Bryte eller bli?

[Gjest Gargamel]

Bare for å balansere det litt så har jeg og noen andre her også erfart at det går an å redde forhold. Det er også en del her som har gått ut av forhold uten å lykkes med å finne en ny partner.

Når det gjelder oss så var forholdet bra i mange år før det ble dårlig. Ikke bare helt i starten, men de første 10-15 årene. Det kan tyde på at det var mer "knute på tråden" enn feil partnervalg.

Uansett så bør man ikke "holde ut" et dårlig forhold og ha vondt inne seg i årevis. Man får fikse det eller gå ut.

[Gjest Xtra]

1 time siden, Lillemus skrev:

For min del vokste vi fra hverandre rett og slett og tok oss ikke tid til å være kjærester, var mer opptatte av å være individer og gjøre egne ting.

Min nåværede og jeg kommer til å bli sånne som gjør alt sammen, selv når vi blir gamle.  

Det blir jo en balansegang her. Jeg synes det er positivt at begge parter har noen egne interesser og egne venner, og dermed bringer nye impulser tilbake. Slike impulser er krydder, ikke støy. Jeg komme aldri til å bli en slik som bestandig går i tospann. Men som sagt - en balansegang. Alle får jo finne det som fungerer for seg.

 

Endret 15. oktober 2018 av Xtra

[påskelilje]

14 timer siden, cilie skrev:

Men er det ikke naturlig at lysten kan avta og at det er mye krangling i perioder? Jeg tror ikke sexen er limet i et forhold etter 20 år feks, men heller følelser. Man er glad i hverandre - familie - og det er det som gjør det vanskelig å bryte, selv om hverdagen ikke er optimal.  Og hvilken garanti har man for at det er så mye bedre etter mange år med noen andre?

Følelsene er limet, tenkjer jeg, selv om mangel på sexlyst og krangling dominerer. « I gode og onde dager.»  Som i diktet Episode https://www.forlagsliv.no/underholdning/2017/03/31/episode-av-inger-hagerup/ 

Min erfaring er at dersom forholdet er godt, er sexlivet også godt. Skranter forholdet, skranter også sexlivet. Jeg tror at i store trekk er sexlivet en indikator på hvordan relasjonen fungerer. Hos oss er sexlivet definitivt noe i forholdet som binder oss sterkt sammen, selv etter mer enn et kvart århundre  sammen

[Madelenemie]

Hei!

Jeg tror for mange kaster bort gode år på å bli i et vanskelig ekteskap.

Skillsmisse er bra, for et godt ekteskap ender ikke i skillsmisse.

Mine barn fikk det også bedre etter at jeg skilte meg, barn vil at deres  foreldrene skal ha det bra de også.

[Lillemus]

1 time siden, Xtra skrev:

Det blir jo en balansegang her. Jeg synes det er positivt at begge parter har noen egne interesser og egne venner, og dermed bringer nye impulser tilbake. Slike impulser er krydder, ikke støy. Jeg komme aldri til å bli en slik som bestandig går i tospann. Men som sagt - en balansegang. Alle får jo finne det som fungerer for seg.

 

Selvfølgelig - men vi vokste så mye fra hverandre at vi ikke hadde noe annet enn ungene til felles rett og slett. Og da funker det jo ikke.

[Nicklusheletida]

1 time siden, Gargamel skrev:

Bare for å balansere det litt så har jeg og noen andre her også erfart at det går an å redde forhold. Det er også en del her som har gått ut av forhold uten å lykkes med å finne en ny partner.

Når det gjelder oss så var forholdet bra i mange år før det ble dårlig. Ikke bare helt i starten, men de første 10-15 årene. Det kan tyde på at det var mer "knute på tråden" enn feil partnervalg.

Uansett så bør man ikke "holde ut" et dårlig forhold og ha vondt inne seg i årevis. Man får fikse det eller gå ut.

Selvfølgelig går det an å redde forholdet. Ser at det jeg skrev kan missforstås. 

Jeg skulle jo helst sett at mitt forhold var mulig å redde også, spesielt siden vi har 3 barn sammen. Vi hadde det jo bra det meste av de første 15 årene vi også, selv om magefølelsen tidlig fortalte meg at enkelte sider kunne bli slitsomme. 

Jeg klarer fortsatt å se de positive sidene ved min x. Det er ingen tvil om at han er en inteligent, ressurssterk og spennende mann på mange måter og jeg beundret mange av sidene hans. 

Dessverre ble de slitsomme sidene uutholdelige etter hvert. 

Jeg har et mye roligere forhold nå og det passer nok bedre til mitt eget rolige lynne, men jeg ser jo at rollene har endret seg i forhold til hva jeg var vant til. 

Nå er det ofte jeg som må dra kjæresten i gang , men det er innafor. Det er til å leve med. Vi har det veldig fint sammen

[Kayia]

11 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Det som slår meg er at det begynner å bli ganske mange av oss «middelaldrende» damer her på dol som fant ut av livet faktisk var grønnere på andre siden av gjerdet 😀 

Jeg lurer på  hva det kommer av? 

- Er det fordi vi er ferdige med små barn og har mer tid til å pleie forholdet ?

- Er det fordi vi er flinkere til å velge ?

-Eller kan det være fordi vi er blitt mer modne og mer bevisst på hva vi selv også kan bidra med for å ha er godt forhold ? 

Sant det. Jeg tror det mange av oss har til felles er at vi har levd i halvgode/halvdårlige forhold, men at vi har valgt å bli til ungene er større. Det å ha felles barn åpner for slitasje tror jeg, med drakamp om logistikk, prioriteringer og tidsbruk. I nytt, barnløst forhold blir ikke dette hverdagsproblematikk lenger, og man har også mer tid til å pleie kjæresteforholdet når man har større barn.

I tillegg er det mye mer krevende å komme i posisjon på jobb i 20- og 30-åra, så mange har nok brukt mye tid på dette. For oss føltes det som vi begge i perioder brant lyset fra begge ender, for vi skulle jo følge opp jr også. Slikt blir det ikke mye kjærestetid av. 

Jeg valgte ingen dårlig mann sist heller, men vårt forhold gikk over i et vennskap. Ingen av oss ville leve sammen med en venn, så vi valgte å frigi hverandre etter at jr var utflyttet. Vi er fremdeles gode venner, og hans neste får en knakende bra kar med mye mer tid enn han hadde da vi var familie. 

 

[påskelilje]

3 timer siden, Gargamel skrev:

Bare for å balansere det litt så har jeg og noen andre her også erfart at det går an å redde forhold. Det er også en del her som har gått ut av forhold uten å lykkes med å finne en ny partner.

Når det gjelder oss så var forholdet bra i mange år før det ble dårlig. Ikke bare helt i starten, men de første 10-15 årene. Det kan tyde på at det var mer "knute på tråden" enn feil partnervalg.

Uansett så bør man ikke "holde ut" et dårlig forhold og ha vondt inne seg i årevis. Man får fikse det eller gå ut.

Det kan gå an å redde et dårlig forhold, ja. Men det forutsetter at begge parter både forteller hverandre at de virkelig har det dårlig, og at begge to er innstilte på å finne tilbake til hverandre igjen. Det holder ikke at en har det dårlig og en har det "greit" og de ikke kan snakke sammen om dette.

Parterapi kan både få et dårlig forhold til å snu, eller det kan klargjøre forholdet slik at det kan oppløses på en så ryddig måte som mulig, selv om det som regel er mange vonde følelser og sorg der.

Jeg tror at det er lett å tenke at det er den som tar initiativet til å gå, som har mest skyld i et samlivsbrudd. Jeg tror at som regel så har den som går, brukt lang tid på denne prosessen, og det er ikke et enkelt valg å ta, dersom en har barn sammen.

I dag er jeg veldig glad for at vi klarte å finne tilbake til hverandre etter den vanskelige tiden.

[Gjest Gargamel]

6 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Selvfølgelig går det an å redde forholdet. Ser at det jeg skrev kan missforstås. 

Jeg skulle jo helst sett at mitt forhold var mulig å redde også, spesielt siden vi har 3 barn sammen. Vi hadde det jo bra det meste av de første 15 årene vi også, selv om magefølelsen tidlig fortalte meg at enkelte sider kunne bli slitsomme. 

Jeg klarer fortsatt å se de positive sidene ved min x. Det er ingen tvil om at han er en inteligent, ressurssterk og spennende mann på mange måter og jeg beundret mange av sidene hans. 

Dessverre ble de slitsomme sidene uutholdelige etter hvert. 

Jeg har et mye roligere forhold nå og det passer nok bedre til mitt eget rolige lynne, men jeg ser jo at rollene har endret seg i forhold til hva jeg var vant til. 

Nå er det ofte jeg som må dra kjæresten i gang , men det er innafor. Det er til å leve med. Vi har det veldig fint sammen

Jeg tror ikke jeg misforsto noe. Jeg synes innlegget ditt var bra og nyansert. Du har rett i at mange her har vært gjennom samlivsbrudd og erfart at det var riktig for alle parter. 

[cilie]

1 time siden, Gargamel skrev:

Jeg tror ikke jeg misforsto noe. Jeg synes innlegget ditt var bra og nyansert. Du har rett i at mange her har vært gjennom samlivsbrudd og erfart at det var riktig for alle parter. 

Som regel «dårligst butikk» for involverte barn da....

[emilie321]

59 minutter siden, cilie skrev:

Som regel «dårligst butikk» for involverte barn da....

Min datter ble glad da vi fortalte henne at vi skulle skilles, så det kan være bra for barnet også (det beste er selvfølgelig et bra familieforhold hvor foreldrene elsker hverandre)

Idag har jeg fortsatt et godt forhold til min datter, men faren var i flere år uten kontakt med henne. Nå møtes de av og til. 

[Lillemus]

1 time siden, cilie skrev:

Som regel «dårligst butikk» for involverte barn da....

Ikke for alle. Det er mange barn som synes foreldrene har ventet for lenge med å skille lag. Mine var små da vi skilte lag (3 og 5 år) og de sier i alle fall at de ikke fatter hvordan deres far og jeg kunne vært sammen i det hele tatt og er glade for at vi har nye snille partnere begge to.  

[påskelilje]

På ‎14‎.‎10‎.‎2018 den 23.23, Nicklusheletida skrev:

Det som slår meg er at det begynner å bli ganske mange av oss «middelaldrende» damer her på dol som fant ut av livet faktisk var grønnere på andre siden av gjerdet 😀 

Jeg lurer på  hva det kommer av? 

- Er det fordi vi er ferdige med små barn og har mer tid til å pleie forholdet ?

- Er det fordi vi er flinkere til å velge ?

-Eller kan det være fordi vi er blitt mer modne og mer bevisst på hva vi selv også kan bidra med for å ha er godt forhold ? 

 

Da jeg var i prosessen "Bryte eller bli?", tenkte jeg mange ganger på dere "middelaldrende damer på DOL", som jeg har lært å kjenne over mange år, og som hadde turd å bryte, og misunte dere. Men ikke for å finne en ny partner, men for å ha våget å bryte ut av et dårlig forhold, og våge å stå på egne bein. For min del var det frihet og det å bo alene som fristet når forholdet mitt var på det dårligste, ikke det å finne en ny mann.

Nå valgte jeg å bli, og er glad for det i dag. Vi er blitt mye mer bevisste på å pleie forholdet, og vi har også blitt mer tydelige i kommunikasjonen, selv om vi har mye å lære fremdeles der. Barna er større, mer selvgående, de er også mer tydelige i sin kommunikasjon til oss og er blitt mer bevisste i sin selvutvikling og kan gjerne si i fra når vi kommuniserer uhensiktsmessig, og vi lærer av hverandre.

Jeg tror det har med modenhet, overskudd, at barna blir større, og det faktum at som middelaldrende (for et ord....) ser en at egne foreldre blir gamle, ens egne barn holder på å bli voksne, en tenker mer gjennom livet og om livet gir en det en ønsker og om en selv er den personen en ønsker overfor de en er glad i. Hvis en ikke er den personen en ønsker å være, så bør en endre på det en kan endre - enten ved å jobbe for forholdet og bli i samlivet men i en bedre form - eller ved å ta steget ut av forholdet og bli den en ønsker uten partneren resten av livet - evt sammen med en ny partner.

Og så en ting til: Når vi har passer 40 og kanskje 50, opplever de fleste at en del rundt, eller en selv, blir syke, og kanskje dør. Mange blir mer bevisst om å ta vare på livet mens en kan det, og ikke "sløse det bort" på dårlige dager og dårlige relasjoner. Dersom en velger å bli i en relasjon, så blir en mer bevisst på å jobbe for at den skal bli bedre, og gi en positiv påvirkning i stedet for negativ påvirkning.

[Kayia]

18 timer siden, cilie skrev:

Som regel «dårligst butikk» for involverte barn da....

Det tror jeg ikke du skal være så skråsikker på....  

Hos oss har det ikke vært krangling og ufred, og vi er fremdeles gode venner. Jr var overrasket da vi sa at vi skulle flytte fra hverandre, rett og slett fordi vi ikke hadde latt andre lide under at vi ikke var kjærester men venner. Dette var jo sårt for oss som par lenge, men samtidig noe vi to prøvde å løse uten å involvere andre (bortsett fra opp til flere parterapauter...). Jr sa videre at det viktigste for han var at vi var gode venner sånn at det ikke ble noe ekstra styr for han, og at det var viktig for han at vi hadde det bra (*smelt*). Etter bruddet har vi vært sammen flere ganger, og det går helt fint for alle tre. 

I familier med høyt konfliktnivå eller andre store, inngripende problemer er jeg ikke i tvil om at det er bedre for barna at foreldre skiller lag dersom hverdagen innebærer mye støy og styr for barna. Det er litt av en arvesynd for et barn å skulle starte livet med påført redsel, utrygghet, uforutsigbarhet, skyld og skam grunnet foreldres manglende evne til å oppføre seg må jeg si. 

 

[Gjest Gargamel]

42 minutter siden, Kayia skrev:

Det tror jeg ikke du skal være så skråsikker på....  

Hos oss har det ikke vært krangling og ufred, og vi er fremdeles gode venner. Jr var overrasket da vi sa at vi skulle flytte fra hverandre, rett og slett fordi vi ikke hadde latt andre lide under at vi ikke var kjærester men venner. Dette var jo sårt for oss som par lenge, men samtidig noe vi to prøvde å løse uten å involvere andre (bortsett fra opp til flere parterapauter...). Jr sa videre at det viktigste for han var at vi var gode venner sånn at det ikke ble noe ekstra styr for han, og at det var viktig for han at vi hadde det bra (*smelt*). Etter bruddet har vi vært sammen flere ganger, og det går helt fint for alle tre. 

I familier med høyt konfliktnivå eller andre store, inngripende problemer er jeg ikke i tvil om at det er bedre for barna at foreldre skiller lag dersom hverdagen innebærer mye støy og styr for barna. Det er litt av en arvesynd for et barn å skulle starte livet med påført redsel, utrygghet, uforutsigbarhet, skyld og skam grunnet foreldres manglende evne til å oppføre seg må jeg si. 

 

Jeg tror også at voksne som er kalde og respektløse mot hverandre er dårlige forbilder for barna, selv om de tror de skjuler konflikten. (Vi var nok litt sånn den aller verste tiden, dessverre).

[Guerrito]

På ‎10‎.‎10‎.‎2018 den 17.34, Mannen4321 skrev:

Hei

Skriver en komprimert historie og ber om hjelp

Jeg er gift, vi er lite nær, krangler og har ikke sex. Ho har dårlig selvtillitt som noen rare utslag som igjen gjør at vi har noen vanvittige krangler. Vi har barn, og det praktiske fungerer bra, men jeg gleder meg ikke lenger til å komme hjem

Jeg har møtt en jente, en gang etter prat på sukker. Ho er pen, smart og liker meg veldig godt. Ho sier nei til meg fordi jeg er i forhold. Jeg tror jeg rett og slett har blitt forelska, men jeg vet ikke i hva - er det henne, noe nytt, eller fri fra kona som lokker 

Jeg er helt skjelven og dårlig, jeg savner hun andre, men samtidig vet jeg innerst inne at jeg er glad i kona. Problemet er bare så mye at sinnet forkludrer,..

Hva gjør jeg? Klarer jeg å finne tilbake til ganøe følelser? Skal jeg bryte å prøve å vinne hun andre ? Skal jeg være alene?

Jeg er samtidig så redd for å bli ensom, og jeg hater tanken på å ødelegge livet til kona, ho vil bli helt knust

Akkurat nå har jeg det helt ille, og jeg ser ikke hvordan jeg skal få det bra igjen 😐

Det har jo gått veldig langt allerede når du som gift mann har vært inne på sukker med en profil der.... det er enkelt for meg å si hva andre burde gjøre eller ikke- men jeg tenker følgende: 

Dersom JEG hadde møtt en mann- så ville jeg ønsket at han var helt ferdig med gamle forhold- og uansett- om han var i et forhold han var ferdig med men bare ikke hadde flyttet ut enda: jeg ville ønsket han gikk for seg selv og ikke på grunn av meg- det hadde vært et altfor stort ansvar for meg fordi jeg feks kunne tenkt at jeg hadde noe skyld i at du dro men at det gikk galt ELLER så ville jeg uansett være usikker på om du faktisk gikk fordo du ville ha meg eller fordi du bare trengte meg som springbrett.

Til slutt ville jeg kanskje, mulig, blitt redd for at du kunne fine på å gjøre det samme mot meg dersom forholdet vårt etter en tid bikket litt under...

Så- det er mange grunner til at jeg tenker at du burde ta et oppgjør med deg selv og hva du virkelig vil - og heller faktisk separere deg og flytte eller hun flytte osv- forsøke hvordan barna ville taklet dette- det blir jo muig også en belastning for barna ikke bare om dere går fra hverandre men om en av dere plutselig også har en ny partner dersom dettes kulle komme for dagen.

Tror det jeg forsøker å si at det på  meg virker som det e r best å rydde opp i eget skap før du plasserer deg selv i et nytt et. 

 

 

[Nicklusheletida]

6 timer siden, påskelilje skrev:

Da jeg var i prosessen "Bryte eller bli?", tenkte jeg mange ganger på dere "middelaldrende damer på DOL", som jeg har lært å kjenne over mange år, og som hadde turd å bryte, og misunte dere. Men ikke for å finne en ny partner, men for å ha våget å bryte ut av et dårlig forhold, og våge å stå på egne bein. For min del var det frihet og det å bo alene som fristet når forholdet mitt var på det dårligste, ikke det å finne en ny mann.

Nå valgte jeg å bli, og er glad for det i dag. Vi er blitt mye mer bevisste på å pleie forholdet, og vi har også blitt mer tydelige i kommunikasjonen, selv om vi har mye å lære fremdeles der. Barna er større, mer selvgående, de er også mer tydelige i sin kommunikasjon til oss og er blitt mer bevisste i sin selvutvikling og kan gjerne si i fra når vi kommuniserer uhensiktsmessig, og vi lærer av hverandre.

Jeg tror det har med modenhet, overskudd, at barna blir større, og det faktum at som middelaldrende (for et ord....) ser en at egne foreldre blir gamle, ens egne barn holder på å bli voksne, en tenker mer gjennom livet og om livet gir en det en ønsker og om en selv er den personen en ønsker overfor de en er glad i. Hvis en ikke er den personen en ønsker å være, så bør en endre på det en kan endre - enten ved å jobbe for forholdet og bli i samlivet men i en bedre form - eller ved å ta steget ut av forholdet og bli den en ønsker uten partneren resten av livet - evt sammen med en ny partner.

Og så en ting til: Når vi har passer 40 og kanskje 50, opplever de fleste at en del rundt, eller en selv, blir syke, og kanskje dør. Mange blir mer bevisst om å ta vare på livet mens en kan det, og ikke "sløse det bort" på dårlige dager og dårlige relasjoner. Dersom en velger å bli i en relasjon, så blir en mer bevisst på å jobbe for at den skal bli bedre, og gi en positiv påvirkning i stedet for negativ påvirkning.

Så lenge begge er bevisst på å jobbe for forholdet, er det jo mulig. 

Men dessverre klarer man ikke å redde et forhold alene . 

[Nicklusheletida]

På 15.10.2018 den 8.35, Xtra skrev:

Det blir jo en balansegang her. Jeg synes det er positivt at begge parter har noen egne interesser og egne venner, og dermed bringer nye impulser tilbake. Slike impulser er krydder, ikke støy. Jeg komme aldri til å bli en slik som bestandig går i tospann. Men som sagt - en balansegang. Alle får jo finne det som fungerer for seg.

 

Jeg synes også det er positivt å ha egne interesser, men jammen er det koselig å ha noen felles interesser også

Jeg hadde noen krav til ny kjæreste da jeg drev og datet, ja rent bortsett fra det aller viktigste som er fysisk tenning. 

De kravene var: Han måtte like å gå på ski og han måtte like turer i fjellet og i skog og mark. 

Jeg kunne ikke hatt en mann som ikke likte dette, da det er så viktig for meg at vi kan gjøre slike ting sammen. Det er vi begge enige om

[Nicklusheletida]

8 timer siden, påskelilje skrev:

Da jeg var i prosessen "Bryte eller bli?", tenkte jeg mange ganger på dere "middelaldrende damer på DOL", som jeg har lært å kjenne over mange år, og som hadde turd å bryte, og misunte dere. Men ikke for å finne en ny partner, men for å ha våget å bryte ut av et dårlig forhold, og våge å stå på egne bein. For min del var det frihet og det å bo alene som fristet når forholdet mitt var på det dårligste, ikke det å finne en ny mann.

Nå valgte jeg å bli, og er glad for det i dag. Vi er blitt mye mer bevisste på å pleie forholdet, og vi har også blitt mer tydelige i kommunikasjonen, selv om vi har mye å lære fremdeles der. Barna er større, mer selvgående, de er også mer tydelige i sin kommunikasjon til oss og er blitt mer bevisste i sin selvutvikling og kan gjerne si i fra når vi kommuniserer uhensiktsmessig, og vi lærer av hverandre.

Jeg tror det har med modenhet, overskudd, at barna blir større, og det faktum at som middelaldrende (for et ord....) ser en at egne foreldre blir gamle, ens egne barn holder på å bli voksne, en tenker mer gjennom livet og om livet gir en det en ønsker og om en selv er den personen en ønsker overfor de en er glad i. Hvis en ikke er den personen en ønsker å være, så bør en endre på det en kan endre - enten ved å jobbe for forholdet og bli i samlivet men i en bedre form - eller ved å ta steget ut av forholdet og bli den en ønsker uten partneren resten av livet - evt sammen med en ny partner.

Og så en ting til: Når vi har passer 40 og kanskje 50, opplever de fleste at en del rundt, eller en selv, blir syke, og kanskje dør. Mange blir mer bevisst om å ta vare på livet mens en kan det, og ikke "sløse det bort" på dårlige dager og dårlige relasjoner. Dersom en velger å bli i en relasjon, så blir en mer bevisst på å jobbe for at den skal bli bedre, og gi en positiv påvirkning i stedet for negativ påvirkning.

Jeg har lyst til å føye til litt mer. 

For å bryte et forhold hvor det er barn innvolvert, synes jeg man skal ha kommet til et punkt hvor man skjønner at det ikke er noe som helst håp lenger.

Det var der jeg selv var. Jeg forsto at uansett hva jeg selv gjorde ville det ikke hjelpe og det var en stor sorg for meg. 

Men lettelsen over at livet ble så bra etter hvert er også stor. At jeg skulle være så heldig til slutt er jeg glad for. Jeg var nemlig både vettskremt og full av sorg, fordi man tross alt ikke klarer å glemme de gode stundene. 

Kjernefamiliefølelsen savner jeg innimellom. Alle reisene vi hadde sammen rundt i verden hele familien. Høytider og ferier hvor vi hadde det fint sammen . Når vi hadde det fint, hadde vi det virkelig fint. Det er mange gode minner og det er gjerne disse man husker når det har gått noen år. Man får det aldri tilbake igjen og det er trist. 

 I tosomheten som kjærester har jeg det mye bedre med kjæresten og nå som ungene er voksne blir det jo mest tosomhet uansett, det er det jeg minner meg selv på når nostaligien er i ferd med å ta overhånd. 

Men poenget var: Man skal tenke virkelig grundig gjennom alle sider før man går til det skritt å skille seg. 

 

 

 

 

[Gjest Xtra]

3 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg synes også det er positivt å ha egne interesser, men jammen er det koselig å ha noen felles interesser også

Jeg hadde noen krav til ny kjæreste da jeg drev og datet, ja rent bortsett fra det aller viktigste som er fysisk tenning. 

De kravene var: Han måtte like å gå på ski og han måtte like turer i fjellet og i skog og mark. 

Jeg kunne ikke hatt en mann som ikke likte dette, da det er så viktig for meg at vi kan gjøre slike ting sammen. Det er vi begge enige om

Enig i dette, vi finner også glede i å gå på turer og reise på turer - sammen 😊. Men som sagt - synes også det er fint å gjøre ting hver for seg.