Jeg har så mye gråt på innsiden

[AnonymBruker]

Som en stor demning som presser på men som jeg holder nede. Det har vært så mye vanskelig de siste årene. Men har fått inntrykk i terapi og etter å ha vært en stund her på forumet at man gråter ikke. Da er man selvmedlidende eller sutrete . Da er man navlebeskuende og overfølsom. Man må skjerpe seg og se at livet er tøfft for alle og de fleste takler det med et smil. Den siste uken får jeg slike « glimt» av overveldende smerte og tårene triller. Som om det kommer opp i bevisstheten og det virkelig går opp for meg hva jeg egentlig har opplevd. Så forsvinner det ned i brystet igjen som en smertefull hard klump. Er det greit å få gråte litt? Er det greit å få litt sympati ? Eller er det bare bortkastet i psykologisk sammenheng? 

Anonymkode: 48bb1...157

[kupton]

Det er sjelden ting er enten/eller -enten er det bra og gråte eller så er det feil å gråte. Når du er for deg selv, kan du gråte så mye du vil. Når du er sammen med andre mener jeg at du må dosere det - se situasjonen an. Hvem er du sammen med, hvilken situasjon er det osv osv.

[AnonymBruker]

«Det er slik fordi jeg føler det slik»... 

Anonymkode: f0533...0d3

[AnonymBruker]

8 timer siden, kupton skrev:

Det er sjelden ting er enten/eller -enten er det bra og gråte eller så er det feil å gråte. Når du er for deg selv, kan du gråte så mye du vil. Når du er sammen med andre mener jeg at du må dosere det - se situasjonen an. Hvem er du sammen med, hvilken situasjon er det osv osv.

Jeg er ikke til bry for noen. Har vært stein hard i mange år. Kunne se på ungene mine å føle ingenting. Følte bare svarte tunge følelser og angst. Nå er det akkurat som om noe tiner inni meg men jeg svelger gråten så godt jeg kan. Skal til psykolog i morgen, skal holde gråten i sjakk så jeg ikke dummer meg ut og ødelegger timen. 

Anonymkode: 48bb1...157

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke til bry for noen. Har vært stein hard i mange år. Kunne se på ungene mine å føle ingenting. Følte bare svarte tunge følelser og angst. Nå er det akkurat som om noe tiner inni meg men jeg svelger gråten så godt jeg kan. Skal til psykolog i morgen, skal holde gråten i sjakk så jeg ikke dummer meg ut og ødelegger timen. 

Anonymkode: 48bb1...157

Ja, du må for all del ikke vise psykologen hvordan du egenrllg har det. 

Anonymkode: f0533...0d3

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, du må for all del ikke vise psykologen hvordan du egenrllg har det. 

Anonymkode: f0533...0d3

Men nå forstår jeg ikke helt når Kupton mener det passer seg å gråte. 

Anonymkode: 48bb1...157

[emilie321]

Jeg gråter veldig sjelden, dessverre. Kunne ønske at jeg greide å gråte mer. Er lært opp til at man ikke gråter, det var rett og slett ikke lov.

I terapi så hender det at jeg får tårer i øynene, men greier dessverre ikke mer enn det.

Tror Kupton mener at i noen settinger bør en prøve å holde igjen, mens i andre er det innafor å gråte. Er en i feks et selskap så passer det seg ikke å begynne og gråte, mens hvis en er med noen venner så er det greit. Mulig jeg tar feil.

Hadde en gang en rundt meg som så og si bestandig gråt eller sippet, det var utrolig slitsom. Visste liksom ikke når en skulle trøste eller ikke. 

 

[kupton]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men nå forstår jeg ikke helt når Kupton mener det passer seg å gråte. 

Anonymkode: 48bb1...157

For å ta ytterpunktene: Hos psykologen er det greit å gråte. For en ambulansesjåfør i utrykning er det ikke ok å stoppe for å gråte.

Jeg synes også at en bør unngå å gråte når en står i kassakø og når det er små barn til stede. Barn tror oftest at de er årsaken til at voksne gråter.

Endret 8. november 2018 av kupton

[AnonymBruker]

Det er utvilsomt et skritt i riktig retning at du kjenner det harde løsner, og at du får kontakt med følelsene som ligger bak. Sikkert litt skummelt også, på samme tid. Det er mye trygghet i det velkjente og motsatt. 

Det er forståelig at du kjenner deg ekstra sårbar og dermed redd for å bli avvist av din behandler, om du uttrykker hvordan du virkelig har det. Det er sannsynligvis noe du har opplevd gjentatte ganger i din oppvekst, og noe du også lærte å gjøre mot deg selv. Kan det være dine forestillinger mer enn fakta, som får deg til å tro at det ikke er greit å gråte i terapirommet? 

Jeg kjenner selv mye usikkerhet knyttet til om jeg har «rett» til å føle det jeg føler, men har aldri opplevd at behandler avviser mine forsøk på å uttrykke hvordan jeg har det. Jeg er også redd for å overdramatisere/ overdrive. Det har over tid blitt tydeligere for meg at det er redsel for å bli avvist som ligger bak. Et ønske om å være flink, et forsøk på å tilpasse meg. Et behov for å skjule hvordan jeg egentlig har det, både for meg selv og andre. Gamle mønstre, som kan endres når man forstår hvorfor det måtte bli sånn og hva det har kostet å undertrykke følelsene og tråkke på seg selv. 

Anonymkode: 1a145...9c1

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er utvilsomt et skritt i riktig retning at du kjenner det harde løsner, og at du får kontakt med følelsene som ligger bak. Sikkert litt skummelt også, på samme tid. Det er mye trygghet i det velkjente og motsatt. 

Det er forståelig at du kjenner deg ekstra sårbar og dermed redd for å bli avvist av din behandler, om du uttrykker hvordan du virkelig har det. Det er sannsynligvis noe du har opplevd gjentatte ganger i din oppvekst, og noe du også lærte å gjøre mot deg selv. Kan det være dine forestillinger mer enn fakta, som får deg til å tro at det ikke er greit å gråte i terapirommet? 

Jeg kjenner selv mye usikkerhet knyttet til om jeg har «rett» til å føle det jeg føler, men har aldri opplevd at behandler avviser mine forsøk på å uttrykke hvordan jeg har det. Jeg er også redd for å overdramatisere/ overdrive. Det har over tid blitt tydeligere for meg at det er redsel for å bli avvist som ligger bak. Et ønske om å være flink, et forsøk på å tilpasse meg. Et behov for å skjule hvordan jeg egentlig har det, både for meg selv og andre. Gamle mønstre, som kan endres når man forstår hvorfor det måtte bli sånn og hva det har kostet å undertrykke følelsene og tråkke på seg selv. 

Anonymkode: 1a145...9c1

Du forklarer veldig godt hva jeg føler. Dette med å være redd for avvisning, om jegHar rett til å føle det jeg gjør, redd for å bli sett på en som overdriver osv. For første gang i livet kjenner jeg på den lille jenten som ble utsatt for incest. Jeg finner ikke ordene men kjenner på følelsen. Jeg sitter ikke å hulker , det er bare at tårene triller. Jeg har er yrke som krever en profesjonell fasade og jeg er supergod på å ta meg sammen når jeg skal. Prøver å ikke være supergod på dette hos psykologen men er livredd for at psykologen ikke skal ta imot meg slik jeg egentlig er. Føler at kognitiv terapi handler om tanker og metoder og følelser er liksom av mindre betydning og interesse. 

Anonymkode: 48bb1...157

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du forklarer veldig godt hva jeg føler. Dette med å være redd for avvisning, om jegHar rett til å føle det jeg gjør, redd for å bli sett på en som overdriver osv. For første gang i livet kjenner jeg på den lille jenten som ble utsatt for incest. Jeg finner ikke ordene men kjenner på følelsen. Jeg sitter ikke å hulker , det er bare at tårene triller. Jeg har er yrke som krever en profesjonell fasade og jeg er supergod på å ta meg sammen når jeg skal. Prøver å ikke være supergod på dette hos psykologen men er livredd for at psykologen ikke skal ta imot meg slik jeg egentlig er. Føler at kognitiv terapi handler om tanker og metoder og følelser er liksom av mindre betydning og interesse. 

Anonymkode: 48bb1...157

Det er både godt og vondt å gjenkjenne kampen og smerten hos andre. Så like vi kan være, i den kalde, ensomme, tause smerten. Jeg har heller ikke mange ord om dagen, men mange stumme, smertefulle følelser. 

Jeg har ikke erfaring fra kognitiv terapi, men vil håpe og tro at din behandler er fleksibel nok til å møte deg med den formen for støtte du nå har behov for. Kan du si noe om det til ham, at du er redd for å bli avvist, at dine opplevelser og følelser ikke skal «passe» innenfor de terapeutiske rammene? 

Lykke til - og hold godt rundt den lille jenta!❤️

Anonymkode: 1a145...9c1

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er både godt og vondt å gjenkjenne kampen og smerten hos andre. Så like vi kan være, i den kalde, ensomme, tause smerten. Jeg har heller ikke mange ord om dagen, men mange stumme, smertefulle følelser. 

Jeg har ikke erfaring fra kognitiv terapi, men vil håpe og tro at din behandler er fleksibel nok til å møte deg med den formen for støtte du nå har behov for. Kan du si noe om det til ham, at du er redd for å bli avvist, at dine opplevelser og følelser ikke skal «passe» innenfor de terapeutiske rammene? 

Lykke til - og hold godt rundt den lille jenta!❤️

Anonymkode: 1a145...9c1

Takk❤️.

Anonymkode: 48bb1...157