Hva kan man forvente av familien ?

[AnonymBruker]

Da ungene var små var vi mye sammen med besteforeldre ,tanter, onkler, nevøer og nieser. Ungene var gode venner og jeg har så gode minner. Jeg har to barn med diagnoser og for de var det viktig å ha disse vennskapene. ( de har diagnosene lett PU, ADHD og Asberger) Besteforeldrene ville egentlig ikke hverken snakke om eller akseptere at barna mine hadde utfordringer. Dette var noe vi aldri snakket om. Etter hvert som barna ble større begynnte søskenbarn å unngå ungene mine. Det virker som de er litt flau av sine kusiner. Det virker også som om besteforeldrene er flau over de . Kan jeg forvente at familie har mer forståelse for ungene mine med spesielle behov?. 

Anonymkode: 9f514...dc1

[Trine]

Ja

[kupton]

Hva mener du med forståelse? Hvordan skal det konkret gi seg utslag i adferd?

[Lillemus]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da ungene var små var vi mye sammen med besteforeldre ,tanter, onkler, nevøer og nieser. Ungene var gode venner og jeg har så gode minner. Jeg har to barn med diagnoser og for de var det viktig å ha disse vennskapene. ( de har diagnosene lett PU, ADHD og Asberger) Besteforeldrene ville egentlig ikke hverken snakke om eller akseptere at barna mine hadde utfordringer. Dette var noe vi aldri snakket om. Etter hvert som barna ble større begynnte søskenbarn å unngå ungene mine. Det virker som de er litt flau av sine kusiner. Det virker også som om besteforeldrene er flau over de . Kan jeg forvente at familie har mer forståelse for ungene mine med spesielle behov?. 

Anonymkode: 9f514...dc1

Ja, forståelse kan man forvente, men jeg også lurer litt på hva du forventer helt konkret?

Jeg tror nok ikke søskenbarna er flaue, men kanskje dine barn blir vanskelige å forholde seg til for dem? Kanskje de er krevende, hyperaktive eller veldig rolige? Bare sånn ut fra de diagnosene du nevner.

[AnonymBruker]

40 minutter siden, kupton skrev:

Hva mener du med forståelse? Hvordan skal det konkret gi seg utslag i adferd?

Tenker egentlig at de kan prøve  snakke med de og kanskje si hei. Svare når ungene mine prøver å ta kontakt. Kanskje de voksne kunne prater med barna sine om dette. Ungene mine er ikke utagerende i besøk. De oppfører seg bare litt barnslig. Sier litt rare ting og ler på feile plasser. De prøver egentlig veldig å oppføre seg rett og få innpass i familien.  Opplever heller at søskenbarn himmler med øynene og bestefar unngår det. De flinke og pene barnebarna får mye oppmerksomhet og skryt . Mine barn eksisterer liksom ikke. Jeg føler at de skammer seg over de. Ungene mine merker det veldig godt og kommer gråtende til meg pga dette. Skulle ønske at de voksne kunne snakke om dette og prøve å fortelle at vi kan vise litt omsorg og respekt for de som er anderledes. At familie står sammen uansett liksom. Jeg vet ikke, det er sikkert for mye forlangt.

Anonymkode: 9f514...dc1

[kupton]

Nei, det er lang fra for mye forlangt at en forventer vanlig oppførsel og folkeskikk. Grunnen til at jeg ville at du skulle konkretisere det, var at når du skal/må ta dette opp med de voksne, må du kunne være konkret og fortelle hva du ønsker av dem. Lykke til :-)

[AnonymBruker]

12 minutter siden, kupton skrev:

Nei, det er lang fra for mye forlangt at en forventer vanlig oppførsel og folkeskikk. Grunnen til at jeg ville at du skulle konkretisere det, var at når du skal/må ta dette opp med de voksne, må du kunne være konkret og fortelle hva du ønsker av dem. Lykke til :-)

Takk. 

Anonymkode: 9f514...dc1

[påskelilje]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenker egentlig at de kan prøve  snakke med de og kanskje si hei. Svare når ungene mine prøver å ta kontakt. Kanskje de voksne kunne prater med barna sine om dette. Ungene mine er ikke utagerende i besøk. De oppfører seg bare litt barnslig. Sier litt rare ting og ler på feile plasser. De prøver egentlig veldig å oppføre seg rett og få innpass i familien.  Opplever heller at søskenbarn himmler med øynene og bestefar unngår det. De flinke og pene barnebarna får mye oppmerksomhet og skryt . Mine barn eksisterer liksom ikke. Jeg føler at de skammer seg over de. Ungene mine merker det veldig godt og kommer gråtende til meg pga dette. Skulle ønske at de voksne kunne snakke om dette og prøve å fortelle at vi kan vise litt omsorg og respekt for de som er anderledes. At familie står sammen uansett liksom. Jeg vet ikke, det er sikkert for mye forlangt.

Anonymkode: 9f514...dc1

Jeg synes du skal være så konkret når du snakker med dem om barna dine. Ikke sikkert de gjør dette bevisst. Men fortell hvor mye det betyr for barna dine at de føler seg velkommen og inkludert. Fortell også at de øver seg på hva som er lurt å si og ikke si i ulike situasjoner.

Så kan du også (det gjør du sikkert allerede) snakke med barna dine om at "hvis du sier X til Anne, så blir hun lei seg, og da er det ikke sikkert at hun har lyst til å leke med deg" - og at det ikke er nødvendig å si alt en mener og tenker. Ett av barna mine brukte laaaaang tid på å forstå forskjellen mellom det å lyve og det å la være å si ting. Hun trodde at det var rett å si det hun mente, for ellers løy hun. Og noen barn lærer da hvordan de skal oppføre seg ift andre i akkurat den settingen du har snakket med dem om, men klarer ikke å overføre det til andre episoder og eksempler, slik at du må både tenke fremover for hva som kan komme, og ta opp ulik episoder med dem løpende. Ikke sikkert dette gjelder for dine barn, men vi jobbet temmelig intenst med slike ting i en lang periode.

[AnonymBruker]

33 minutter siden, påskelilje skrev:

Jeg synes du skal være så konkret når du snakker med dem om barna dine. Ikke sikkert de gjør dette bevisst. Men fortell hvor mye det betyr for barna dine at de føler seg velkommen og inkludert. Fortell også at de øver seg på hva som er lurt å si og ikke si i ulike situasjoner.

Så kan du også (det gjør du sikkert allerede) snakke med barna dine om at "hvis du sier X til Anne, så blir hun lei seg, og da er det ikke sikkert at hun har lyst til å leke med deg" - og at det ikke er nødvendig å si alt en mener og tenker. Ett av barna mine brukte laaaaang tid på å forstå forskjellen mellom det å lyve og det å la være å si ting. Hun trodde at det var rett å si det hun mente, for ellers løy hun. Og noen barn lærer da hvordan de skal oppføre seg ift andre i akkurat den settingen du har snakket med dem om, men klarer ikke å overføre det til andre episoder og eksempler, slik at du må både tenke fremover for hva som kan komme, og ta opp ulik episoder med dem løpende. Ikke sikkert dette gjelder for dine barn, men vi jobbet temmelig intenst med slike ting i en lang periode.

Takk for svar. Tror nok det er riktig det du sier der. Har jobbet ganske iherdig med hun som er psykisk utviklingshemmet men gav kanskje litt opp underveis. Nå er det snakk om ungdommer på begge sider her og de forstår jo mye men er nok mer opptatt av hvem og hva som er kult. Da de var barn lekte de fint sammen og tok hverandre som de var. Jeg har nok alltid måttet tåle å høre fra andre foreldre at det er naturlig at barn reagerer på sånne som ikke oppfører seg normalt. All skyld har blitt lagt på meg og mine barn. Jeg har akseptert det men som mor er det godt når i hvertfall familien min liker barna mine. 

Anonymkode: 9f514...dc1

[Gjest Gargamel]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da ungene var små var vi mye sammen med besteforeldre ,tanter, onkler, nevøer og nieser. Ungene var gode venner og jeg har så gode minner. Jeg har to barn med diagnoser og for de var det viktig å ha disse vennskapene. ( de har diagnosene lett PU, ADHD og Asberger) Besteforeldrene ville egentlig ikke hverken snakke om eller akseptere at barna mine hadde utfordringer. Dette var noe vi aldri snakket om. Etter hvert som barna ble større begynnte søskenbarn å unngå ungene mine. Det virker som de er litt flau av sine kusiner. Det virker også som om besteforeldrene er flau over de . Kan jeg forvente at familie har mer forståelse for ungene mine med spesielle behov?. 

Anonymkode: 9f514...dc1

Jeg synes man bør forvente mer, ja. De burde bevisst gått inn for å bli kjent med dine barn. Det er bare en terskel de må over. Jeg har selv opplevd at besteforeldre takler sånt veldig dårlig og blir en ekstra belastning for foreldrene.