løpet av denne tiden har jeg fått bevis for at at dette foregikk og kona har alle gangene lovt at det skulle være slutt. Hun har også delvis flyttet fra oss, meg og våre 3 barn. Siste gang jeg fikk dette bevist ga jeg opp hele forholdet og ringte til kona til mannen min kone var utro med og avdekket hele forholdet. Regnet da med at vårt forhold var slutt. Det har imidlertid ikke blitt slutt, kona har igjen bedyret bot og bedring, og igjen tror jeg henne. Merker også nå at hun virkelig forsøker og ønsker at vi skal kunne få bygd opp et normalt og godt forhold igjen. Dette har vært fraværende i 14-15 mnd. Mitt spørsmål til Solveig V. og dere andre blir da: Hvordan skal jeg lære meg å virkelig tilgi, og igjen kunne stole på min kone ? Forsøker hvert minutt på dagen å tenke positivt, men tvilen nager hele tiden. Er det noen av dere som evt. leser dette som har opplevd noe lignende og har dere klart å bygge opp et godt forhold igjen ? Vi har vært gift i 17 år og har 3 barn i alderen 20 - 12 år.

[Gjest ukjent akkturat nå]

Kjære deg.

Jeg så innlegget ditt sist du la det inn, og har lyst til å svare deg, men syns det er vanskelig.

Min samboer var utro for et par år siden, og vi har jobba oss gjennom det.

Det har vært helt forferdelig.

Kjenner meg igjen i det du beskriver.

Det er veldig vanskelig å komme med råd, for alle slike forhold og situasjoner er så forskjellige.

Jeg slet veldig - lenge.

Men litt av årsaken til at vi fremdeles holder sammen er nok at utroskapen hans var av kortere karakter.

- og det var avslutta da jeg fikk vite om det.

Han var i tillegg fra seg av sorg og anger, selv om det var vanskelig å finne noen gode unnskyldninger for sviket.

Han hadde ingen.

Vi fortsatte forholdet - etter masse tårer og fortvilelse fra begge sider - i mange omganger.

Han hadde gjort en jævlig tabbe, og var fullstendig klar over det.

- Og nettopp det at jeg SÅ hvor mye han angra, og hvor glad han var i meg - fikk meg til å forsøke å berge forholdet.

Vi hadde også vært lenge fra hverandre (pendla) og hadde hatt problemer i forholdet, så det var også en årsak til at dette skjedde.

Men det er klinkende klart: skjer det noe i nærheten av dette en gang til - da er alt over og ut.

Vi fant ut at vi det vi hadde sammen var for verdifullt til at vi bare skulle avslutte forholdet.

I dag stoler jeg nok ikke heeelt på ham.....må nok innrømme det.

Jeg ble så kraftig brent at jeg er blitt mistenksom.

Han kjenner alle mine tanker om dette.

Jeg kjenner jo ikke deres situasjon, så det er vanskelig å si noe om det.

Men det er klart - viser den utro at han/hun virkelig angrer, og at han/hun faktisk forsøker å få forholdet til å fungere, så er det verdt et forsøk.

Men du må kjenne etter sjøl. HVor langt er dette gått for deg?

Det virker på meg som kona di har holdt på med utroskapen over lengre tid, og tålmodigheten din er strukket vel langt.

Et sted må grensa gå. For hva du skal tolerere. Ta vare på deg sjøl. Ungene deres er vel såpass store at det går greit for dem om dere skiller lag.

Men første bud er jo at hun må kutte ut andre menn!

Jeg vet ikke om du fikk noe utav mine erfaringer - men ønsker deg alt godt videre.

Du fortjener en person som er trofast!

[SierDuDet]

Hva er det som gjør at man kan tilgi sånne mennesker? Hvordan i granskauen kan du tro på at hun faktisk mener at hun aldri vil gjøre det igjen?

Dersom du var en kompis av deg, hva ville du da rådet han til å gjøre? Sannsynligvis gå. Du er bare blind akkurat nå, sveket, selvtilliten er jekket ned noe grusomt, og du vet rett og slett ikke hva du driver med.

Du burde stikke, uten tvil, og med det gjøre akkurat det du med all sannsynlighet ville rådet din kompis til å gjøre.

En gang utro, alltid utro. Det er noe i dette som stemmer da din kone har bryti en grense, og det er langt lettere å trå over den grensen en gang til, nå når den først er gått over.

Lykke til.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Dette kan ikke være lett for deg. Utroskap kan gjøre stor skade, og mer når utroskapen varer over tid. Mange ville sagt nok er nok og takk for seg.

Når du likevel velger å holde fast på ekteskapet med din kone, antar jeg at du har så mange gode bånd knyttet til henne at det er uaktuelt for deg å bryte ut.

Jeg tror du må ta med i regnestykket fremover at forholdet til din kone vil bære preg av liten tillit og mye skepsis. Samlivet har fått en alvorlig knekk.

Men jeg har sett mange par som har klart å komme på fote igjen, lykkelige, men prisen kan være høy.

1. Du må ville tro på forholdet. For først da tør du satse.

2. Dere må ville prioritere hverandre. For å komme nær hverandre, prate sammen og være sammen, enten dere går turer, går ut på kino, kafe etc. Dere må jakte på muligheter til å få bekreftelser på kjærligheten til hverandre.

Kanskje du skal tenke mindre på at alt må være så positivt. Samlivet er jo ikke pos. nå. Vær ærlig å si til deg selv at det er plagsomt og du tviler. Da kan de små tegn på en forsiktig tillit til din kone bli lyspunkter.

Lykke til!

[Gjest skrulla!]

Hei!

Syntes du skal prøve å komme over henne jeg... En gang utro, alltid utro! Du fortjener bedre!

*klem*

[piapus]

Kjære mann.

Jeg har vært "sammen" med en flyger i 3-4 år,vi er ikke gift å har ikke barn,så jeg er ikke helt kompatibel til din situasjon,men vil likevel skrive deg noen ord. Flygeren jeg har vært sammen med har nemmlig vært utro et par ganger. Det ble da slutt,men han lovet også bot å bedring så jeg bestemmte meg for å gi han flere sjanser. Mest av alt fordi jeg tror alle kan gjøre feil. Jeg tror også at hans utroskap (og kansje din kones?) skyldtes noe i forholdet. Min samboer har i ettertid fortalt meg at hans følelser for meg på det tidspunktet dette skjedde ikke var sterke nok. På den måten klarte han å "rettferdiggjøre" det han gjorde. Nå har vi det veldig bra, men som du sikkert skjønner av yrke er han mye borte i jobb å jeg har selv måttet finne styrken inni meg til å stole på han. Jeg har sett at han har forandret seg til det positive i forholdet. Dvs en tydelig forandring i hans oppførsel før og etter.

Det er jo nettopp det man trenger etter et slikt tillitsbrudd; Bevis.

Etterhvert som han kom med små bevis på sin kjærlighet å sin anger klarte jeg å tro han.

Etterhvert klarer jeg også å tro at han snakker sant når jeg er mistenksom til enkelt-episoder.

Han har måttet være ekstremt tålmodig,å har måttet tåle mye mistenkeliggjøring,kryssforhør og tårer.

Om ikke min måte å gjøre det på virker som noen gode tips,så vil jeg ihvertfall gi deg et tips: Husk at stadige beskyldninger fra deg,mistenkning,og manglende tillit faktisk kan få din kone til å være utro til slutt. Hun klarer ikke påkjenningen fra deg og gir opp. Du mistenker henne allerede så hun tror hun ikke har noe å tape...

Håper likevel at du (og din kone) klarer det. Klem fra meg.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Kjære du!

Mitt råd til deg er å "frigjøre" deg fra kona di. Du er tydelig glad i henne til tross for hennes utroskap, og du er villig til å fortsette samlivet med henne. Og det tror jeg er bra så lenge dere begge to ønsker dette. Men da er det viktig at du frigjør deg fra behovet for å hele tiden ville kontrollere henne. Det er helt normalt å ha ekstra sensitive følehorn ute etter noe så traumatisk som svik fra den man elsker, men om du klarer å tenke slik: "Jeg er et fritt menneske. Hun er et fritt menneske. Vi skal leve sammen, men uten tvang. Jeg lar henne gå om hun vil. Jeg går om jeg vil. Vi er frie mennesker selv om vi vil leve sammen" Ikke påminn henne om hendelsene flere ganger. La tiden komme, for som Ole Brumm sier: Gjort er gjort og spist er spist! La en ny framtid komme. Og lykke til!!!!! :c)