Hadde en veldig ubehagelig samtale med psykologen

[AnonymBruker]

Akkurat nå, kupton skrev:

Da kan en jo like godt la være å gå.

Ja, såklart, det kan en. Da tar en jo opp en plass unødvendig også. Men det var vel ikke tilfellet her? 

Anonymkode: d4e4d...428

[kupton]

Nei, det var ikke tilfelle her. Men det er viktig å vite at en psykoterapi som virkelig skal endre noe, slettes ikke er en "walk in the Park".

[AnonymBruker]

59 minutter siden, kupton skrev:

Nei, det var ikke tilfelle her. Men det er viktig å vite at en psykoterapi som virkelig skal endre noe, slettes ikke er en "walk in the Park".

Jeg trodde med mitt innlegg å støtte oppunder det. 

Anonymkode: d4e4d...428

[AnonymBruker]

1 time siden, kupton skrev:

Nei, det var ikke tilfelle her. Men det er viktig å vite at en psykoterapi som virkelig skal endre noe, slettes ikke er en "walk in the Park".

_jeg_ vet at det ikke er «walk in the Park». Du skulle bare visst hva jeg har vært gjennom, det har vært mange stormer skal jeg fortelle deg.  Men hver eneste storm har vært verdt det. Det har for ikke vært bare stormer heller, og jeg har lært mye og endret meg mye  

Anonymkode: d4e4d...428

[AnonymBruker]

jeg har tenkt mye på dette. Hvorfor det må være konfronterende og strengt for å skulle hjelpe ?. Det har ikke hjulpet meg. Faktisk er det forskning som hevder at mildt og oppmuntrende kan være like bra. At andre skal fortelle meg hva som er den beste måten å møte meg på er ganske rart. At jeg må uansett akseptere psykologens metode selv når det bare oppleves vondt forundrer meg også. Jeg gikk til psykolog i en periode da jeg var svært dårlig psykisk. Jeg ble så mye verre av å gå i terapi. Folk prøvde å fortelle meg at psykologen hadde rett og at det bare var min feil som ikke taklet det rett. Til slutt sa jeg stopp. Han ser på meg med et forundret blikk og sier : « så du tåler ikke kritisk personanslyse ?». Så kan man jo spørre seg om det var rett metode i en akutt dårlig fase der jeg var suicidal. Og jeg hadde opplevd en alvorlig krise i livet mitt. Senere har jeg fått behandling hos ulike psykologer. For min del har det vært de som har vært vennlige og oppmuntrende i sin tilnærming som har hjulpet meg mest. Selv da var terapien tøff for meg men jeg følte meg trygg og respektert. 

Anonymkode: 25305...cdc

[kupton]

Terapeuten kan stille seg spørrende til ting på en vennlig måte. Er det andre måter å tolke dette på? Var det det mest hensiktsmessige svaret til svigermor i den situasjonen? Kunne du forholdt deg på en annen måte til din vanskelige kollega da han sa.....? osv

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg har tenkt mye på dette. Hvorfor det må være konfronterende og strengt for å skulle hjelpe ?. Det har ikke hjulpet meg. Faktisk er det forskning som hevder at mildt og oppmuntrende kan være like bra. At andre skal fortelle meg hva som er den beste måten å møte meg på er ganske rart. At jeg må uansett akseptere psykologens metode selv når det bare oppleves vondt forundrer meg også. Jeg gikk til psykolog i en periode da jeg var svært dårlig psykisk. Jeg ble så mye verre av å gå i terapi. Folk prøvde å fortelle meg at psykologen hadde rett og at det bare var min feil som ikke taklet det rett. Til slutt sa jeg stopp. Han ser på meg med et forundret blikk og sier : « så du tåler ikke kritisk personanslyse ?». Så kan man jo spørre seg om det var rett metode i en akutt dårlig fase der jeg var suicidal. Og jeg hadde opplevd en alvorlig krise i livet mitt. Senere har jeg fått behandling hos ulike psykologer. For min del har det vært de som har vært vennlige og oppmuntrende i sin tilnærming som har hjulpet meg mest. Selv da var terapien tøff for meg men jeg følte meg trygg og respektert. 

Anonymkode: 25305...cdc

For meg er det selvsagt at terapeuten skal være vennlig og oppmuntrende. Det er fullt mulig å være det samtidig som en påpeker ting, og her tror jeg kanskje de virkelig profesjonelle og dyktige terapeutene skiller seg ut fra de mindre profesjonelle og dyktige? Og så er det noe med måten vi tolker ting på også. Det som er vennlig ment fra terapeutens side kan oppfattes negativt fra vår side. 

Anonymkode: d4e4d...428

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For meg er det selvsagt at terapeuten skal være vennlig og oppmuntrende. Det er fullt mulig å være det samtidig som en påpeker ting, og her tror jeg kanskje de virkelig profesjonelle og dyktige terapeutene skiller seg ut fra de mindre profesjonelle og dyktige? Og så er det noe med måten vi tolker ting på også. Det som er vennlig ment fra terapeutens side kan oppfattes negativt fra vår side. 

Anonymkode: d4e4d...428

Jeg er enig i dette. Men noe av det som er « skummelt» i denne sammenhengen er at man bli umyndiggjort på en måte. Man vet at man ikke har blitt godt behandlet men har ingen makt til å gjøre noe med det. Når man er helt på bunnen og har en selvtillit på under null er man lite klar for « kritisk personanslyse». Det er viktig at psykologen har evne til å ha en følsomhet for når det passer å poengtere ting. Jeg ble latterliggjort da jeg var på mitt svakeste. Det å samtidig bli beskyldt for å tolke ting feil fikk meg til å føle meg enda mindre. Ikke alle psykologer gjør rett hele tiden og da er det viktig at de tar selvkritikk på dette. 

Anonymkode: 25305...cdc

[AnonymBruker]

Det handler mye om informasjon tenker jeg. At psykologen gir informasjon om hvor i prosessen man er og hva som er målet med den delen av terapien man går inn i. Samtidig er det jo ikke sikkert pasienten er så trygg på relasjonen som psykologen tror eller forventer. Jeg er en åpen person og det kan for mange oppfattes som at jeg er trygg men det er langt ifra slike det er. Dette snakket vi aldri om i mine timer, relasjon-trygghet og om jeg var klar for motstand. Jeg hadde ingen av delene på plass, jeg fulgte bare opp timene lydig fordi jeg ikke hadde noen annen behandler å gå til. Jeg ønsket meg langt bort fra første til siste time. Jeg hadde aldri satt mine ben i det terapirommet hadde jeg visst hvem psykologen var. For jeg visste med en gang døra gikk opp at dette ikke kom til å gå. For liten by, for nære felles bekjente osv. 

Anonymkode: 08a6d...777

[AnonymBruker]

På 11.3.2018 den 16.35, FjellOgDalar skrev:

Jeg tror nok det beste er å konfrontere direkte, si på en saklig måte hvorfor du reagerte på det som ble sagt. Det er jo viktig for dere begge å kjenne hverandres grenser, og en profesjonell psykolog skal være i stand til å forstå det. b

Ser den, skal gjøre det. 

Anonymkode: a6dfa...c8a

[AnonymBruker]

På 11.3.2018 den 23.41, Soletti skrev:

Hvilke diagnoser har hn satt da? Kanskje det kan hjelpe å ta en time og snakke om hvorfor det er satt x og y diagnose og hvorfor du får de reaksjonene fra hn. 

Jeg skrev ett svar på tråden utenom hi, der han siktet mot pf. Har fått diagnose alvorlig depresjon, panikk angst og «blandet pf» ift pf så slo ingen ut til å gi nok poeng til å ha en pf, derfor ble det «blandet» skjønte ikke helt den, men er no hvertfall det han sa. Jeg tar med tipset ditt, for må få litt klarhet i dette.

Anonymkode: a6dfa...c8a

[AnonymBruker]

På 12.3.2018 den 5.38, Maggie55 skrev:

På meg så virker det ofte som sånne terapier bare har som hensikt å få klienten til å " føle på sin egen utilstrekkelig" Merkelig om det skal være noe poeng.

Man er jo så utsatt i en sånn situasjon hvis man ikke har det store nettverket og jordisk gods og sosial anseelse og kanskje ingen i verden av familie som har så veldig mye helse vet at man i øyeblikket befinner seg på legens kontor.( Mange tanker som lett flyr gjennom ens hode som ofte kjennes av dårlig kvalitet synes jeg ) Eller kanskje man bare ikke deler terapeutens tro eller syn på ting i livet at man er kommet til et " veikryss" i mer enn metafysikk.

Kanskje lurt å tenke gjennom hva man vil med disse timene eller denne tiden og skrive et lite notat til neste time om hva man vil bruke tiden hos denne mannen og kanske lese notatet høyt i begynnelse av neste time. Og kanskje be om dobbeltime så der er rikelig tid til å ta opp det som er vanskelig på god nok måte. Dette er bare min erfaring som ligger mange år tilbake. Lykke til uansett.😊

Tusen takk for tipset, det skal jeg jammen gjøre 😊 Skrive ett notat, da slipper jeg kanskje at det blir så «hektisk og kaotisk» når jeg kommer der. 

Takk for det 😊

Anonymkode: a6dfa...c8a

[AnonymBruker]

På 12.3.2018 den 9.15, kupton skrev:

Psykoterapi har ulike faser som går gradvis over i hverandre. Først kommer en fase der en blir kjent og der kartlegging av problemene står sentralt. Her er terapeuten støttende, lyttende og aksepterende. Pasientene oppfatter ofte dette som behagelig.

Så kommer en gradvis over i en fase hvor terapeuten vil påpeke uheldige tankemønster eller adferd hos pasienten. Dette kan gjøre vondt hos de som kun forventer støtte og aksept. Men det er nødvendig for at pasienten skal bli oppmerksom på uhensiktsmessige sider hos seg selv og for å kunne endre på dette.

Er det noe slikt du har opplevd?

Det gir mening. Jeg er veldig innstilt, vil si det er grunnen til at jeg er der, at han skal hjelpe meg å endre tankemønsteret mitt. Så det er jeg veldig «klar» for. Den timen jeg var hos han hvor jeg følte «alt gikk gale» Var mer det at jeg følte han ikke trodde på meg og ikke likte meg og at han var lei av å høre på meg. (Skrev ett innlegg etter hi hvor jeg forklarer litt bedre akkurat hva som skjedde) Jeg har gått til psykolog tidligere hvor jeg har hatt bedre kontroll på tankene mine og hvordan jeg utrykker meg, no er det veldig kaotisk, fordi jeg har det virkelig ikke bra, så tror kanskje pga det at jeg er ekstra sårbar også på hvordan «kaoset» mitt blir mottatt.

Anonymkode: a6dfa...c8a

[AnonymBruker]

På 12.3.2018 den 9.26, AnonymBruker skrev:

Nå er jeg ikke trådstarter men vil likevel komme med en kommentar. Kanskje dette er noe av problemet i terapi ?.At psykologen har lært ulike metoder og tilnærmingsmåter ut fra utdanning og forskning og bruker samme metode på alle. Har opplevd dette noen ganger selv. Man blir trygg på pdykologen og tørr å bli mer åpen og sårbar etter hvert. Så forandrer plutselig psykoligen tilnærmingsmåten og man føler seg flau og tråkket på. Begynner å angre på at man har vært så åpen. Så blir man usikker og begynner å holde tilbake for å beskytte seg selv mot å bli såret. De fleste mener jo at det bør en jo tåle. Men for noen er dette spesiellt vanskelig og kan ha med tidligere erfaringer med autoritetsfigurer eller andre ting å gjøre. Jeg vsr totalt « grønn» i mitt første møte med psykolog og hadde gjort meg opp tanker om hvordan det skulle være. Hadde psykologen informert meg litt mer om framgangsmåter og hvordan hun tenkte hadde jeg blitt spart for mye.!!!! 

Anonymkode: 25305...cdc

Ja, enig. Jeg tror man beskytter seg selv når det kommer til det stykket og blir selektiv med hva man deler, rett og slett fordi det er avgjørende hvordan dette blir mottat. Skranter kommunikasjonen der det er viktig at den ikke gjør det , så er det ikke rart man etterhvert begynner å holde tilbake. Er der litt no, men skal ta det opp på neste avtale. Kunne ikke vært mer enig i hvor viktig det er å  bli informert. Ts.

Anonymkode: a6dfa...c8a

[AnonymBruker]

På 12.3.2018 den 18.00, FGT skrev:

Kunne like godt være en terapeut for deg jeg jo. 

 

?  hvordan det

Anonymkode: a6dfa...c8a

[Soletti]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skrev ett svar på tråden utenom hi, der han siktet mot pf. Har fått diagnose alvorlig depresjon, panikk angst og «blandet pf» ift pf så slo ingen ut til å gi nok poeng til å ha en pf, derfor ble det «blandet» skjønte ikke helt den, men er no hvertfall det han sa. Jeg tar med tipset ditt, for må få litt klarhet i dette.

Anonymkode: a6dfa...c8a

Samme som meg da bortsett fra at jeg ikke fikk gehør for angsten til tross for at jeg svettet som ei sil, svimlet og var totalt utenfor meg selv hver gang jeg gikk på butikken eller noe. 

[Soletti]

Ts send meg gjerne en pm om du vil.