5barnspappa.....

[Gjest 5barnsmor]

jeg har funnet innleggene dine og lest dem....det var mange inntrykk å ta inn over seg og selv om jeg kanskje er en liten "hobbypsykolog" må du gi meg litt tid til å fordøye og prøve å sette meg i din situasjon også....det som er helt sikkert er at du er en flott mann som tydelig viser at du glad i din ekskone..

er du fremdeles sammen med denne kvinnen du fortalte om....du bør i verfall avklare først for deg selv og så for henne hva du egentlig vil...hvis muligheten er der for deg og din eks bør du være ærlig å si det slik at også hun kan ta sine valg på egne primisser, ellers kan det bli brått og hardt for henne også og det er du ikke tjent med....

jeg var utro mot min mann!! en gang uten noe annet enn vemmelse og anger, det var helt bortkastet og et resultat av idiotskap/blindskap og barnslig trass.....min mann elsker meg og tilgav meg med sin egen ufeilbarlighet i tankene...han har brukt det mot meg i krangel et par ganger og det må jeg bare tåle og tilgi tilbake, vi snakket ivertfall ut om alle våre problemer og hvorfor vi sa slikt til hverandre i krangel (et forsøk på å overføre egen sorg til den andre, et vanlig overlevelsesinnstinkt) hvis du leser dine egne innlegg så ser du at du gir deg selv endel svar og noen av dem litt motstridende....les dem om igjen og bestem deg for hvilken plass du vil at dine to kvinner skal ha....jeg snakker gjerne med deg igjen men nå MÅ jeg ta ungene på bade for morgenstellet. kommer sikkert innom når minsten sover og de andre er gått ut...snakkes igjen da..

ps, du skriver 5barnsmor og solveig...jeg håper du vet at det er to forskjellige personer, jeg heter jannicke

klem hvis du vil fra

[Gjest 5barnspappa]

Kjempeflott at du vil dele med meg!

Først, Solveig (Vennesland) kommer også med innspill innimellom, og det var nok egentlig et forsøk på å få noen innspill også fra henne...

Du stiller spørsmål om "den andre kvinnen", og da kan jeg fortelle at dette allerede er avklart.

Vi ble meget begeistret og glad i hverandre, men fra første stund fortalte jeg hvor landet lå, og vi hadde lange samtaler om dette.

Fortsatt venner, men jeg har vært nødt til å trekke meg fra kjæresterollen, nettopp fordi det gikk så sterkt opp for meg hvor høyt jeg elsket min eks som kvinne , mor og menneske.

Du skjønner, de siste årene av samlivet skjønte jeg overhodet ikke at min eks var i ferd med å utvikle en slik følelseskulde p.g.a. alt presset hun følte. Barn, mann, familie, ønske om utdannelse, bolig, alt bare toppet seg. Og jeg ble nok fryktelig selvutslettende i forsøket på å tilfredstille henne på alle områder.

Dess mer jeg så hun led, dess mer fortvilet ble hun, og begynte å såre meg. Antakelig ikke i ond mening, men hun så ikke andre utveier enn å prøve å vende meg mot seg for å få "fri".

Dermed mistet jeg også all tro på meg selv, på at jeg var mann.

Det ble jo en slags selvoppfyllende profeti, jeg sluttet å være mann, og ble en tjener. Gjorde alt, mer husarbeid enn noen kan forvente, mer oppmerksom enn forventet, og det økte jo bare hennes følelse av utilstrekkelighet også der hun ikke klarte å gi igjen. Snakk om ond sirkel...

Så når bruddet kom, så gjorde hun det hardt, brutalt, med en advokat som "førstehjelp". Og det er mennesker som kan det med å bruke ord og vendinger til å gjøre en separasjon ulykkelig og vond!

Dessverre!

Eksen har hele tiden fortalt meg at jeg er en kjærnekar, og at jeg fortjener noe bedre. Var avvisende og sterk, og dermed måtte jeg bare trekke meg tilbake og begynne å leve mit eget liv.

Etter en god stund oppdaget jeg til min forbauselse at jeg faktisk hadde kvaliteter som flere kvinner SÅ og viste meg at de så!

Og hvilken mann som har vært så langt nede, kan stå for fantastisk oppmerksomhet og oppvartning?

Når samtidig terapeuten min gjorde en kjempejobb med å få bygget opp selvbevisstheten min, så kom også viljen og evnen til å tilgi, glemme, elske og forstå!

Nå er jeg en meget trygg mann igjen, solide framtidsutsikter, kjempegod økonomi og jobb, men savner den jeg virkelig elsker selv om jeg vet at andre muligheter ligger klare.

Hun som er glad i meg, har gitt klar beskjed om at jeg må bruke tid, men at hun ikke slipper taket...

Det rare og forvirrende er at eksen "normalt" sett, konsekvent har avvist mine forsøk på å være god og hyggelig. Med svar som "spar deg", altså konsekvent lagt stikk motsatt mening til grunn for det jeg har sagt.

Plutselig, når jeg er blitt en glad og fornøyd mann sammen med en annen kvinne, så kommer hyggelige meldinger tilbake når jeg er oppmerksom. Jeg skriver noen praktiske lapper i forbindelse med barna, avslutter hyggelig med gode ønsker for dagen som er naturlig for meg å gjøre.

Nå takker hun plutselig, for hun "ønsker å være min venn" sier at "vi har tid" og at jeg skriver "søte lapper". Hun er redd for å gjøre meg mer vondt, sier hun.

Det eneste som gjør meg vondt, er at jeg skjønner at hun har en kjemperedsel for at jeg skal få for store forhåpninger når hun er hyggelig.

Jeg vil bare se en lykkelig kvinne, men selvfølgelig vet jeg at hun ville blitt lykkelig også hos meg som elsker henne. Hun må bare skjønne at frihet kan hun bare føle nåe hun griper den selv, selv i et samliv.

Det er ikke meg som står i veien, men hennes egne forventninger og krav til seg selv.

Men selvfølgelig, det er slik jeg ser situasjonen, og vet med meg selv at kjærligheten gir meg styrke til å gi frihet. Hvordan få henne til å tro meg, tro på seg selv, bli kvitt redselen for å være "innestengt"?

Forresten, hva gjorde at du havnet i en situasjon hvor du bedro mannen din?

Var det et ubevisst motiv å straffe?

Skape en reaksjon hos ham slik at bruddet ble lettere, eller?

Vi opplevde også en del episoder som dette, selvom jeg ikke tror hun gikk så langt.

Men mye rart ble gjort og sagt med formål om å skape negative reaksjoner og følelser fra min side.

Det virket som om det var forsøk på å skape avstand for at bruddet skulle bli lettere, slik jeg oppfattet det...

Nå skjønner jeg jo litt mer enn jeg gjorde for et år siden.

Har selvfølgelig ønske og håp, men dessverre ikke altfor store forhåpninger.

Men det kan alltids skje undere, kan det ikke det da?

[Gjest 5barnsmor]

Kjempeflott at du vil dele med meg!

Først, Solveig (Vennesland) kommer også med innspill innimellom, og det var nok egentlig et forsøk på å få noen innspill også fra henne...

Du stiller spørsmål om "den andre kvinnen", og da kan jeg fortelle at dette allerede er avklart.

Vi ble meget begeistret og glad i hverandre, men fra første stund fortalte jeg hvor landet lå, og vi hadde lange samtaler om dette.

Fortsatt venner, men jeg har vært nødt til å trekke meg fra kjæresterollen, nettopp fordi det gikk så sterkt opp for meg hvor høyt jeg elsket min eks som kvinne , mor og menneske.

Du skjønner, de siste årene av samlivet skjønte jeg overhodet ikke at min eks var i ferd med å utvikle en slik følelseskulde p.g.a. alt presset hun følte. Barn, mann, familie, ønske om utdannelse, bolig, alt bare toppet seg. Og jeg ble nok fryktelig selvutslettende i forsøket på å tilfredstille henne på alle områder.

Dess mer jeg så hun led, dess mer fortvilet ble hun, og begynte å såre meg. Antakelig ikke i ond mening, men hun så ikke andre utveier enn å prøve å vende meg mot seg for å få "fri".

Dermed mistet jeg også all tro på meg selv, på at jeg var mann.

Det ble jo en slags selvoppfyllende profeti, jeg sluttet å være mann, og ble en tjener. Gjorde alt, mer husarbeid enn noen kan forvente, mer oppmerksom enn forventet, og det økte jo bare hennes følelse av utilstrekkelighet også der hun ikke klarte å gi igjen. Snakk om ond sirkel...

Så når bruddet kom, så gjorde hun det hardt, brutalt, med en advokat som "førstehjelp". Og det er mennesker som kan det med å bruke ord og vendinger til å gjøre en separasjon ulykkelig og vond!

Dessverre!

Eksen har hele tiden fortalt meg at jeg er en kjærnekar, og at jeg fortjener noe bedre. Var avvisende og sterk, og dermed måtte jeg bare trekke meg tilbake og begynne å leve mit eget liv.

Etter en god stund oppdaget jeg til min forbauselse at jeg faktisk hadde kvaliteter som flere kvinner SÅ og viste meg at de så!

Og hvilken mann som har vært så langt nede, kan stå for fantastisk oppmerksomhet og oppvartning?

Når samtidig terapeuten min gjorde en kjempejobb med å få bygget opp selvbevisstheten min, så kom også viljen og evnen til å tilgi, glemme, elske og forstå!

Nå er jeg en meget trygg mann igjen, solide framtidsutsikter, kjempegod økonomi og jobb, men savner den jeg virkelig elsker selv om jeg vet at andre muligheter ligger klare.

Hun som er glad i meg, har gitt klar beskjed om at jeg må bruke tid, men at hun ikke slipper taket...

Det rare og forvirrende er at eksen "normalt" sett, konsekvent har avvist mine forsøk på å være god og hyggelig. Med svar som "spar deg", altså konsekvent lagt stikk motsatt mening til grunn for det jeg har sagt.

Plutselig, når jeg er blitt en glad og fornøyd mann sammen med en annen kvinne, så kommer hyggelige meldinger tilbake når jeg er oppmerksom. Jeg skriver noen praktiske lapper i forbindelse med barna, avslutter hyggelig med gode ønsker for dagen som er naturlig for meg å gjøre.

Nå takker hun plutselig, for hun "ønsker å være min venn" sier at "vi har tid" og at jeg skriver "søte lapper". Hun er redd for å gjøre meg mer vondt, sier hun.

Det eneste som gjør meg vondt, er at jeg skjønner at hun har en kjemperedsel for at jeg skal få for store forhåpninger når hun er hyggelig.

Jeg vil bare se en lykkelig kvinne, men selvfølgelig vet jeg at hun ville blitt lykkelig også hos meg som elsker henne. Hun må bare skjønne at frihet kan hun bare føle nåe hun griper den selv, selv i et samliv.

Det er ikke meg som står i veien, men hennes egne forventninger og krav til seg selv.

Men selvfølgelig, det er slik jeg ser situasjonen, og vet med meg selv at kjærligheten gir meg styrke til å gi frihet. Hvordan få henne til å tro meg, tro på seg selv, bli kvitt redselen for å være "innestengt"?

Forresten, hva gjorde at du havnet i en situasjon hvor du bedro mannen din?

Var det et ubevisst motiv å straffe?

Skape en reaksjon hos ham slik at bruddet ble lettere, eller?

Vi opplevde også en del episoder som dette, selvom jeg ikke tror hun gikk så langt.

Men mye rart ble gjort og sagt med formål om å skape negative reaksjoner og følelser fra min side.

Det virket som om det var forsøk på å skape avstand for at bruddet skulle bli lettere, slik jeg oppfattet det...

Nå skjønner jeg jo litt mer enn jeg gjorde for et år siden.

Har selvfølgelig ønske og håp, men dessverre ikke altfor store forhåpninger.

Men det kan alltids skje undere, kan det ikke det da?

"Det er ikke meg som står i veien, men hennes egne forventninger og krav til seg selv. " "Hvordan få henne til å tro meg, tro på seg selv, bli kvitt redselen for å være "innestengt"? "

du må slik jeg ser det smøre deg med tålmod og gi henne tid....du må la dine handlinger bevise at det ikke "blir som før" gi henne sjansen til å forstå at både du og hun har vokst på det som har skjedd...ikke la henne føle forventningspress eller gi henne dårlig samvittighet ved å være "bedre" enn henne (selv om det er ment som hjelp à la husarbeid) jeg vet jo ikke om dere kan snakke om forholdet eller om dere er tilbake til "bli kjent" stadie, men uansett så må du la henne bestemme tempoet til dere er kommet på samme nivå i forhold til det "gamle" forholdet deres, hun må tro på at det ikke kommer bebreidelser fra deg og det kan bare tiden vise.....

jeg hadde ikke noe ønske verken om å bedra min mann eller bryte ut av ekteskapet. det var en tankeløs handling som begynte som chat i et kortspille rom på data. det var rett etter at vi hadde fått internett og jeg var begeistret, og en kallenavn på data var mye mere interessant enn mannen i virkeligheten(fra forskjellige byer) med da følte jeg press til å fullføre møtet med det det innebar, det var grusomt og kan ikke kalles utroskap i det henseende å få nytelse nei....jeg reiste hjem til min mann samme kvelden og visste at han visste uten at han spurte eller sa noe som helst, bare fortalte hvor høyt han elsket meg og ville at jeg skulle ha det bra....jeg kunne fortelle det selv etter noen uker og be om tilgivelse og vi gråt sammen og jeg takket for tilgivelsen og han takket for tilliten jeg viste ved å innrømme og be om tilgivelse...vi har et sterkere forhold enn noen gang og han er mye flinkere å se "meg" og ikke bare konen, moren og eksteskapet som en helhet. han har forstått at jeg er et enkeltindivid med egne tanker og ønsker som han må respektere og ikke prøve å undergrave....

hvor gammel er dere og barna deres?

vi er 29 og 30 og barna er 6,5 , 5,5 , 4,5 , 3,5 og 2mnd....

see ya'

[Gjest 5barnspappa]

"Det er ikke meg som står i veien, men hennes egne forventninger og krav til seg selv. " "Hvordan få henne til å tro meg, tro på seg selv, bli kvitt redselen for å være "innestengt"? "

du må slik jeg ser det smøre deg med tålmod og gi henne tid....du må la dine handlinger bevise at det ikke "blir som før" gi henne sjansen til å forstå at både du og hun har vokst på det som har skjedd...ikke la henne føle forventningspress eller gi henne dårlig samvittighet ved å være "bedre" enn henne (selv om det er ment som hjelp à la husarbeid) jeg vet jo ikke om dere kan snakke om forholdet eller om dere er tilbake til "bli kjent" stadie, men uansett så må du la henne bestemme tempoet til dere er kommet på samme nivå i forhold til det "gamle" forholdet deres, hun må tro på at det ikke kommer bebreidelser fra deg og det kan bare tiden vise.....

jeg hadde ikke noe ønske verken om å bedra min mann eller bryte ut av ekteskapet. det var en tankeløs handling som begynte som chat i et kortspille rom på data. det var rett etter at vi hadde fått internett og jeg var begeistret, og en kallenavn på data var mye mere interessant enn mannen i virkeligheten(fra forskjellige byer) med da følte jeg press til å fullføre møtet med det det innebar, det var grusomt og kan ikke kalles utroskap i det henseende å få nytelse nei....jeg reiste hjem til min mann samme kvelden og visste at han visste uten at han spurte eller sa noe som helst, bare fortalte hvor høyt han elsket meg og ville at jeg skulle ha det bra....jeg kunne fortelle det selv etter noen uker og be om tilgivelse og vi gråt sammen og jeg takket for tilgivelsen og han takket for tilliten jeg viste ved å innrømme og be om tilgivelse...vi har et sterkere forhold enn noen gang og han er mye flinkere å se "meg" og ikke bare konen, moren og eksteskapet som en helhet. han har forstått at jeg er et enkeltindivid med egne tanker og ønsker som han må respektere og ikke prøve å undergrave....

hvor gammel er dere og barna deres?

vi er 29 og 30 og barna er 6,5 , 5,5 , 4,5 , 3,5 og 2mnd....

see ya'

Hei igjen!

Skjønner poengene dine, og de samsvarer noenlynde med de tankene jeg har selv.

Vi er 35 og 39 år, med barn fra 9-17 år, så det er en stor oppgave å holde familien skjermet fra alt vondt.

Ja, vi er på talefot endelig igjen, på "bli kjent"-stadiet som du kaller det. Jeg har gitt henne ganske klare meldinger om at jeg ikke bærer nag, og også gjort det jeg klarer når det gjelder å vise det i praksis.

Det som gleder meg, er at hun nå endelig ser ut til å sette pris på det jeg sier og gjør, og faktisk også kommer på besøk sammen med barna. Det var utenkelig bare for 2-3 måneder siden!

Jeg sa i et anfall av godt humør for noen dager siden til henne, at hvis jeg hadde lyst til å date noen, så kunne jeg like gjerne finne på å be med henne ut... Da så hun blidt på meg og sa at hun ble med på alt som var "galt"..

Ok, sa jeg, når jeg klarer å sjarmere andre damer, så skal jeg jaggu prøve meg på deg når jeg får muligheten. For jeg ser henne som den aller mest interessante kvinnen for meg, og har latt henne forstå det.

Hadde faktisk ventet meg full avvisning, men fikk det ikke.

Så det er nivået vi er på nå.

Skal følge de råd jeg får, og tolmodighet har jeg i massevis heldigvis...

Det er godt å høre erfaringer fra andre, som både bekrefter og motsier mine egne tanker.

Kom med det..

Stor klem fra 5barnspappa

[Gjest 5barnsmor]

Hei igjen!

Skjønner poengene dine, og de samsvarer noenlynde med de tankene jeg har selv.

Vi er 35 og 39 år, med barn fra 9-17 år, så det er en stor oppgave å holde familien skjermet fra alt vondt.

Ja, vi er på talefot endelig igjen, på "bli kjent"-stadiet som du kaller det. Jeg har gitt henne ganske klare meldinger om at jeg ikke bærer nag, og også gjort det jeg klarer når det gjelder å vise det i praksis.

Det som gleder meg, er at hun nå endelig ser ut til å sette pris på det jeg sier og gjør, og faktisk også kommer på besøk sammen med barna. Det var utenkelig bare for 2-3 måneder siden!

Jeg sa i et anfall av godt humør for noen dager siden til henne, at hvis jeg hadde lyst til å date noen, så kunne jeg like gjerne finne på å be med henne ut... Da så hun blidt på meg og sa at hun ble med på alt som var "galt"..

Ok, sa jeg, når jeg klarer å sjarmere andre damer, så skal jeg jaggu prøve meg på deg når jeg får muligheten. For jeg ser henne som den aller mest interessante kvinnen for meg, og har latt henne forstå det.

Hadde faktisk ventet meg full avvisning, men fikk det ikke.

Så det er nivået vi er på nå.

Skal følge de råd jeg får, og tolmodighet har jeg i massevis heldigvis...

Det er godt å høre erfaringer fra andre, som både bekrefter og motsier mine egne tanker.

Kom med det..

Stor klem fra 5barnspappa

vel, du er heldig ,det er ikke alle forunt å få flørte med sine barns mor på nytt igjen.

glem det som har vært og flørt hemningsløst og bli kjent på ny, det gamle funket jo ikke så nyt sjansen til å få prøve igjen med et menneske som du helt tydelig elsker med alle gode OG dårlige sider

jeg ønsker dere to en utrolig innholdsrik alderdom sammen......lykke til og fortell hvordan det går både gode og dårlig oppleveser så kan jeg glede meg og gråte sammen med deg

klem til deg og