5barnsmor/SV/følelseskald uten motiv til å såre

[Gjest 5barnspappa]

Hei du 5barnsmor og Solveig!

Dine svar til medmenneske gjorde inntrykk på en 5barnspappa som har brukt masse tid på å bearbeide sorg, følelser og dramatiske omveltninger i livet.

Jeg føler at du sitter inne med en masse erfaringer og evne til å uttrykke tanker rundt det temaet som "medmenneske" tok opp i linken "følelseskald - uten motiv å såre".

Vet ikke om du leste mitt innlegg siden dette ble skrevet et par dager for sent.

Kanskje du eller andre som leste disse innleggene kunne komme med flere synspunkter og erfaringer?

Noen spørsmål:

Hvilke hendelser eller tanker var det som gjorde at du endret holdningen til mannen din?

Hva gjorde mannen din konkret for å vise at han tilga, og var det kun på hans initiativ?

Hvilke råd kan du gi en mann i min situasjon?

Jeg haret inderlig ønske om å gjøre alt rett, unngå at min eks føler seg trengt opp i et hjørne igjen. La henne slippe å føle forventningspress, la henne virkelig merke at jeg godtar henne og ser henne som det flotte mennesket hun er.

Jeg kan fornemme en enorm redsel i øynene hennes, men likevel takknemlighet når jeg er oppmerksom, vennlig, lar hjertet mitt overvinne gammel sårhet og heller viser ømhet.

Jeg vil ikke provosere henne, men la tiden og godhet og forståelse være det som tilbys fra meg.

Ikke minst medvirke til at hun skjønner at det er overfor seg selv hun har best nytte av å innrømme behov, erkjenne hvor verdifull hun er i seg selv, uten å føle at hun må stå til "ansvar" for noe overfor ham som elsker henne ubetinget.

Jeg kunne selvfølgelig bare trukket på skuldrene, gitt meg hen til et nytt liv, en flott kvinne som vil ha meg. Men, jeg kan ikke leve med det når jeg skjønner at mennesker har det så vondt med seg selv, selv om hun bare sier at hun ikke orker å tenke på noen ting.

Hun oppmuntret meg til å finne meg en ny "fordi jeg fortjener det", men på direkte spørsmål sier hun at hun ikke avviser noe mellom oss i framtiden. Fordi hun "ikke har orket å bearbeide noe enda".

Jeg kan da vel ikke tenke på meg selv, og risikere å måtte konfronteres med en ulykkelig kvinne når det er for sent?

En kvinne som jeg til og med ikke klarer å glemme kjærligheten til?

Kom med noen erfaringer, kjære dere kvinner. Jeg frykter ikke min egen lykke, det er bare så vondt å se på det hele uten å kunne bidra på beste måte.

Eller er jeg bare dum...?