En enkel mann?

[Gjest ikke_helt_tilfreds]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 7 år, og vi har bodd sammen omtrent så lenge. Vi har et barn på to år sammen. Vi har hatt det fint, men det har blitt mer vanskelig etter vi ble foreldre.

Jeg er glad i å prate, grubler endel på "meningen med livet" og det som verre er. Men han tenker stort sett bare på det neste han skal kjøpe seg av dyre leketøy.

Hvis jeg spør han hva han tenker på/føler/mener om noe sier han stort sett "jeg vet ikke" eller "ingenting". Jeg har hatt litt trøbbel i det siste, spesielt med jobben, og er litt deppa. Etter en lang tirade fra meg igår spør jeg hva ham føler/tenker om det jeg har sagt, sier han at han "føler ingenting", hører bare på det jeg sier og vet at han ikke kan gjøre noe med det. "Du vet ikke hvor enkel jeg er, du".

Jeg har lenge vært usikker på om det går an å bygge et liv sammen med noen som er så "grunn", men jeg har jo begynt. Det jeg klamrer meg til er at jeg ikke tror at han faktisk er så enkel, men at han har ting inni seg som han ikke klarer å sette ord på eller som han ikke har kontakt med...Og jeg er veldig glad i ham :-( Men det blir ikke noe intimitet mellom oss hvis det bare er jeg som deler av det jeg føler.

Noen som har erfaring med å leve sammen med veldig enkle menn? Noe råd til meg?

[Gjest beebop]

Det verste er at nesten alle menn er akkurat slik. Det er langt mellom de menn som liker å snakke om følelser - eller de som ser noen vits i det. Jeg tror vi jenter er et snakkende og følende folkeferd. Vi rydder opp i oss selv ved å plapre og "filisofere". Vi fordøyer inntrykk slik, vi føler at den vi snakker med er "nær oss", når vedkommende deltar med innspill, lytter, nikker, bekrefter. Menn gjør vanligvis ikke det. De er kanskje ikke så enkle likevel, men har en enkel stil iallfall. De som er annerledes er enten svært sjeldne - eller så er de homofile - og det er jo ikke det siste vi ønsker oss heller! Jeg har det på samme måte som deg. Og jeg har slitt ut noen få samboere/ektefeller. Nå erkjenner jeg at menn og kvinner er såpass ulike. Vi må ta dem som de er, og så får vi bruke veninner til føle-prat, annet er det ikke å gjøre med det...

[Gjest en perle]

Kvinner og menn er forskjellige.Absolutt å anbefale å gå på kurs sammen.Ekteskaps-weekend kurs.Der lærer me å kjenne korleis mannen tenker og omvendt.Desverre er det altfor få som prioreterer å ta et sånt kurs.Mykje skulder nok nettopp mannen.Hans tanke er da at han kan ordne opp sjølv.Trur at han er misslykka visst han må gå på et slik kurs.Men det er ikkje det det handler om.Det handler om å lære kvarandre å kjenne.Og tru meg me jenter har like mykje å lære som gutta.Men som et godt alternativ til kurs er å lese i sammen.Lese bøkene "Menn fra Mars og kvinner fra Venus." Det er mitt råd til dere.

[Morticia]

Kvinner og menn er forskjellige.Absolutt å anbefale å gå på kurs sammen.Ekteskaps-weekend kurs.Der lærer me å kjenne korleis mannen tenker og omvendt.Desverre er det altfor få som prioreterer å ta et sånt kurs.Mykje skulder nok nettopp mannen.Hans tanke er da at han kan ordne opp sjølv.Trur at han er misslykka visst han må gå på et slik kurs.Men det er ikkje det det handler om.Det handler om å lære kvarandre å kjenne.Og tru meg me jenter har like mykje å lære som gutta.Men som et godt alternativ til kurs er å lese i sammen.Lese bøkene "Menn fra Mars og kvinner fra Venus." Det er mitt råd til dere.

>Men som et godt alternativ til kurs er å [...] Lese bøkene "Menn fra Mars og kvinner fra Venus."

Bøkene til John Gray er noe av det siste jeg ville anbefale noen å lese som annet enn komilitteratur. Makan til møl og forherligelse av stereotyper og foreldede kjønnsrollemønstre fra en forfatter som har kjøpt doktorgraden sin på billigsalg har jeg ikke sett siden The Rules.

Æsj!

[Obstfelder]

Sprøtt, jeg har det samme problemet med min samboer som faktisk er en kvinne. Etter mange år sammen, setter jeg med ned med en forbløffende tanke: hun har faktisk ikke betrodd meg noe, opp gjennom alle disse årene. Jeg på min side, babler i vei og deler ALT av følelser. Det tar virkelig på å ikke få følelsesmessig respons.

Jeg lurer på om det virkelig ER slik, at det folk kan være så enkle at det ikke er mulig å dele følelsene sine.Skjønt, jeg tror nok hun deler noen tanker med venninder, hvilket er greit nok, det, men det hadde jo vert goddt for forholdet at man kunne dele litt følelser i forholdet. Hva er dette?