Hvordan er livet for de som ikke har fått barn?

[Lillemus]

33 minutter siden, Thebutterfly skrev:

Jeg tror at ingen normale folk ser ned på de som ikke har barn. Hvorfor skal man det? 

Det lurer jeg også på. I det hele tatt er det en uting at folk blander seg opp i om andre har barn eller ikke. Jeg hadde en venninne som var alenemor og var veldig opptatt av hvor fantastisk det var å ha barn. Jeg var da i et langvarig forhold, men vi hadde ikke kommet så langt at barn var noe tema, men min venninne maste stadig vekk om at vi måtte se til å få barn. Til slutt sprakk jeg så det sang, smelte neven i bordet og nesten brølte:"Nå kutter du ut! For alt du vet kan vi ha prøvd å få barn i flere år uten å lykkes!" Det var blank løgn, men det visste ikke hun og jeg skal love deg at jeg ikke hørte ett ord mer om saken.  

[laban]

59 minutter siden, Thebutterfly skrev:

Jeg tror at ingen normale folk ser ned på de som ikke har barn. Hvorfor skal man det? 

Det kommer jo litt an på hvordan du definerer "ser ned på".

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på småbarnsmødre som generaliserer veldig ut fra sine egne relativt nye erfaringer. I stedet for å si for eksempel "livet mitt har fått en helt ny mening" eller "jeg / vi har aldri tenkt over hvor stort ansvar det er å ta vare på et barn", kommer de med utsagn av typen "det å få barn er selve meningen med livet" eller "du vet ikke hva ansvar er før du får barn", uten å tenke over hvem som må høre på.

Dette betyr jo ikke at de ser ned på folk uten barn fordi de mener de er en slags annenrangs mennesker, men man føler seg litt nedvurdert av slike utsagn allikevel, enten man er frivillig eller ufrivillig barnløs.

Men det er mange som er altfor raske med å generalisere ut fra sin egen situasjon, det gjelder ikke bare det å faktisk få barn, men tidspunktet, antallet og avstanden mellom barna. Noen kvinner er ivrige etter å rettferdiggjøre sine egne valg (inkludert "valg" som også inneholder en del flaks eller skjebne, som for eksempel det å ha funnet en partner å få barn med til rett tidspunkt og faktisk bli gravid når man ønsker det) ved å rakke ned på andres.

Som mor til to med "for lang avstand mellom" har jeg hørt mye underlig om både hvor feil det er å ha enebarn, at det ikke er noen vits i å få ett barn til hvis det er mer enn et visst antall år mellom (vår familie er dermed utstyrt med en dobbeltfeil eller "to enebarn", som er verre enn ett) og bekymring for det svært ønskede minstebarnet ut fra min egen alder. Spesielt merkelig synes jeg det var å høre ting som "du kommer jo ikke til å orke å følge ham opp" fra de som hadde vært så heldig å få sine to (eller flere) med ideell avstand mellom. Jeg forsto at de selv ikke ønsket seg ett barn til i slutten av 30-årene, men jeg syntes det var rart at det skulle frata meg evnen til å ta meg av ham som jeg var supermotivert for å få, etter å ha strevd så lenge.

Endret 4. januar 2019 av laban

[Thebutterfly]

11 minutter siden, laban skrev:

Det kommer jo litt an på hvordan du definerer "ser ned på".

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på småbarnsmødre som generaliserer veldig ut fra sine egne relativt nye erfaringer. I stedet for å si for eksempel "livet mitt har fått en helt ny mening" eller "jeg / vi har aldri tenkt over hvor stort ansvar det er å ta vare på et barn", kommer de med utsagn av typen "det å få barn er selve meningen med livet" eller "du vet ikke hva ansvar er før du får barn", uten å tenke over hvem som må høre på.

Dette betyr jo ikke at de ser ned på folk uten barn fordi de mener de er en slags annenrangs mennesker, men man føler seg litt nedvurdert av slike utsagn allikevel, enten man er frivillig eller ufrivillig barnløs.

Men det er mange som er altfor raske med å generalisere ut fra sin egen situasjon, det gjelder ikke bare det å faktisk få barn, men tidspunktet, antallet og avstanden mellom barna. Noen kvinner er ivrige etter å rettferdiggjøre sine egne valg (inkludert "valg" som også inneholder en del flaks eller skjebne, som for eksempel det å ha funnet en partner å få barn med til rett tidspunkt og faktisk bli gravid når man ønsker det) ved å rakke ned på andres.

Som mor til to med "for lang avstand mellom" har jeg hørt mye underlig om både hvor feil det er å ha enebarn, at det ikke er noen vits i å få ett barn til hvis det er mer enn et visst antall år mellom (vår familie er dermed utstyrt med en dobbeltfeil eller "to enebarn", som er verre enn ett) og bekymring for det svært ønskede minstebarnet ut fra min egen alder. Spesielt merkelig synes jeg det var å høre ting som "du kommer jo ikke til å orke å følge ham opp" fra de som hadde vært så heldig å få sine to (eller flere) med ideell avstand mellom. Jeg forsto at de selv ikke ønsket seg ett barn til i slutten av 30-årene, men jeg syntes det var rart at det skulle frata meg evnen til å ta meg av ham som jeg supermotivert for å få, etter å ha strevd så lenge.

Enhver må få leve livet sitt slik som de selv har lyst og ønsker. Det er ikke alltid frivillig om man får barn eller ikke også. Jeg kan gå rundt å tenke over hvordan livet mitt ville vært uten barna. Jeg tror det ville vært litt anderledes. Men alt har sine ulemper og fordeler. Jeg er dessuten en ganske overnervøs mor, så det har ikke alltid vært like enkelt å ha ansvar. 

 

Endret 4. januar 2019 av Thebutterfly

[Mëmëso]

Jeg har valgt å ikke få barn, ønsker ikke ansvaret, og kan ikke gi barna det livet jeg ønsker at de skulle hatt. Sånn sett er jeg frivillig barnløs. Hadde situasjonen min vært en annen, ville jeg gjerne hatt barn. Det har derfor ikke vært ett enkelt valg, og i og med at jeg nå er såvidt over min "aller beste alder" og er i langvarig forhold, har det vært ett valg jeg har måttet ta om igjen og om igjen gjennom hele 20-årene. Jeg synes ikke akkurat at det hjelper på, at noen andre synes at jeg mangler noe. Har null problem med småbarnsforeldre som gleder seg over sine barn og synes de har funnet lykken og meningen. Det er verre med de som er intenst ønsker å overbevise meg om at livet MITT ikke kan være meningsfullt uten barn, og det uten at de vet noe som helst om bakgrunnen for at jeg ikke har og ikke vil ha. Har møtt noen av de. 

[Thebutterfly]

1 time siden, Mëmëso skrev:

Jeg har valgt å ikke få barn, ønsker ikke ansvaret, og kan ikke gi barna det livet jeg ønsker at de skulle hatt. Sånn sett er jeg frivillig barnløs. Hadde situasjonen min vært en annen, ville jeg gjerne hatt barn. Det har derfor ikke vært ett enkelt valg, og i og med at jeg nå er såvidt over min "aller beste alder" og er i langvarig forhold, har det vært ett valg jeg har måttet ta om igjen og om igjen gjennom hele 20-årene. Jeg synes ikke akkurat at det hjelper på, at noen andre synes at jeg mangler noe. Har null problem med småbarnsforeldre som gleder seg over sine barn og synes de har funnet lykken og meningen. Det er verre med de som er intenst ønsker å overbevise meg om at livet MITT ikke kan være meningsfullt uten barn, og det uten at de vet noe som helst om bakgrunnen for at jeg ikke har og ikke vil ha. Har møtt noen av de. 

Det som gir livet mening er hvordan man har det med seg selv. Og livet er som et eventyr enten med barn eller uten. Man eier uansett ikke barna. Man er ikke garantert noe som helst uansett hva man har og ikke har. 

Det er uansett bekymringer og ansvar i å ha barn. Så det har sine tøffe vanskelige sider.  

Endret 4. januar 2019 av Thebutterfly

[cilie]

9 timer siden, Franzeska skrev:

Jeg var frivillig barneløs helt fram til jeg var 37 år og da jeg traff min nåværende samboer var jeg fra første stund klar på at jeg ikke ønsket barn. Det eneste som plaget meg på denne tiden var alle som blandet seg og var så ekstemt opptatt av det fakta at jeg ikke hadde noe som helst ønske om barn. Det var akkurat som de ikke trodde meg helt.

Men så ble jeg altså gravid likevel. Rart hva som skjer når du har funnet den rette mannen. Og i dag har jeg to jenter på under 3 år som selvfølgelig betyr alt for meg. Men jeg tenker faktisk fortsatt at om jeg IKKE hadde fått barn, så hadde jeg vært lykkelig likevel. Så her skiller jeg meg kanskje litt ut.

 Tror det handler mye om hvor glad man er i livet generelt og hvor flink man er til å sette pris på enkel hverdagslykke!

Du fikk altså lyst på barn når du fikk ny mann?

Har vært borti en eldre person nær familien som har «peset meg» de siste årene. Senest på julaften: « Det er SÅ trist at dere ikke har en liten en.» 

[Gjest Xtra]

3 minutter siden, cilie skrev:

Du fikk altså lyst på barn når du fikk ny mann?

Har vært borti en eldre person nær familien som har «peset meg» de siste årene. Senest på julaften: « Det er SÅ trist at dere ikke har en liten en.» 

Føler du at det er bevisst valg at du/dere ikke har barn, da? Husker du snakket om dette for mange år siden også. Greit nok å ikke ha barn om man har valgt det bort.

[Thebutterfly]

Det fins også mange ufrivillige barnløse. Men livet deres er uansett like mye verdt

Folk som innblander seg i slike private saker har nok problemer med seg selv, uansett om det er frivillig eller ufrivillig barnløshet. Slike tema hører privatlivet til mellom de to det gjelder. 

Endret 4. januar 2019 av Thebutterfly

[Lillemus]

27 minutter siden, cilie skrev:

Du fikk altså lyst på barn når du fikk ny mann?

Har vært borti en eldre person nær familien som har «peset meg» de siste årene. Senest på julaften: « Det er SÅ trist at dere ikke har en liten en.» 

Spør vedkommende tilbake, helt alvorlig, "Hvorfor er det så trist for deg at jeg ikke har barn?" 

[cilie]

25 minutter siden, Lillemus skrev:

Spør vedkommende tilbake, helt alvorlig, "Hvorfor er det så trist for deg at jeg ikke har barn?" 

Hun er fra et middelhavsland + er veldig gammel.  Hun mente for oss - ikke seg selv. 

[cilie]

50 minutter siden, Xtra skrev:

Føler du at det er bevisst valg at du/dere ikke har barn, da? Husker du snakket om dette for mange år siden også. Greit nok å ikke ha barn om man har valgt det bort.

Jeg har jo kunnet (tror jeg) få barn i årevis uten å velge det. Men jeg liker ikke å være «unormal» og har selvfølgelig en del tanker om det er riktig å nå la det blir for sent ( mulig det er det alt og)

[Gjest Xtra]

3 minutter siden, cilie skrev:

Jeg har jo kunnet (tror jeg) få barn i årevis uten å velge det. Men jeg liker ikke å være «unormal» og har selvfølgelig en del tanker om det er riktig å nå la det blir for sent ( mulig det er det alt og)

Beklager litt vel indiskret spørsmål, tenkte først å slette det, men det var for sent. Men skulle ønske du kunne bestemme deg for hva du virkelig ville, og gå for det - enten det lar seg gjøre eller ikke .

[cilie]

4 minutter siden, Xtra skrev:

Beklager litt vel indiskret spørsmål, tenkte først å slette det, men det var for sent. Men skulle ønske du kunne bestemme deg for hva du virkelig ville, og gå for det - enten det lar seg gjøre eller ikke .

Jeg velger jo ved å ikke gjøre det og. Nå når det er såpass sent på 30-tallet, kan det dessuten være for sent og dertil lurt å ikke få lyst. Jeg har sagt i mange år at jeg skulle ønske jeg ønsket. Det er sikkert mange årsaker til at det har blitt slik. 

[AnonymBruker]

Jeg ønsket veldig å få barn med de to jeg har vært i samboerskap med. Men vi prøvde aldri. Når jeg ble singel som 29 år gammel, så tenkte jeg att kommer jeg i forhold igjen så vil jeg ha barn. Men så merket jeg at jeg ikke helt kunne bli kvitt mine psykiske lidelser, så jeg tenkte at jeg får la vær å få barn. 

 

Alvorlig psykisk lidelse og det å skulle sørge for ett barn, lar seg ikke kombinere. Nå er jeg 45 år og det har uansett blitt for sent. Selv om jeg er mann. Jeg kunne jo ikke gå etter en som var veldig mye yngre. Jeg regner med att jeg blir ungkar resten av livet, er for ustabil psykisk. Det er littegranne sårt. Men på den andre siden ganske beroligende. Å sette barn til verden fører med seg mye bekymringer og jeg vet ikke om jeg pr dags dato ville vært frisk nok til å være far.

Anonymkode: 2ad29...042

[Madelenemie]

På 12.12.2018 den 11.15, Trine skrev:

Takk! Litt for mye noen ganger. Tror det er fordi jeg analyserer alt som kan analyseres, så da analyserer jeg jo meg selv også. Også analyserer jeg alt som jeg potensielt kan feile på. Men jeg tenker ikke på at veien under den løse snøen, er steinhard, så i dag har jeg vondt i kneet fordi en idiot av en hund fant et spor og vrengte ut i skogen 😅 Men alvorlige og langsiktige ting, overlates ikke til tilfeldighetene eller til "det går sikkert bra!"

Hei!

Jeg har generelt alltid hatt stor respekt for de mennesker som velger ikke få barn. De fleste, som aktivt velger dette, ikke få egne barn, gir solide og gjennomtenkte grunner for sitt valg, og de gjør meg alle, hver på sin måte, så glad, om det bare var flere mennesker, som hadde en slik innsikt/selvinnsikt/ slike tanker.

Og jeg skulle ønske jeg hadde hatt litt av din selvinnsikt før jeg fikk barn. Jeg analyserte også ting, men jeg analyserte ikke hvordan det ville bli, eller hvordan det ville påvirke meg å få barn, eller om det var bra, om jeg hadde noen arvelige sykdommer osv...

Jeg bare giftet meg ganske ung, og i det religiøse miljøet jeg var i, var det å få mange barn, det mest selvsagte, og en velsignelse, jeg tenkte ikke mere over det. I tillegg for hvert barn jeg fikk så skjønte jeg at jeg slapp være sammen min mann, så det ble også en flukt fra krav om fysisk nærhet. Skillsmisse var ikke et ord i mitt vokubular, ei heller homofili, eller "velge ikke få barn".

Vi, jeg og du,  har det felles at vi tar ansvar, når vi må og det kreves, så når jeg fikk mange barn, gjorde jeg alt det beste jeg kunne for dem, fortsatt dreier livet mitt seg mest om dem, jeg kan aldri være helt glad, om en av dem er litt lei seg, er de slitne, kan jeg bli urolig, for hva som er galt. Trenger de noe, glemmer jeg det ikke, og prøver innfri deres ønsker, enten det er klær, mobiler, møbler osv...

Jeg har liksom vært så redd for at de skal mangle noe: Så jeg har vært så opptatt av at de skal føle seg sett, føle seg verdsatt, for den de er, jeg har fulgt opp utredninger, jobbet for at de får tilrettelegging, stressreduksjon, at de kommer seg videre, med studier og det som er bra for hver av dem. Det går bra med dem nå, alle, men iblant, skjer det jo ting, og jeg blir så aktivert, jeg slipper alt jeg har i hendene om du skjønner om noen av dem strever med noe.

Autisme er veldig arvelig, og jeg visste ikke at jeg hadde autisme, da jeg fikk barn. Hadde jeg visst det ville jeg ikke fått så mange, da hadde jeg jo ikke visst om hver av dem heller. Det er krevende, tidvis, når barn har autisme, det er mye bra selvsagt, men vanskelig kombinere med studier og jobb, fordi de periodevis kan trenge tettere og mer oppfølging.

Mest for min egen del, skulle jeg ønsket jeg hadde hatt din selvinnsikt, ikke bare før jeg fikk barn, men før min eksmann fridde til meg, og jeg ble sjokkert, og jeg sa , ja, og jeg kunne altså ikke bryte et løfte, uansett hvor fortvilt jeg ble etter på. En annen sa jeg bare kunne sagt jeg angret og ikke ville gifte meg, men sånn var det ikke jeg tenkte da.

Jeg er veldig glad i alle mine barn, og jeg kan ikke nå tenke meg et liv uten noen av dem:-)

Men igjen, jeg blir imponert når du har en slik selvinnsikt, også da du var yngre. 

Jeg har en barndomsvenn som også hadde en slik selvinnsikt, og hun " valgte" ikke få barn, eller hun sa når hun ikke ble gravid så hun ingen grunn til å stresse med det, så hun tok ikke medisink hjelp for barnløse, 

Hun sa en gang, at hun var forundret at jeg fikk så mange barn, hun sa, om du fikk barn ville jeg tippet maks en, men ikke flere.

sånn gikk det ikke, og i dag som jeg er blitt glad i mine barn er jeg glad for det.

 

 

 

 

[Trine]

22 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Jeg har generelt alltid hatt stor respekt for de mennesker som velger ikke få barn. De fleste, som aktivt velger dette, ikke få egne barn, gir solide og gjennomtenkte grunner for sitt valg, og de gjør meg alle, hver på sin måte, så glad, om det bare var flere mennesker, som hadde en slik innsikt/selvinnsikt/ slike tanker.

Og jeg skulle ønske jeg hadde hatt litt av din selvinnsikt før jeg fikk barn. Jeg analyserte også ting, men jeg analyserte ikke hvordan det ville bli, eller hvordan det ville påvirke meg å få barn, eller om det var bra, om jeg hadde noen arvelige sykdommer osv...

Jeg bare giftet meg ganske ung, og i det religiøse miljøet jeg var i, var det å få mange barn, det mest selvsagte, og en velsignelse, jeg tenkte ikke mere over det. I tillegg for hvert barn jeg fikk så skjønte jeg at jeg slapp være sammen min mann, så det ble også en flukt fra krav om fysisk nærhet. Skillsmisse var ikke et ord i mitt vokubular, ei heller homofili, eller "velge ikke få barn".

Vi, jeg og du,  har det felles at vi tar ansvar, når vi må og det kreves, så når jeg fikk mange barn, gjorde jeg alt det beste jeg kunne for dem, fortsatt dreier livet mitt seg mest om dem, jeg kan aldri være helt glad, om en av dem er litt lei seg, er de slitne, kan jeg bli urolig, for hva som er galt. Trenger de noe, glemmer jeg det ikke, og prøver innfri deres ønsker, enten det er klær, mobiler, møbler osv...

Jeg har liksom vært så redd for at de skal mangle noe: Så jeg har vært så opptatt av at de skal føle seg sett, føle seg verdsatt, for den de er, jeg har fulgt opp utredninger, jobbet for at de får tilrettelegging, stressreduksjon, at de kommer seg videre, med studier og det som er bra for hver av dem. Det går bra med dem nå, alle, men iblant, skjer det jo ting, og jeg blir så aktivert, jeg slipper alt jeg har i hendene om du skjønner om noen av dem strever med noe.

Autisme er veldig arvelig, og jeg visste ikke at jeg hadde autisme, da jeg fikk barn. Hadde jeg visst det ville jeg ikke fått så mange, da hadde jeg jo ikke visst om hver av dem heller. Det er krevende, tidvis, når barn har autisme, det er mye bra selvsagt, men vanskelig kombinere med studier og jobb, fordi de periodevis kan trenge tettere og mer oppfølging.

Mest for min egen del, skulle jeg ønsket jeg hadde hatt din selvinnsikt, ikke bare før jeg fikk barn, men før min eksmann fridde til meg, og jeg ble sjokkert, og jeg sa , ja, og jeg kunne altså ikke bryte et løfte, uansett hvor fortvilt jeg ble etter på. En annen sa jeg bare kunne sagt jeg angret og ikke ville gifte meg, men sånn var det ikke jeg tenkte da.

Jeg er veldig glad i alle mine barn, og jeg kan ikke nå tenke meg et liv uten noen av dem:-)

Men igjen, jeg blir imponert når du har en slik selvinnsikt, også da du var yngre. 

Jeg har en barndomsvenn som også hadde en slik selvinnsikt, og hun " valgte" ikke få barn, eller hun sa når hun ikke ble gravid så hun ingen grunn til å stresse med det, så hun tok ikke medisink hjelp for barnløse, 

Hun sa en gang, at hun var forundret at jeg fikk så mange barn, hun sa, om du fikk barn ville jeg tippet maks en, men ikke flere.

sånn gikk det ikke, og i dag som jeg er blitt glad i mine barn er jeg glad for det.

 

 

 

 

Det startet vel med at jeg analyserte hvordan jeg ville takle en fødsel. Altså, jeg er som menn. Nå er jeg forkjøla og syns skikkelig synd på meg selv. Ikke verre enn at hundene får turene sine. Det hadde de kanskje ikke fått dersom jeg var mann. Men jeg takler altså veldig dårlig å være syk, være noe annet enn det jeg er normalt. Takler ikke å forandre meg. Så et svangerskap og en fødsel, var ikke aktuelt. Så tenkte jeg at det kunne jo gå an å adoptere et barn, men det ville jo fortsatt være det samme maset med folk rundt meg hele tiden. Og jeg hadde jo uansett ikke noe å gi et barn. Husker jeg stresset endel med det at alle ville ha barn og at det var en selvfølge at man fikk det. Jeg hadde ikke den samme selvinsikten da jeg var yngre. Jeg kan kopiere noe av din historie. Men barn fikk jeg heldigvis ikke. Jeg tenkte vel også at jeg syns verden var så strevsom og vanskelig at jeg ikke ville tvinge noen andre til å leve i den.

Du har kanskje en større gjennomføringsevne enn meg. Eller at du står i ubehaget lenger enn det jeg orker gjøre. Uansett er jeg glad for at du har funnet ut at man kan være homoseksuell og at jeg har funnet ut at man ikke må ha en kjæreste. Livet ble litt lettere da jeg sluttet å prøve å få forhold til å fungere, og aksepterte at livet mitt er meg og hundene mine.

[morsan]

10 timer siden, laban skrev:

lSom mor til to med "for lang avstand mellom" har jeg hørt mye underlig om både hvor feil det er å ha enebarn, at det ikke er noen vits i å få ett barn til hvis det er mer enn et visst antall år mellom (vår familie er dermed utstyrt med en dobbeltfeil eller "to enebarn", som er verre enn ett) og bekymring for det svært ønskede minstebarnet ut fra min egen alder.

I beg to differ!  Lite er verre enn å kun ha én!