Han vil ha barn, det vil ikke jeg!

[Benedikte.89]

Jeg er ei jente på 28 år som har vært sammen med typen min som også er 28 i snart 9 år. Vi har det veldig fint sammen, vi har vått våre turbulente opp og ned tider som alle andre men føler nå at forholdet er sterkere enn noen gang.

Problemet er at han kunne tenke seg barn og jeg vil absolutt ikke ha barn. Jeg har vært klar på dette punktet siden vi ble sammen og han har samtykket med meg tidligere men har begynt å få andre meninger nå. Det blir alltid en klein stemning når noen spørr oss om NÅR vi skal ha barn, ikke OM vi skal ha barn. Jeg tar det veldig personlig når noen bare forventer at jeg vil bli mor. Og ikke misforstå meg, jeg unner absolutt de som vil ha barn og vil bli foreldre å bli det og gjør det dem lykkelig så er det bra, det er bare ikke for meg.

Men hva skal jeg gjøre da? Kan ikke få barn bare for at jeg skal gjøre han lykkelig. Det blir liksom en drakamp der som ingen av oss vil ta opp. Men vil ikke gjøre det slutt med han heller for vi virkelig elsker hverandre og kan ikke se for meg noen andre enn han.

Hva mener dere? 

[Lillemus]

50 minutter siden, Benedikte.89 skrev:

Men hva skal jeg gjøre da? Kan ikke få barn bare for at jeg skal gjøre han lykkelig. Det blir liksom en drakamp der som ingen av oss vil ta opp. Men vil ikke gjøre det slutt med han heller for vi virkelig elsker hverandre og kan ikke se for meg noen andre enn han.

Hva mener dere? 

Jeg mener at man ikke skal legge vekt på at en 19-åringer sier at h*n ikke vil ha barn, det er alt for tidlig for de fleste å ta en slik avgjørelse. Nå mener du det samme 9 år senere og da blir saken en helt annen. Dere er jo nå i en alder der det er vanlig å slå seg til ro og få barn, selv om ikke alle gjør det.

Dersom du er 110% bestemt på at du ikke vil ha barn så må du gjøre det helt klart for ham - og understreke at du mener det for all fremtid, at du ikke kommer til å endre mening om 5 år. Og gjør det også klart at dersom han virkelig vil ha barn så må dere skille lag og han må finne seg en kvinne som vil ha barn med ham. For mange mennesker er ønsket om egne barn så sterkt at de går ut av vel etablerte forhold for å få det og det må du være forberedt på om du stiller ham det ultimatumet - deg eller barn.

Det er en helt ærlig sak ikke å ville ha barn altså, man skal IKKE få barn bare for å tilfredsstille partneren.

[Gjest Mina1]

Det kan by på problemer, for et barneønske er ofte ganske sterkt for den som har det. Jeg ville slitt med å leve med en mann som ikke vile ha barn, dersom jeg var barnløs, og ønsket barn. Jeg hadde nok gått ut av det forholdet. Så dette er noe du må tenke på. Et barneønske kan være større enn ønske om en kjæreste for mange. Jeg har barn, og de betyr langt mer enn en kjæreste i livet mitt. Ville heller vært uten kjæreste og hatt dem, enn å ha en kjæreste og null barn. Men det er meg. Alle har ulike tanker om det emnet. 

Jeg kritiserer ikke ditt ønske. Du skriver at du ikke ønsker deg barn, og det må respekteres. "Jeg ser ikke ned" på dem som ikke får barn. Det kan være mange årsaker til det, osv. Og akkurat det har ingen med å gjøre. Alle skal leve livet slik som de har lyst til. 

Dere har kommet opp i et stort problem. Og folk kan endre meninger. Men problemstillingen er ganske vanskelig når han ønsker barn, og når du ikke vil. Hvordan løse en slik situasjon? Det er jo en av dere som ikke får ønsket sitt igjennom dersom dere fortsetter... Ikke lett... Og et barneønske er et ganske sterkt ønske (som oftest). 

Endret 2. mai 2018 av Mina1

[Gjest Mina1]

13 minutter siden, Lillemus skrev:

Jeg mener at man ikke skal legge vekt på at en 19-åringer sier at h*n ikke vil ha barn, det er alt for tidlig for de fleste å ta en slik avgjørelse. Nå mener du det samme 9 år senere og da blir saken en helt annen. Dere er jo nå i en alder der det er vanlig å slå seg til ro og få barn, selv om ikke alle gjør det.

Dersom du er 110% bestemt på at du ikke vil ha barn så må du gjøre det helt klart for ham - og understreke at du mener det for all fremtid, at du ikke kommer til å endre mening om 5 år. Og gjør det også klart at dersom han virkelig vil ha barn så må dere skille lag og han må finne seg en kvinne som vil ha barn med ham. For mange mennesker er ønsket om egne barn så sterkt at de går ut av vel etablerte forhold for å få det og det må du være forberedt på om du stiller ham det ultimatumet - deg eller barn.

Det er en helt ærlig sak ikke å ville ha barn altså, man skal IKKE få barn bare for å tilfredsstille partneren.

Jeg er enig i det. 

Trådstarter: Løsningen må være å stille han ultimatumet : deg eller barn? .Vær klar over at for mange er barneønske sterkere enn å ha en kjæreste. Hos meg kommer barna høyest i livet på lista. De betyr mye mer enn en kjæreste noensinne kommer til å bety. Så du må være villig til å la han gå om han ønsker det. Og du må være sikker på at du er bestemt på at barn aldri kommer på tale. 

I min situasjon så har jeg opplevd at kjærester går, men barna er der alltid. Så jeg angrer aldri på at jeg fikk barn. De har vært der for meg i gode og vonde stunder. Mens partnere kan forlate meg mens "stormene blåser som verst". Så barna: number one!. 

Men jeg aksepterer dine tanker og dine ønsker, men jeg forstår det om han går. Hørte en nabo av meg som valgte å ikke få barn pga henne. Hun ville ikke. Da de ble så og si litt vel gamle til å få  barn så stakk hun. Hun forelsket seg i en ny type.  Hva sto han igjen med da? ingenting. 

Endret 2. mai 2018 av Mina1

[ISW]

Forholdet deres er ikke bærekraftig. Hvis han absolutt vil ha barn og du absolutt ikke vil, så bør dere bare gå fra hverandre slik at han finner noen han kan få barn med. 

For å sette det opp i et skjema:

Alternativ 1: Han går med på å ikke få barn (uaktuelt)

Alternativ 2: Du går med på å få barn (uaktuelt)

Da er jeg redd det bare er alternativ 3 igjen. Beklager brutalt svar. 

[Gjest Gargamel]

Tror det ville gjort meg veldig skuffet, med potensiale for å bli stadig mer sur og sår etterhvert som "alle" andre fikk barn og barnebarn.

Det er veldig behagelig å leve i forhold uten barn. I følge noem forskere er det da mn er lykkeligst, men for min del ville jeg nok savnet noe mer enn å reise, feste og dyrke hobbyer når jeg passerte 30, 40 og 50.

[Gjest Mina1]

Jeg glemmer aldri det som skjedde med en nabo av meg. Dama insisterte på at hun ville ikke ha barn. Han ønsket seg det men han aksepterte hennes valg fordi han var så glad i henne. Men etter 25 år sammen så finner hun ut at hun ikke har de rette følelsene for han. Og stikker og blir med en gang sammen med en annen. Mens han satt alene igjen og begynte å trene 2 ganger for dagen. Noe han aldri gjorde før. Tenk : han gjorde vannvittig mye for henne med å si i fra seg sitt store barneønske. Men så satt han igjen tilslutt og så at hun gikk videre med ny mann. Og da var det ganske så sent å få barn. Denne historien viser til årsaken til å ikke ofte bort sine største drømmer pga en partner. 

[Andreaswell]

Forventninger rundt det å få barn er dessverre meget stor til tider. Hans meninger om å ikke få barn da dere var yngre er ikke noe du bør bruke som et argument i mot, eller tenke på i dag da man forandres med tiden. Men, om du virkelig ikke vil ha barn så er det dessverre ikke mye du kan gjøre med hans ønske om å få barn. For om han virkelig ønsker barn så er ikke dette noe som kan «mettes» med andre ting, da dette ønsket ofte vil være nettopp et ønske som vil vedvare. 

[Gjest Mina1]

5 timer siden, Andreaswell skrev:

Forventninger rundt det å få barn er dessverre meget stor til tider. Hans meninger om å ikke få barn da dere var yngre er ikke noe du bør bruke som et argument i mot, eller tenke på i dag da man forandres med tiden. Men, om du virkelig ikke vil ha barn så er det dessverre ikke mye du kan gjøre med hans ønske om å få barn. For om han virkelig ønsker barn så er ikke dette noe som kan «mettes» med andre ting, da dette ønsket ofte vil være nettopp et ønske som vil vedvare. 

Enig i det. 

Dersom jeg levde mitt liv om igjen så hadde barn vært et større ønske enn å ha en kjæreste. Iallefall etter mine erfaringer. 

Og trådstarter kan ikke bli såret om mannen går for barn vil alltid komme først i livet for de fleste. 

Jeg hadde blitt skikkelig deppa om jeg var med en mann som ikke ville ha barn ( altså dersom jeg ikke hadde barn). Hadde blitt sur , lei og savnet etter barn hadde blir altoppslukende. 

Jeg kritiserer ikke de som velger å ikke få barn. Men jeg selv er lykkelig over å ha fått mine og kunne aldri tenke meg hvordan det må være å leve et liv uten barn.  Jeg hadde følt savn etter å holde min egen baby ... Jeg har opplevd så vannvittig mye med barna mine hele veien fra de kom til verden. Det har vært helt spesiellt. Fantastisk. 

Endret 2. mai 2018 av Mina1

[Gjest Mina1]

Men jeg ønsket barn helt fra jeg var 18 år. Da jeg var 20 år ble jeg mamma for første gang. 

Endret 2. mai 2018 av Mina1

[Gjest Xtra]

23 minutter siden, Mina1 skrev:

Men jeg ønsket barn helt fra jeg var 18 år. Da jeg var 20 år ble jeg mamma for første gang. 

Da jeg var 18 år skulle jeg redde verden, se verden og innta verden. Skjønner ikke hvordan msn kan ønske seg barn så tidlig, selv om det selvsagt kan skje.

 

men godt man er forskjellige, antakelig.

[Gjest Mina1]

10 minutter siden, Xtra skrev:

Da jeg var 18 år skulle jeg redde verden, se verden og innta verden. Skjønner ikke hvordan msn kan ønske seg barn så tidlig, selv om det selvsagt kan skje.

 

men godt man er forskjellige, antakelig.

Jeg ønsket meg barn så tidlig. Sånn var det, men trodde aldri at jeg kom til å få det så ung. Men jeg fikk det..  Ønsket å bli ung mor. Jeg ønsket først bare ett barn fordi jeg var skeptisk til å føde og sånn, men rett etter fødselen så ønsket jeg meg plutselig 8 barn  .. 

Endret 2. mai 2018 av Mina1

[Lillemus]

6 timer siden, Xtra skrev:

Da jeg var 18 år skulle jeg redde verden, se verden og innta verden. Skjønner ikke hvordan msn kan ønske seg barn så tidlig, selv om det selvsagt kan skje.

 

men godt man er forskjellige, antakelig.

Jeg har aldri vært en sånn jente som trillet alle babyene i gata, lekte med dukker til jeg var 12 år og lengtet etter egne barn fra jeg var 14. Er ikke sikker på om jeg er av den typen som "liker barn" heller.  Men da jeg nærmet meg slutten av 20-årene dukket barneønsket opp og vi fikk to med to års mellomrom. Har ikke angret ett sekund! 

[AnonymBruker]

Du kan ikke kreve at han sier fra seg barn pga deg (no offense, men barn trumfer partner)

Han kan ikke kreve at du bærer frem unger du ikke vil ha pga han.

Slå opp, for begges del. Begge har det bedre med mennesker som vil det samme videre i livet. 

Anonymkode: f1b93...4d8

[Gjest Xtra]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan ikke kreve at han sier fra seg barn pga deg (no offense, men barn trumfer partner)

Han kan ikke kreve at du bærer frem unger du ikke vil ha pga han.

Slå opp, for begges del. Begge har det bedre med mennesker som vil det samme videre i livet. 

Anonymkode: f1b93...4d8

Det høres veldig svart/hvitt ut. Jeg tenker at de begge må foreta en avveining. Antakelig konkluderer de med at ønskene er uforenlige, men det er ikke helt sikkert.

[påskelilje]

8 timer siden, Xtra skrev:

Da jeg var 18 år skulle jeg redde verden, se verden og innta verden. Skjønner ikke hvordan msn kan ønske seg barn så tidlig, selv om det selvsagt kan skje.

 

men godt man er forskjellige, antakelig.

Jeg også! Hadde nok et ubevisst ønske om en gang å få barn, men det var ikke noe jeg gikk og tenkte på som 18-19 åring.

Vi hadde vært samnen i 8 år da førstemann kom. Da syntes vi det var på tide med barn 

[Gjest Mina1]

4 timer siden, Lillemus skrev:

Jeg har aldri vært en sånn jente som trillet alle babyene i gata, lekte med dukker til jeg var 12 år og lengtet etter egne barn fra jeg var 14. Er ikke sikker på om jeg er av den typen som "liker barn" heller.  Men da jeg nærmet meg slutten av 20-årene dukket barneønsket opp og vi fikk to med to års mellomrom. Har ikke angret ett sekund! 

Jeg var en sånn jente som alltid gikk rundt med dukkevognen min , og dukkene mine så lenge jeg kan huske. Jeg lekte mamma hele tiden  .Da jeg ble mobbet og utstøtt på skolen i lengre peridoder, så tenkte jeg at jeg aldri skulle ha barn, fordi jeg var redd at barnet / barna skulle oppleve det samme vonde som jeg gjorde.  Men da jeg ble 18 år så ble jeg fast bestemt på at jeg ville ha barn om jeg fikk muligheten til det. For å få familie, og gi en person muligheten til å få leve og kose seg og oppleve verden var sterkt for meg. Og ga meg motivasjonen til å våge å få det. 

Ble gravid da jomfrudommen ble tatt haha, som 19 åring  . 

Endret 3. mai 2018 av Mina1

[Guerrito]

På ‎02‎.‎05‎.‎2018 den 11.45, Benedikte.89 skrev:

Men hva skal jeg gjøre da? Kan ikke få barn bare for at jeg skal gjøre han lykkelig. Det blir liksom en drakamp der som ingen av oss vil ta opp. Men vil ikke gjøre det slutt med han heller for vi virkelig elsker hverandre og kan ikke se for meg noen andre enn han.

Hva mener dere? 

I de to forholdene jeg har bak meg har jeg alltid vært ærlig og sagt at jeg aldri VET om jeg noen gang VIL ha barn og at de må vite dette.  Det kunne jo hende jeg vålnet en dag og ville ha barn- og det da var for sent- men angre? Nei- for jeg angrer ikke på at jeg ikke fikk barn da jeg ikke ville! Det er valg som var riktige for meg den gangen og de står jeg for den dag i dag.

 

 

Dette gjentok jeg flere ganger oppigjennom tiden der det passet for å si det sånn. Begge sa  de gjerne ville ha barn men at dette var helt greit osv. Da det ble slutt ble de begge fedre etter forholdsvis kort stund.... den ene hadde satt et utlimatium til kona som egentlig var redd for å få barn ( fysisk) men som heller ikke ville adoptere ( for han var det ett fett)- hun gav etter og de har i dag to barn. Den andre presterte å gjøre en dame gravid bare noen få måneder etter at det ble slutt med meg.

Han jeg er sammen med nå har heller ikke barn og har vært i forhold der damene ikke har villet ha barn. Han har gjerne ønsket men han valgte forhold framfor barn og angrer ikke. Nå har plutselig vi lyst på barn! Vi jobber ikke for det- vi lar det skje dersom det skjer- for vi er lykkelige uten barn også- og vi begynner å dra på åra så det er mulig altfor sent uansett. Men det som hjelper er den felles forståelsen her- vi er glade i hverandre, elsker hverandre, har en hverdag både sammen og hver for oss som gir oss det vi trenger i livet. Vi var lykkelige single før vi møttes og er enda mer lykkeligere nå- barneønsket er ikke så sterkt at det vil gå utover forholdet.

Poenget mitt? Du vet aldri hva den andre egentlig mener innerst inne og kanskje ikke de heller- det var i allefall viktig for meg å understreke at jeg ikke ville vite heller om jeg noen gang ville endre mening. Det var ingenting de kunne gjøre for at jeg skulle endre mening sa jeg. Men de  to  eksene mine trodde kanskje det begge to vet ikke.

 

Det viktigste, tror jeg,  er at du er tro mot deg selv.

 

Endret 9. mai 2018 av Guerrito

[morsan]

På ‎02‎.‎05‎.‎2018 den 12.43, Lillemus skrev:

Jeg mener at man ikke skal legge vekt på at en 19-åringer sier at h*n ikke vil ha barn, det er alt for tidlig for de fleste å ta en slik avgjørelse. Nå mener du det samme 9 år senere og da blir saken en helt annen. Dere er jo nå i en alder der det er vanlig å slå seg til ro og få barn, selv om ikke alle gjør det.

Dersom du er 110% bestemt på at du ikke vil ha barn så må du gjøre det helt klart for ham - og understreke at du mener det for all fremtid, at du ikke kommer til å endre mening om 5 år. Og gjør det også klart at dersom han virkelig vil ha barn så må dere skille lag og han må finne seg en kvinne som vil ha barn med ham. For mange mennesker er ønsket om egne barn så sterkt at de går ut av vel etablerte forhold for å få det og det må du være forberedt på om du stiller ham det ultimatumet - deg eller barn.

Det er en helt ærlig sak ikke å ville ha barn altså, man skal IKKE få barn bare for å tilfredsstille partneren.

Tiltredes!

[morsan]

(Må bare legge til at jeg opp igjennom årene har lest ymse innlegg på forum (kan ha vært andre steder enn DOL, husker ikke konkret), hvor temaet har vært en kvinne som beklager seg over at hennes mann ikke vil ha barn, eller ikke vil ha flere barn. Da har det som her vært innlegg om at man ikke kan kreve at noen stiller opp og får barn mot sitt ønske. Men responsen har ikke alltid vært så unisone som her - det er alltids noen (kvinner/mødre) som mener at mannen bare må gi etter for kvinnens ønsker, at det er slemt av han å ikke ta hensyn til hennes ønsker osv. Dette kan selvsagt være tilfeldig.)