AnonymBruker Skrevet 21. september 2018 Skrevet 21. september 2018 Føler jeg hele tiden må holde tilbake mine psykiske plager så jeg ikke bryr mine nærmeste. Tar meg sammen. Hadde et panikkanfall her en dag og fikk kjeft fordi jeg skremte de. Måtte trøste og forklare og si unnskyld. Føler meg så dum. Hvordan kan slike anfall komme helt brått mens vi sitter der og har det fint sammen. Jeg prøver å holde det i sjakk og ikke si noe men når man føler at hjerte skal stoppe eller man skal dø eller noe så er det ikke så lett. Det føles så ekte. Anonymkode: d5b17...4be 0 Siter
TA80 Skrevet 21. september 2018 Skrevet 21. september 2018 Jeg har lært meg å ikke bry meg om de som er fordomsfulle eller ønsker å forstå seg på. Jeg trenger ikke sympati, men hvis andre ikke kan akseptere at jeg er slik kan de bare holde kjeft. Jeg er meg, jeg har angst, jeg og kroppen min gjør ofte det den må for at den skal føle seg trygg. 0 Siter
XbellaX Skrevet 21. september 2018 Skrevet 21. september 2018 Jeg tror de aller fleste som ikke har så mye erfaring med angst og ulike angstanfall vil bli redd når man ser en nær person oppleve noe som så tydelig er vanskelig. Kjefting kan være bekymring og en følelse av maktesløshet. Har du snakket og forklart dem litt om hva det vil si å være deg med angst? 0 Siter
kupton Skrevet 21. september 2018 Skrevet 21. september 2018 Du skal ikke klandres, men det vil være smart å fortelle dem om disse anfallene. 0 Siter
AnonymBruker Skrevet 21. september 2018 Skrevet 21. september 2018 Jeg forstår hvordan de har det. De er redd for å miste meg. Ikke lett å leve med en mor og kone som har det slik. Jeg innser at det har påvirket livet deres og prøver ikke lenger å late som om noe annet. Syns det er veldig vanskelig å forklare for de. Litt skamfullt og rart å være sårbar ovenfor de jeg skal ha en helt annen rolle for. Jeg skal være en trygg omsorgsperson for dem. Vet ikke hvorfor jeg skammer meg over å ha angst. Og enda mer over å være deprimert. Har feks aldri snakket med mine søsken eller foreldre om det. Aldri sagt disse ordene til noe av de nærmeste : «jeg har angst eller jeg er deprimert». Selv om jeg er uføretrygdet. Jeg snakker bare om hvordan jeg har det med psykologen. Kanskje jeg skulle be om råd til hva jeg skal si til familien min ? Anonymkode: d5b17...4be 0 Siter
Betti 11 Skrevet 23. september 2018 Skrevet 23. september 2018 Jeg sliter også med angst og panikkanfall. Jeg fikk kjeft og kritikk. Det er en slags hjelpløshet og å forklare det er veldig vanskelig. Folk kan ikke forstår at enkle situasjoner for en som har angst kan være vanskelig. Jeg snakker ikke mer om helsen min bare når det ble spurt. 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.