trenger sårt råd fra alle her.

[Gjest dårlig datter]

Hei.

Jeg er en jente på 20år som har en mor som er hjemme hele dagen lang og kjeder seg tydligvis en god del(hun bor sammen med noen som også er hjemme hele dagen lang), det resulterer i at hun har telefonmani. Hun har holdt på i ca 15 år nå men å manisk ringe meg hvor en jeg er, noe som resulterte i at pappa kviet seg for å ha meg når jeg skulle på besøk. Dette har ikke plaget meg før i det siste, bor for meg selv og mamma ringer hver dag, ca 2-3 ganger om dagen, noen ganger 5 for å spørre om hvordan jeg har det, hva jeg gjør, om hvordan det er, om jeg var hos den og den og om hvordan det var og om hvordan de hadde det. Det er ikke kontrollmani, det er det ikke, men hun har liksom ikke noe annet å snakke om fordi vi snakker sammen så ofte så da blir det til at vi snakker om helt ubetydelige ting som om f.eks jeg likte kjøttkakene jeg hadde laget til middag. Jeg prøver hardt å ikke bli irritert, men av og til skinner det litt igjennom at jeg blir gal av at hun ringer så ofte og da blir hun veldig lei seg og føler seg til bry. Hvis jeg forteller henne noe, f.eks at jeg og samboer har kranglet ringer hun med en eneste gang og forteller det til andre i familien, hun har da noe å fortelle. Det mest irriterende er hvis jeg er irritert fordi f.eks pappa ikke kom på besøk en dag vi hadde avtalt også ringer mamma og snakker med pappa om det selv om jeg har gitt beskjed om at hun ikke skal gjøre det. Jeg kan nevne at hun lider av taps angst, har hatt store psykotiske problemer for 20 år siden, szisofreni osv og har vært uføre i ca 15 år. Men hun har både en venn som bor hos henne og en katt. Vasker seg og leiligheten gjør hun heller ikke, og til tross for 3 hjertesvikt spiser hun feit ost rett fra pakka, og potetgull sannsynligvis hver dag. Hun røyker også som en svamp. Er redd for at jeg ikke har henne så lenge, på tide med profesjonell hjelp her eller? Har begynt å vurdere familie rådgiver. Jeg blir selvfølgelig kjempefrustrert av den selvdestruktive livsstilen hennes og holder på å knekke sammen mentalt hver gang jeg ser leiligheten hennes og maten hun spiser, prøver å vaske den men jeg har en masse å gjøre som student og det blir også like møkkete der på 3 dager. Vennen som bor hos henne vasker nesten aldri. Jeg tar gjerne imot råd, og er ganske fortvilet både over telefon ringingen hele dagen lang og redselen for at hun skal dø fra meg på grunn av alle sykdommene hennes. Jeg er litt lei av å være mor for moren min

[Gjest Kristine]

Legg dette innlegget ditt inn på psykiatriforum også.

Ikke ta på deg ansvaret med å være mor for din mor. Du er bare 20 år og har mer enn nok med å sørge for deg selv.

Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har selv hatt ei mor som hadde store psykiske problemer under hele min oppvekst.

Jeg ville hjelpe familien min og har som resultat ødelagt mye av min egen psykiske balast for livet. Du trenger dine krefter på å klare deg selv i livet. Din mor er voksen og hva kan DU egentlig utrette i det kaoset din mor lever i.

Det er også helt uholdbart at du får telefoner så mange ganger om dagen. På de fleste telefoner kan du se nr. til den som ringer, du behøver ikke å ta telefonen hver gang din mor ringer. Si ifra til henne hvor mange ganger hun skal få lov til å ringe til deg. Du MÅ sette grenser for deg selv ellers tar hun knekken på deg også.

Jeg har selv ungdommer på din alder. Vi snakker i telefonen til hverandre, sender mail ol. kanskje en gang i uka, gjerne mindre. Det kan gå uker imellom hver gang. Men det skal være et gjensidig forhold.

Du er i hvert fall ingen dårlig datter, men du trenger hjelp (som du er så pass klok at du har forstått ) med dette.

Snakk med faren din om dette og fortell minst mulig til mora di om livet ditt.

Selv tok jeg kontakt med et familierådgivningskontor for råd ift. min mor. Privatpraktiserende psykologer kan også hjelpe deg til å sette nødvendige grenser ift. din mor.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære deg!

Takk for et langt brev om din vanskelige situasjon med mamma. Jeg får også lyst til å skrive langt brev tilbake til deg. Men vi forsøke å fatte oss i korthet.

Du er ingen dårlig datter, som du skriver under brevet. Men du har det dårlig. Jeg får inntrykk av at du ser og forstår mer enn mange om hvordan livet kan være i en familie. For det er ikke lett å ha rollen som mor for sin mamma. Det skulle du ikke ha heller, men du er ansvarlig og tar jobben.

Men jeg er redd jobben blir for svær. Du har ditt eget liv å ta vare på. Din mamma har sitt. Jeg ser at du nevner profesjonell hjelp til din mamma. Jeg tror det er rett vei. Først og fremst for å avlaste deg. Hvis mamma får hjelp, vil det også være hjelp for deg.

Kan du kontakte familiekontoret (det er gratis) og forklare situasjonen og be om råd.

Jeg unner deg å bli kvitt noe av det tunge du bærer av mammas problemer.

[Gjest dårlig datter]

Tusen takk for gode råd, dere har nok rett at jeg ikke kan bære mammas problemer, men det er vanskelig å la være. Skal ta kontakt med familiekontoret som ble foreslått.

Mvh