Felles gravsted eller egen grav?

[Velouria]

Kan noen av dere fortelle om hvorfor dere valgte som dere gjorde, når dere måtte ta dette vanskelige valget. Dersom det er lenge siden, ville dere valgt det samme i dag? Hvorfor/hvorfor ikke?

Og hvor viktig er det at man ser barnet etter det er dødt? Far gruer seg veldig og er usikker på om han vil.

[Ine]

Jeg mistet gutten min i svangerskapsuke 42. Jeg funderte aldri over muligheten til å legge han i fellesgrav. Han har fått sin egen grav og det er jeg glad for. Det har betydd mye for meg å kunne legge blomster på graven, stelle den, sette ned blomsterløk osv. Jeg har inntrykk av at de fleste velger egen grav når de er kommet såpass langt i svangerskapet som 33 uker.

Du spør hvorfor det er viktig å se barnet. Jeg tror jo det er en viktig del av prosessen med å bearbeide sorgen. Å se barnet, holde barnet.. Å ikke se barnet kan vel lettere føre til at man legger lokk på smerten. Dessuten er det sånn at det er vanskelig å bearbeide sorg etter dødfødsler/død like etter fødsel fordi minnene er så få. Å se og holde barnet er med på å skape minner som hjelper en å forholde seg til sorgen. Jeg har hørt mange historier om mødre som aldri fikk se barna sine og som resten av livet tenkte på hvordan det egentlig så ut. Det har også noe med at man aldri får anledning til å være ordentlig mor eller far til barnet, og det å se barnet og f.eks stelle det gir en ihvertfall følelsen av å ha gjort bittelitte grann for sitt elskede barn...

Selv har jeg angret på at jeg ikke holdt gutten min mer, at jeg ikke stelte han selv før jeg la han i kisten... Men vi har ihvertfall bilder. Det er enormt viktig at det blir tatt rikelig med bilder av barnet. Vi fikk også avtrykk av fot og hånd, og hvis det er nok hår er det vanlig at foreldrene også får en hårlokk av barnet.

Jeg anbefaler ellers at dere leser boka "når barn dør før livet begynner" av Bitten Munthe Kaas.

klem fra

[ylvi]

Vi mistet våre tre gutter i 98, og valgte å gravlegge dem i egen grav. De ble lagt i samme kiste.

I dag er jeg veldig glad for at vi gjorde det på den måten, for vi har vår "egen" grav. Vi kan stelle bedet der, gjøre det fint for våre barn som aldri har fått se solen og blomstene. Jeg synes det er veldig godt å kunne gå der å få litt private stunder. Det kan du sikkert få på en fellesgrav og? Men det blir opp til den enkelte. Dette blir vondt uansett, så ta vare på hverandre.

Masse tanker til dere alle fra

[har 4]

vi mistet tvillingene våre i 96, de ble født i 24 uke. Vår lille gutt levde i 36 timer, mens vår lille jente levde bare i tre timer (vi så ikke henne i livet!). Vi valgte fellesgrav for våre, begrunnelsen den gangen var at det hørtes fint ut med et sted for bare barn. Dessuten følte vi ikke for å ha "ansvar" for et gravsted. Dette føles helt greit i dag også, vi er på minnelunden for barn hver juleaften og på barnas fødselsdag, har med lys og blomster. Vår to barn på 5 og 2 pleier å være med, og den eldste tenker litt på alle barna som ligger der.

Vi føler vel at vi ikke trenger å gå til en grav for å finne roen til å tenke, det gjør vi gjerne hjemme når vi ser på bildene og fotavtrykk mv. av barna.

Det er veldig viktig å samle minner, det er så få å ta av at hver minste ting blir viktig.

Jeg tror også det er viktig å se barnet, få et visuelt forhold til det også, slik at sorgprosessen blir mere "håndfast".

Dere har en vond tid foran dere, men hjelp hverandre, ta vare på hverandre og husk at ingen sørger likt, men at sorgen kan være like vond og virkelig alikevell.

[ings]

Jeg mistet gutten min i svangerskapsuke 42. Jeg funderte aldri over muligheten til å legge han i fellesgrav. Han har fått sin egen grav og det er jeg glad for. Det har betydd mye for meg å kunne legge blomster på graven, stelle den, sette ned blomsterløk osv. Jeg har inntrykk av at de fleste velger egen grav når de er kommet såpass langt i svangerskapet som 33 uker.

Du spør hvorfor det er viktig å se barnet. Jeg tror jo det er en viktig del av prosessen med å bearbeide sorgen. Å se barnet, holde barnet.. Å ikke se barnet kan vel lettere føre til at man legger lokk på smerten. Dessuten er det sånn at det er vanskelig å bearbeide sorg etter dødfødsler/død like etter fødsel fordi minnene er så få. Å se og holde barnet er med på å skape minner som hjelper en å forholde seg til sorgen. Jeg har hørt mange historier om mødre som aldri fikk se barna sine og som resten av livet tenkte på hvordan det egentlig så ut. Det har også noe med at man aldri får anledning til å være ordentlig mor eller far til barnet, og det å se barnet og f.eks stelle det gir en ihvertfall følelsen av å ha gjort bittelitte grann for sitt elskede barn...

Selv har jeg angret på at jeg ikke holdt gutten min mer, at jeg ikke stelte han selv før jeg la han i kisten... Men vi har ihvertfall bilder. Det er enormt viktig at det blir tatt rikelig med bilder av barnet. Vi fikk også avtrykk av fot og hånd, og hvis det er nok hår er det vanlig at foreldrene også får en hårlokk av barnet.

Jeg anbefaler ellers at dere leser boka "når barn dør før livet begynner" av Bitten Munthe Kaas.

klem fra

Vi mistet vår nydelige lille gutt før jul. Han manglet en dag på 24 uker og døde rett etter fødsel.

Vi valgte eget gravsted da det viste seg at kirkegården "vår" ikke hadde felles minnelund. Alternativet om en ukjent voksengrav, der en ikke vet hvilken det er, vurderte vi ikke. For oss var det viktig å ha et sted å gå til, og om det var en felles minnelund eller egen grav var vi ikke så bestemt på da. Nå er jeg imidlertid glad for at vi har en egen grav, vi valgte selv hvor vi ville ha den, og valgte ut fra trær i nærheten, solen - og gravene som lå rundt. Dermed ble det et veldig privat sted og nå til våren kan vi plante blomsterløk og gjøre det enda mer til "vårt" sted.

Vi valgte også å se, holde - og ha gutten vår inne hos oss så mye som overhodet mulig, gjennom flere dager. Jeg fikk aldri nok av å se han, og satt i timevis med han mens jeg leste, strikket lue, snakket til han - og gråt. Det er jeg glad for nå. Det var liksom min eneste sjanse til å være "fysisk" mor. Jeg tror det er bra å ha sett hvem en har båret i magen, og vi fant ut hvem han lignet osv. Dette fysiske minnet i tillegg til bildene gir meg en visshet og "bevis" på at det virkelig var et barn i magen - og bildene er et bevis overfor andre at jeg virkelig ER mor. Og jeg blir kjempeglad når mine venninner ber om å få se på bildene av han igjen. Jeg er stolt.

Vi hadde også nære venner og familie som så den elskede lille gutten vår, og vi hadde også åpen kiste i begravelsen. Dette er jeg også glad for nå selv om vi var usikre på hvordan det ville virke på andre. Vi forberedte de litt på forhånd at han var liten, ikke så runde kinn og litt rødere i ansiktet enn et barn som lever og puster. Jeg vet også at våre venner satte pris på dette.

Ønsker din søster og hennes mann all mulig styrke til det de skal igjennom, det blir noen forferdelige måneder framover. Flott at du som søster engasjerer deg, det er kjempeviktig med familie og venner rundt som bryr seg - lenge.

[Gjest Julianes mamma]

Jeg var tvillinggravid og fikk en levendefødt gutt og ei dødfødt jente i april 2001. Men hun døde i uke 25 i svangerskapet og ble født på dagen 3 mnd. senere.

Jeg fikk veldig godt til til å tenke gjennom begravelse, gravsted osv. i de månedene jeg bar henne etter at hun var død.

Jeg tenkte mye på minnelund og egen grav og syntes faktisk det var ett litt vanskelig valg. Vi valgte allikevel egen grav og det er jeg veldig glad for idag.

Mye pga. hennes tvillingbror, men også like mye vår vår del. Det å stelle graven hennes er nå den eneste "fysiske" handling vi kan gjøre for henne. Det er også et bevis for allmennheten at hun har vært til.

Jeg tror det er viktig å tenke igjennom for valget kan ikke endres i ettertid.

Vi så Juliane etter fødselen. Det var godt og vondt samtidig. Jeg tror det er en viktig del av å prøve å "forstå" det som har skjedd og en viktig del i sorgprosessen. Fantasien kan ofte være mer skremmende enn virkeligheten hvis man ikke velger å se det døde barnet.

Min mann hadde litt problemer med om han ville se henne eller ikke, men han gjorde det og er veldig glad for det i ettertid.

Hilsen

[Lothlorien]

Hvor viktig det er å se barnet etter at det er dødt?

Det kommer litt an på... Jeg har ikke fått lest historien din (hvis den er skrevet her), men dersom barnet er dødfødt, eller dør før fødselen, syns jeg det er utrolig viktig å benytte hver sjanse en får til å se barnet.

Man får jo aldri den sjansen tilbake. Hadde jeg mistet barnet mitt nå, men det jeg vet i dag, hadde jeg ikke levert henne fra meg i det hele tatt. Jeg ville vært hos henne hele tiden. Holdt henne så mye som overhodet mulig. For etter begravelsen, er sjansen borte for alltid...

Mvh