Undersøkelse hos nevropsykolog - asperger

[umakenverdt]

Jeg er nylig henvist til nevropsykologisk undersøkelse for å vurdere hvorvidt jeg kan ha en asperger diagnose. Jeg har sagt at jeg kjenner meg igjen i noe, men en del jeg ikke kjenner meg igjen i også. Ut fra min tidligere behandlers vurdering og utfylling av et spørreskjema ble det vurdert at jeg skulle henvises. Jeg har ikke fått noen time enda, men er da henvist.

Jeg synes imidlertid det er vanskelig å vite om det er riktig av meg å la meg utrede for dette. Problemene mine er jo de samme uansett, men samtidig kan det kanskje være lurt å prøve å finne ut av om mulig. Jeg synes spørreskjemaet var utrolig vanskelig å fylle ut, men prøvde så godt jeg kunne. Likevel er jeg ikke sikker på om jeg gjorde det på riktig måte. Kanskje det bare er bortkastet for nevropsykologen å undersøke meg, personlighetsforstyrrelse passer kanskje bedre eller jeg vet ikke, angst eller kanskje jeg bare er "vanskelig" og tåler lite.

Jeg vet ikke helt hva jeg spør om, men lurer litt på hvilke tanker og følelser det er ok å ha med seg inn i en eventuell slik undersøkelse. Kan man være skeptisk til om det er riktig diagnose, men samtidig forsvare å ta opp plass til en slik undersøkelse?

[AnonymBruker]

5 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg er nylig henvist til nevropsykologisk undersøkelse for å vurdere hvorvidt jeg kan ha en asperger diagnose. Jeg har sagt at jeg kjenner meg igjen i noe, men en del jeg ikke kjenner meg igjen i også. Ut fra min tidligere behandlers vurdering og utfylling av et spørreskjema ble det vurdert at jeg skulle henvises. Jeg har ikke fått noen time enda, men er da henvist.

Jeg synes imidlertid det er vanskelig å vite om det er riktig av meg å la meg utrede for dette. Problemene mine er jo de samme uansett, men samtidig kan det kanskje være lurt å prøve å finne ut av om mulig. Jeg synes spørreskjemaet var utrolig vanskelig å fylle ut, men prøvde så godt jeg kunne. Likevel er jeg ikke sikker på om jeg gjorde det på riktig måte. Kanskje det bare er bortkastet for nevropsykologen å undersøke meg, personlighetsforstyrrelse passer kanskje bedre eller jeg vet ikke, angst eller kanskje jeg bare er "vanskelig" og tåler lite.

Jeg vet ikke helt hva jeg spør om, men lurer litt på hvilke tanker og følelser det er ok å ha med seg inn i en eventuell slik undersøkelse. Kan man være skeptisk til om det er riktig diagnose, men samtidig forsvare å ta opp plass til en slik undersøkelse?

Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke stoler på den som har henvist deg?

Anonymkode: ac9d5...520

[umakenverdt]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke stoler på den som har henvist deg?

Anonymkode: ac9d5...520

Jeg funderer på det skjemaet jeg fylte ut, som jeg syntes var vanskelig. Og så er jeg jo for eksempel noe dårligere på øyekontakt i timer hos behandler, enn i hverdagen, da jeg ofte synes det er mer skremmende enn en del annet. Men får jo avkreftet det i større grad, dersom jeg får et negativt svar på undersøkelsen. Men er usikker på om jeg tar opp en plass jeg ikke burde bruke. Jeg er så usikker.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, umakenverdt skrev:

Men er usikker på om jeg tar opp en plass jeg ikke burde bruke. Jeg er så usikker.

La folka i helsevesenet bekymre seg over det.

Anonymkode: 85cd3...c4d

[AnonymBruker]

6 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg funderer på det skjemaet jeg fylte ut, som jeg syntes var vanskelig. Og så er jeg jo for eksempel noe dårligere på øyekontakt i timer hos behandler, enn i hverdagen, da jeg ofte synes det er mer skremmende enn en del annet. Men får jo avkreftet det i større grad, dersom jeg får et negativt svar på undersøkelsen. Men er usikker på om jeg tar opp en plass jeg ikke burde bruke. Jeg er så usikker.

Heldigvis er det ikke opp til deg å vurdere noe som helst i den saken 🙂 

Anonymkode: ac9d5...520

[FjellOgDalar]

En slik utredning er ikke eksamen. Man får veldig konkret beskrevne oppgaver. Men (etter min personlige mening) er ikke nevropsykologien en veldig nøyaktig vitenskap. Dette fordi det f.eks. vil være utenforliggende saker som påvirker resultatet. F.eks. dette med redselen for øyekontakt i en litt ubehagelig setting, nervøsitet for testene, generell dagsform, om man har andre stressfaktorer i livet som får ta opp mye plass, om det er fysiske forhold som gjør testene vanskeligere... Men det vil nok være mulig å finne en pekepinn på hvor landet ligger.. Jeg var bare til en sånn generell utredning uten noe mål om å finne enkeltdiagnoser. Jeg tror nok det kanskje kan være lettere når man har et konkret mål.

Jeg fikk beskjed om at jeg har såkalte non-verbale lærevansker, noe jeg selv trekker i tvil. Synet mitt er nemlig sterkt svekkt fra fødsel av, så jeg er nok ikke så veldig non-verbal av meg ;). Ikke like mye som en med normalt syn i alle fall. Jeg leste en bok om emnet, kjente meg ikke igjen - utover at foreslått tilrettelegging for barn med den typen problemer var påfallende lik mye av det man foreslår for synshemmede barn... Dessuten hadde jeg ikke sovet over tid da jeg kom til testing, jeg var kjempenervøs fordi jeg var redd for å bli dømt negativt... Men det jeg uroet meg for skjedde ikke. Men resultatet tar jeg med en ganske stor klype salt.

[AnonymBruker]

Syns det virker mer som at du har personlighetsforstyrrelse umakenverdt.  Asperger er noe man er født med så det er jo litt rart om man ikke har hatt mistanker om "at det var noe gæli" med deg i barndommen?

Anonymkode: 3f6c3...98a

[Trine]

Syns du skal ta den utredningen. Uansett om du har asperger eller ikke, kan du få mye igjen av å snakke med en nevropsykolog, og også lære hva som er dine sterke og svake sider kognitivt. Viser det seg at du har asperger, kan du få mer riktig hjelp. Viser det seg at du ikke har asperger, så har du ihvertfall fått det bekreftet. Asperger kan være så mye mer enn det folk tror, spesielt på jenter.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Syns det virker mer som at du har personlighetsforstyrrelse umakenverdt.  Asperger er noe man er født med så det er jo litt rart om man ikke har hatt mistanker om "at det var noe gæli" med deg i barndommen?

Anonymkode: 3f6c3...98a

Mange var barn før diagnosen "fantes".

Anonymkode: 85cd3...c4d

[Madelenemie]

På ‎21‎.‎06‎.‎2018 den 20.39, umakenverdt skrev:

Jeg er nylig henvist til nevropsykologisk undersøkelse for å vurdere hvorvidt jeg kan ha en asperger diagnose. Jeg har sagt at jeg kjenner meg igjen i noe, men en del jeg ikke kjenner meg igjen i også. Ut fra min tidligere behandlers vurdering og utfylling av et spørreskjema ble det vurdert at jeg skulle henvises. Jeg har ikke fått noen time enda, men er da henvist.

Jeg synes imidlertid det er vanskelig å vite om det er riktig av meg å la meg utrede for dette. Problemene mine er jo de samme uansett, men samtidig kan det kanskje være lurt å prøve å finne ut av om mulig. Jeg synes spørreskjemaet var utrolig vanskelig å fylle ut, men prøvde så godt jeg kunne. Likevel er jeg ikke sikker på om jeg gjorde det på riktig måte. Kanskje det bare er bortkastet for nevropsykologen å undersøke meg, personlighetsforstyrrelse passer kanskje bedre eller jeg vet ikke, angst eller kanskje jeg bare er "vanskelig" og tåler lite.

Jeg vet ikke helt hva jeg spør om, men lurer litt på hvilke tanker og følelser det er ok å ha med seg inn i en eventuell slik undersøkelse. Kan man være skeptisk til om det er riktig diagnose, men samtidig forsvare å ta opp plass til en slik undersøkelse?

Grunnen til at det kan være greit å få diagnosen asperger syndrom om man har den, er at det er en noe annen, innfallsvinkel enn om man har andre psykiske vansker som for eksempel personlighetsforstyrrelse.

De fleste jeg kjenner både fra RL og gjennom faglitteratur som har asperger, er mer "fasitmessig", med det mener jeg at de faktisk godtar en logisk forklaring, selvsagt kan en forklaring trenge presiseringer og fordypninger og å bli repetert, men logikk er min erfaring noe man når inn med til de jeg kjenner som har asperger.

I ditt tilfelle syns jeg det er motsatt, det fins ikke en eneste, god, eller lang, godt forklart og eksemplifisert, forklaring eller resonnement som gjør noen forskjell for deg i livet ditt. Jeg føler du er helt immun mot innspill som får noens tanker, innspill eller råd til å gjelde for ditt liv. Jeg leser bare at du blir glad for andres ord og tilbakemeldinger, du er høflig, men lite/ eller ingenting, fører til noen endring, ikke en gang tankemessig.

Jeg håper ikke du blir lei deg av at jeg skriver dette, det er ikke meningen, jeg vet bare ikke hvordan si hva jeg mener på en annen måte.

Jeg syns likevel du skal følge de råd du får, og mener din behandler du skal utredes, syns jeg du skal gjøre det, jeg syns du skal ha tillit til at din behandler vet bedre angående dette, og at du bør stole på din behandler.

En god behandlingsrelasjon bør inneha tillit, at man stoler på, at man er litt ydmyk, og at man aksepterer at noen vet best, og her må vi som går i behandling være litt ydmyke, når vi er pasienter med ulike profesjoner, stilt ovenfor ekspertise i en profesjon, der vi søker hjelp innenfor. Du kan jo ha dine spørsmål, din skepsis, du kan stille dine spørsmål og få ut din tvil, men vi må ikke glemme at de fleste av oss har ikke i nærheten av den kompetanse som de som skal utrede og hjelpe oss, enten det er innen somatikk eller psykisk utredning og hjelp.

Jeg henga meg og stolte nesten 100% på min psykiater, jeg hadde i blant noen innvendinger, men den grunnleggende  tilliten jeg hadde til henne var 100%, og jeg tror evnen til å stole på, ga meg mulighetene til å nyttiggjøre meg hjelpen, jeg vet ikke om man kan hjelpes, uten at man har evnen til å stole på at andre i blant og på visse områder vet best.

Så på den måten har vi alle "samme muligheter " på en måte, og jeg mener man gjør best i å være ydmyk og stole på sin psykiater eller psykolog, det ligger mye helse i å greie ta i mot hjelp fra de som er der for å hjelpe.

 

 

[AnonymBruker]

Du har definitivt lov å være både spørrende og skeptisk til hva som ligger til grunn for henvisning og de konklusjoner som evt følger.

Hva bygger de sine oppfatninger på , og hvordan har de kommet frem til disse ? Ikke vær «for ydmyk» , du er ikke tjent med og blindt høre på andre , fagpersoner eller ikke . Ta stilling selv , reflekter og del disse synspunktene i dialogene med de som innehar kompetansen

Anonymkode: 477ad...a9c

[FGT]

På ‎21‎.‎06‎.‎2018 den 20.39, umakenverdt skrev:

Jeg er nylig henvist til nevropsykologisk undersøkelse for å vurdere hvorvidt jeg kan ha en asperger diagnose. Jeg har sagt at jeg kjenner meg igjen i noe, men en del jeg ikke kjenner meg igjen i også. Ut fra min tidligere behandlers vurdering og utfylling av et spørreskjema ble det vurdert at jeg skulle henvises. Jeg har ikke fått noen time enda, men er da henvist.

Jeg synes imidlertid det er vanskelig å vite om det er riktig av meg å la meg utrede for dette. Problemene mine er jo de samme uansett, men samtidig kan det kanskje være lurt å prøve å finne ut av om mulig. Jeg synes spørreskjemaet var utrolig vanskelig å fylle ut, men prøvde så godt jeg kunne. Likevel er jeg ikke sikker på om jeg gjorde det på riktig måte. Kanskje det bare er bortkastet for nevropsykologen å undersøke meg, personlighetsforstyrrelse passer kanskje bedre eller jeg vet ikke, angst eller kanskje jeg bare er "vanskelig" og tåler lite.

Jeg vet ikke helt hva jeg spør om, men lurer litt på hvilke tanker og følelser det er ok å ha med seg inn i en eventuell slik undersøkelse. Kan man være skeptisk til om det er riktig diagnose, men samtidig forsvare å ta opp plass til en slik undersøkelse?

Det å skulle gå til en utredning  med tanke på en diagnose i hode kan ikke være enkelt for deg. Det er så mye meninger rundt en slik diagnose, at en kan bli gal av mindre.    Det finnes private klinikker, der du kan gå utenom fastleger som utreder hurtig og effektiv, men det koster penger. Det bruker ikke spørreskjemaer, bare samtaler. 

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange var barn før diagnosen "fantes".

Anonymkode: 85cd3...c4d

Ja selvsagt men det var IKKE det jeg sa heller..

Jeg sa at foreldra burde jo legge merke til at det var noe galt med barnet deres, at det ikke var slik som alle andre barn. Viss foreldra til TS egentlig aldri har stussa over dette har TS neppe autismediagnose.

Anonymkode: 3f6c3...98a

[AnonymBruker]

21 timer siden, Madelenemie skrev:

Grunnen til at det kan være greit å få diagnosen asperger syndrom om man har den, er at det er en noe annen, innfallsvinkel enn om man har andre psykiske vansker som for eksempel personlighetsforstyrrelse.

De fleste jeg kjenner både fra RL og gjennom faglitteratur som har asperger, er mer "fasitmessig", med det mener jeg at de faktisk godtar en logisk forklaring, selvsagt kan en forklaring trenge presiseringer og fordypninger og å bli repetert, men logikk er min erfaring noe man når inn med til de jeg kjenner som har asperger.

I ditt tilfelle syns jeg det er motsatt, det fins ikke en eneste, god, eller lang, godt forklart og eksemplifisert, forklaring eller resonnement som gjør noen forskjell for deg i livet ditt. Jeg føler du er helt immun mot innspill som får noens tanker, innspill eller råd til å gjelde for ditt liv. Jeg leser bare at du blir glad for andres ord og tilbakemeldinger, du er høflig, men lite/ eller ingenting, fører til noen endring, ikke en gang tankemessig.

Jeg håper ikke du blir lei deg av at jeg skriver dette, det er ikke meningen, jeg vet bare ikke hvordan si hva jeg mener på en annen måte.

Jeg syns likevel du skal følge de råd du får, og mener din behandler du skal utredes, syns jeg du skal gjøre det, jeg syns du skal ha tillit til at din behandler vet bedre angående dette, og at du bør stole på din behandler.

En god behandlingsrelasjon bør inneha tillit, at man stoler på, at man er litt ydmyk, og at man aksepterer at noen vet best, og her må vi som går i behandling være litt ydmyke, når vi er pasienter med ulike profesjoner, stilt ovenfor ekspertise i en profesjon, der vi søker hjelp innenfor. Du kan jo ha dine spørsmål, din skepsis, du kan stille dine spørsmål og få ut din tvil, men vi må ikke glemme at de fleste av oss har ikke i nærheten av den kompetanse som de som skal utrede og hjelpe oss, enten det er innen somatikk eller psykisk utredning og hjelp.

Jeg henga meg og stolte nesten 100% på min psykiater, jeg hadde i blant noen innvendinger, men den grunnleggende  tilliten jeg hadde til henne var 100%, og jeg tror evnen til å stole på, ga meg mulighetene til å nyttiggjøre meg hjelpen, jeg vet ikke om man kan hjelpes, uten at man har evnen til å stole på at andre i blant og på visse områder vet best.

Så på den måten har vi alle "samme muligheter " på en måte, og jeg mener man gjør best i å være ydmyk og stole på sin psykiater eller psykolog, det ligger mye helse i å greie ta i mot hjelp fra de som er der for å hjelpe.

 

 

Jeg er svært uenig i påstanden om at trådstarter ikke har endret seg. Det er vel mere slik at hun skriver her inne når ting er ekstra vanskelig og i de fleste menneskers liv vil grunntemaene ofte handle om det samme. 

Jeg er også svært uenig i at det nødvendigvis er slik at man skal stole 100 % på sin behandler. Det finnes både bra, litt mindre bra, og noen dårlige, behandlere der ute. Noen har godt skjønn, andre har det ikke. Av og til gjøres svært gode vurderinger, andre ganger forleder pasienter inn i tankemønstre som de hadde vært bedre foruten. 

Anonymkode: a4504...f1c

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har definitivt lov å være både spørrende og skeptisk til hva som ligger til grunn for henvisning og de konklusjoner som evt følger.

Hva bygger de sine oppfatninger på , og hvordan har de kommet frem til disse ? Ikke vær «for ydmyk» , du er ikke tjent med og blindt høre på andre , fagpersoner eller ikke . Ta stilling selv , reflekter og del disse synspunktene i dialogene med de som innehar kompetansen

Anonymkode: 477ad...a9c

Enig.

Anonymkode: a4504...f1c

[AnonymBruker]

22 timer siden, Madelenemie skrev:

Grunnen til at det kan være greit å få diagnosen asperger syndrom om man har den, er at det er en noe annen, innfallsvinkel enn om man har andre psykiske vansker som for eksempel personlighetsforstyrrelse.

De fleste jeg kjenner både fra RL og gjennom faglitteratur som har asperger, er mer "fasitmessig", med det mener jeg at de faktisk godtar en logisk forklaring, selvsagt kan en forklaring trenge presiseringer og fordypninger og å bli repetert, men logikk er min erfaring noe man når inn med til de jeg kjenner som har asperger.

I ditt tilfelle syns jeg det er motsatt, det fins ikke en eneste, god, eller lang, godt forklart og eksemplifisert, forklaring eller resonnement som gjør noen forskjell for deg i livet ditt. Jeg føler du er helt immun mot innspill som får noens tanker, innspill eller råd til å gjelde for ditt liv. Jeg leser bare at du blir glad for andres ord og tilbakemeldinger, du er høflig, men lite/ eller ingenting, fører til noen endring, ikke en gang tankemessig.

Hva har det med aspergers å gjøre?

Anonymkode: b86ca...aef

[umakenverdt]

Takk for mange innspill dere  Nei, det er jo fordi problemene har vært der så lenge jeg kan huske at behandleren har vært skeptisk til at det er personlighetsforstyrrelse. Jeg sa jo ikke noe da jeg var liten, var svært stille, beskjeden og redd, men det er kanskje sant at andre burde merket det mer på meg da jeg var liten, dersom det hadde vært asperger. 

Takk for innspill også Madelenemie (håper det er ok at jeg sier det, for mener det selv om jeg sier det ofte). Er litt klar over at jeg har noen utfordringer angående dette med å godta en logisk forklaring, for i mitt hode er aldri bare en logisk forklaring. Jeg ser mange mulige forklaringer på ting, og vet ikke hvilken som er riktig, og derfor blir jeg kværnende på det og kommer ikke videre. Jeg setter pris på forklaringene for jeg tenker at det kanskje er slik, men så kommer andre forklaringer, som også gir mening. Så fortsetter jeg. Det kan jeg forstå at kan være ganske plagsomt for de som prøver å gi meg råd. Og det vet jeg ikke hvordan jeg skal gjøre noe med.

Men det er jo også sant at jeg skriver her mest når jeg har det vanskelig, og er inne i dårlige sirkler, noe som kan tilsi at det ikke er skjedd noen endring. Men det er flere timer i døgnet som nå er bedre enn før  

Jeg har møtt forskjellige behandlere som mener forskjellige ting om mye, så er litt vanskelig å vite hva jeg skal forholde meg til og stole på. Verden er så overveldende at den er vanskelig å forstå seg på. 

Men ut fra tilbakemeldingene kan det kanskje være nyttig å gjennomføre den nevropsykologiske undersøkelsen også dersom jeg er noe skeptisk til om det er asperger diagnose.

[Madelenemie]

🙂

Har ikke tid å svare deg nå, mine svar tar for lang tid, men jeg likte det du skrev, 🙂

Håper jeg får tid svare det jeg vil si deg i morgen.

Må legge meg nå.

Klem M

 

[AnonymBruker]

På 23.6.2018 den 20.22, AnonymBruker skrev:

Ja selvsagt men det var IKKE det jeg sa heller..

Jeg sa at foreldra burde jo legge merke til at det var noe galt med barnet deres, at det ikke var slik som alle andre barn. Viss foreldra til TS egentlig aldri har stussa over dette har TS neppe autismediagnose.

Anonymkode: 3f6c3...98a

Jeg har en datter som har fått aspergerdiagnose i voksen alder, jeg merket aldri at det var "noe galt" som du beskriver det som. Hun var veldig lik meg og jeg skjønte henne veldig godt, noe som kanskje ikke er så rart fordi jeg nå skal til utredning for asperger selv. Og jeg (og hun) var som barn veldig stille, observerende og deltok ikke så mye sosialt noe som nok begrenset hvor mye andre merket, jeg ble og blir fortsatt nok bare sett for utenforstående som stille og rar. 

Anonymkode: 73175...b51

[Madelenemie]

22 timer siden, umakenverdt skrev:

Takk for mange innspill dere  Nei, det er jo fordi problemene har vært der så lenge jeg kan huske at behandleren har vært skeptisk til at det er personlighetsforstyrrelse. Jeg sa jo ikke noe da jeg var liten, var svært stille, beskjeden og redd, men det er kanskje sant at andre burde merket det mer på meg da jeg var liten, dersom det hadde vært asperger. 

Takk for innspill også Madelenemie (håper det er ok at jeg sier det, for mener det selv om jeg sier det ofte). Er litt klar over at jeg har noen utfordringer angående dette med å godta en logisk forklaring, for i mitt hode er aldri bare en logisk forklaring. Jeg ser mange mulige forklaringer på ting, og vet ikke hvilken som er riktig, og derfor blir jeg kværnende på det og kommer ikke videre. Jeg setter pris på forklaringene for jeg tenker at det kanskje er slik, men så kommer andre forklaringer, som også gir mening. Så fortsetter jeg. Det kan jeg forstå at kan være ganske plagsomt for de som prøver å gi meg råd. Og det vet jeg ikke hvordan jeg skal gjøre noe med.

Men det er jo også sant at jeg skriver her mest når jeg har det vanskelig, og er inne i dårlige sirkler, noe som kan tilsi at det ikke er skjedd noen endring. Men det er flere timer i døgnet som nå er bedre enn før  

Jeg har møtt forskjellige behandlere som mener forskjellige ting om mye, så er litt vanskelig å vite hva jeg skal forholde meg til og stole på. Verden er så overveldende at den er vanskelig å forstå seg på. 

Men ut fra tilbakemeldingene kan det kanskje være nyttig å gjennomføre den nevropsykologiske undersøkelsen også dersom jeg er noe skeptisk til om det er asperger diagnose.

Hei!

Får ikke tid å svare så skikkelig som jeg vil, så svarer kun kort.

Jeg tenkte da vi først ble kjent her inne, at du kanskje hadde asperger:-) men så tok det der "gnålet" ditt liksom aldri slutt:-)

Jeg vet du skjønner hva jeg mener, det der som starter som du sier fordi det for deg ikke fins en logisk forklaring bare, men så mange...:-)

Men du er samtidig et sånt menneske som ikke lager krig, krangel og ufred, om noen er uenig med deg...man blir ikke uvenner, men forholder seg mer saklig til ting, så det kan jeg forstå og kjenne meg igjen i.

Du har kanskje ikke vært "like heldig" som meg med de du har møtt i behandlingssystemet...og det farger oss jo, hver på vår egen måte, men tro meg, prøv å lene deg tilbake, og slapp av, la andre ta på seg ansvaret, og ikke plag deg selv med om du bør utredes eller ikke...når din behandler mener det, da bør du rett og slett være glad og tenke, flott, så får vi se hva de testene viser.

Og det der med å stole på og ha tillit til, dvs behandlere og utredere, tror jeg er lurt, tror de også stiller mer opp for pasienter, som er lydhøre og ydmyke.

De er tross alt ekspertene, på et gitt fagområde, diskusjonene kan man ta senere, etter utredningen, spørsmålene man har kan man stille, og tvilen er det rom for.

Blir spennende å se da, om du også er en asperger:-)

Klem M