Forhold mor- datter (langt)

[brit]

Jeg sliter med forholdet til min mor. Vi bor i forskjellige land og sess ca. 2 ganger i aaret (vi reiser for aa besoke henne). Vi er "online" begge to og har hatt endel kontakt via e-post (og jeg har ogsaa ringt og skrevet). Problemet er naa at jeg ikke har hort fra henne paa 4 maaneder, foruten en mail der hun sier hun er langsint. Mannen min og jeg valgte aa ikke leie ut leiligheten vaar til lillebroren min, som er veldig ung og uansvarlig, og vant til at alle stiller opp 100% hele tiden. Ikke minst min mor. Hun er altsaa sint pga av dette. Lillebroren min er ikke sur, han har jeg kontakt med.

Jeg har en sonn som snart er 1 aar. Hun er ikke interessert i han. Vi har kjopt hus. Men hun er den eneste som ikke har gratulert oss med huskjopet.

Hun har selv bodd utenlands i mange aar og hadde selv et daarlig forhold til sin mor.

Jeg forstaar ikke:

Onsker man ikke barna sine bare det beste?

Er man ikke stolt naar barna faar til noe?

Kan modre bli missunelig paa dotrene sine?

Barnabarn, betyr ikke det noe?

Jeg prover aa ikke bli sint, men vil ikke legge meg paddeflat for henne heller. Vi skal hjem til jul (men bor i egen leilighet) og skulle gjerne ha kommet paa talefot/mailefot med henne for den tid. Jeg har sendt en mail og spurt hvor lenge hun skal vaere langsint. Men forelopig ikke fatt noe svar.

Hun er tross alt moren min, det skal nok litt mer til for jeg orker aa bryte helt med henne.

Noen som har noen raad?

[leila]

Jeg syns det høres ut som om din mor er en ganske barnslig person, ja tilogmed din bortskjemte lillebror virker mer voksen!

Råd har jeg dessverre ikke, ville bare si dette...

Får håpe Vennesland svarer!

[surpompen]

Kan du ikke bare sende henne en kort mail hvor du forteller henne at du er glad i henne? For så å la det være med det...

Kjærlighet er ikke løsningen på alt, men det er da en måte å starte på....

klem fra

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære brit!

Huff, dette var leit. Det høres ut som du har slitt lenge og mye med forholdet til moren din uten å se løsninger.

Men så god du er som har tålt dette så lenge.

Du stiller viktige og utfordrende spørsmål til alle foreldre. Dessverre ser det ut til at vi mennesker kan bli oss selv så nær og så nok, at vi til og med ikke ser våre nærmeste. Fra brevet ditt høres det ut som din mor selv har måttet holde ut i et dårlig mor-datter forhold. Hva som styrer hennes avvisende holdning til deg og barnebarn nå er ikke godt å si. Men du merker i alle fall at holdningen hennes gjør forholdet vanskelig og usikkert. Eks. med at hun er langsint- og taus i 4 mnd. er tankevekkende.

Viktigst oppe i dette er at du og mannen din er på linje i denne saken og jobber sammen, at dere har en fortrolig tone og kjenner trygghet og støtte fra hverandre. Det høres fornuftig ut å holde kontakten med moren din via e-post. Brevskriving er lurt når det er surt klima mellom parter.

Jeg ser ingen grunn til at du burde bryte helt med din mor. Det er tøfft å leve med videre.

Når det gjelder lillebroren din ser jeg for meg at du kan bli hans rådgiver bedre enn hans mor. Det gjør ikke noe om din mor ikke forstår det.

Vennlig hilsen

[kitti65]

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen. Har også slitt med forholdet til min mor i mange år - barndommen var kjempefin på alle måter, men etter at jeg (og mine søsken) ble voksne, har hun på en måte ikke taklet at vi "ikke trenger henne" mere. Jeg har hatt utallige samtaler rundt hvordan vi trenger henne på en annen måte nå, men det hun har tydelig problemer med et emosjonelt engasjement - og når vi altså ikke lenger trenger middag på bordet og rene klær så er hennes "nytte-tid" over.

Min mor bor bare 2 mil unna, men tar aldri iniativ for å besøke oss eller ringe. Det er alltid jeg som går innom henne, og alltid alene (hun liker ikke mannen min - la-ang historie). Vi venter vårt første barn, men det faktum er foreløpig oversett.

Jeg har brukt lang tid på å bearbeide dette, men har på mange måter slått meg til ro med at min mor ikke har det i seg å gi på det viset vi barna trenger. I dag har vi i hvertfall en felles forståelse av situasjonen som vi begge klarer å leve med. Ikke ideélt, men likevel.

Ønsker deg masse lykke til.

hilsen Ei som har vært der