Jeg har det trist

[AnonymBruker]

Er isolert uførekandidat som lurer på hvordan jeg skal mestre livet uten støtte, i isolasjon og med en sorg over å ikke få brukt mine ressurser og få impulser fra omverdenen . Prøvd å få hjelp og hjelpe meg selv , men stagnert . Og faller lett inn i tanker om alt jeg har åvære trist over.

Tørr ikke be fastlege om støttesamtaler , tror vedkommende syns jeg kan klare meg uten .Tørr ikke be tidligere psykolog om å få komme tilbake . Dokumentert redd for avvisning .

Det er flaut og nedtrykkende og gå over år uten progresjon , bare spinne på samme flekk og lett havne i tristhet over livet og hvordan det er blitt. Hva jeg har opplevd siste år er og vanskelig å slippe tak i , når jeg er trist blir jeg bitter og rådløs. Tror jeg blir regnet som lite hjelpbar og gitt opp , føler meg ødelagt . Hva er vitsen med å skrive dette her .. ? Vet ikke ..Fisk luft sikkert vært bedre , orker ikke!

Anonymkode: 3c087...329

[AnonymBruker]

Finn noen hobbyer og fokuser på det. Skru på det positive fokuset. Vær glad. 

Anonymkode: 6b2c5...2ed

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Finn noen hobbyer og fokuser på det. Skru på det positive fokuset. Vær glad. 

Anonymkode: 6b2c5...2ed

Det er så enkelt?

Anonymkode: 41fc1...78b

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Finn noen hobbyer og fokuser på det. Skru på det positive fokuset. Vær glad. 

Anonymkode: 6b2c5...2ed

Jeg har hobbyer , men ikke ork og kjenner meg negativ og ikke tiltakslyst . 

Anonymkode: 3c087...329

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er så enkelt?

Anonymkode: 41fc1...78b

Jeg , trådstarter, syns ikke det . Forsøker men å holde seg i ånde dag ut og dag inn i ensomhet på dagtid blir tærende etter hvert. Klarer ikke « nyte» friheten , føler meg heller « fengslet « i egne psykisk problem .

Anonymkode: 3c087...329

[frosken]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er isolert uførekandidat som lurer på hvordan jeg skal mestre livet uten støtte, i isolasjon og med en sorg over å ikke få brukt mine ressurser og få impulser fra omverdenen . Prøvd å få hjelp og hjelpe meg selv , men stagnert . Og faller lett inn i tanker om alt jeg har åvære trist over.

Tørr ikke be fastlege om støttesamtaler , tror vedkommende syns jeg kan klare meg uten .Tørr ikke be tidligere psykolog om å få komme tilbake . Dokumentert redd for avvisning .

Det er flaut og nedtrykkende og gå over år uten progresjon , bare spinne på samme flekk og lett havne i tristhet over livet og hvordan det er blitt. Hva jeg har opplevd siste år er og vanskelig å slippe tak i , når jeg er trist blir jeg bitter og rådløs. Tror jeg blir regnet som lite hjelpbar og gitt opp , føler meg ødelagt . Hva er vitsen med å skrive dette her .. ? Vet ikke ..Fisk luft sikkert vært bedre , orker ikke!

Anonymkode: 3c087...329

Er det rimelig å si at du prøver å få hjelp, når du ikke tør å be fastlegen om samtaler? Så lenge du velger å ikke ta det ubehaget det medfører å gjøre ting som synes er vanskelig (som for eksempel å snakke med fastlegen fordi du ikke er hundre prosent sikker på at han har lyst til det), så spørs det om du kommer noen vei i forhold til tilbaketrekningen/unnvikelsene. 

[AnonymBruker]

1 time siden, frosken skrev:

Er det rimelig å si at du prøver å få hjelp, når du ikke tør å be fastlegen om samtaler? Så lenge du velger å ikke ta det ubehaget det medfører å gjøre ting som synes er vanskelig (som for eksempel å snakke med fastlegen fordi du ikke er hundre prosent sikker på at han har lyst til det), så spørs det om du kommer noen vei i forhold til tilbaketrekningen/unnvikelsene. 

Jeg vet ikke om han kan gi hjelp, jeg vet ikke hvilken hjelp jeg trenger.

Anonymkode: 3c087...329

[Gjest anbr42]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om han kan gi hjelp, jeg vet ikke hvilken hjelp jeg trenger.

Anonymkode: 3c087...329

Jeg tror at fastlegen din kan gi hjelp. Første steg for deg bør derfor være å bestille time for å fortelle ham hvordan du har det. 

Og så fikk jeg tanken om at en støttekontakt kanskje kan være en mulighet. Da får du hjelp til å komme deg ut litt, og til og med en å prate med. Fastlegen vet hvordan du evt. går fram for å søke om støttekontakt.

Endret 15. januar 2019 av anbr42

[bibben]

Det finnes også psykiatrisk sykepleier i kommunen. Kontakten med en slik psykepleier kan i tillegg til samtaler også være litt praktisk så som å gå tur, gå på café, eller bli med til legebesøk om det skulle være nødvendig. Men alt starter hos fastlegen.

[frosken]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om han kan gi hjelp, jeg vet ikke hvilken hjelp jeg trenger.

Anonymkode: 3c087...329

Nei, det vet du ikke, men han kan i alle fall ikke hjelpe deg når du unnviker kontakt.

 

[Betti 11]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er isolert uførekandidat som lurer på hvordan jeg skal mestre livet uten støtte, i isolasjon og med en sorg over å ikke få brukt mine ressurser og få impulser fra omverdenen . Prøvd å få hjelp og hjelpe meg selv , men stagnert . Og faller lett inn i tanker om alt jeg har åvære trist over.

Tørr ikke be fastlege om støttesamtaler , tror vedkommende syns jeg kan klare meg uten .Tørr ikke be tidligere psykolog om å få komme tilbake . Dokumentert redd for avvisning .

Det er flaut og nedtrykkende og gå over år uten progresjon , bare spinne på samme flekk og lett havne i tristhet over livet og hvordan det er blitt. Hva jeg har opplevd siste år er og vanskelig å slippe tak i , når jeg er trist blir jeg bitter og rådløs. Tror jeg blir regnet som lite hjelpbar og gitt opp , føler meg ødelagt . Hva er vitsen med å skrive dette her .. ? Vet ikke ..Fisk luft sikkert vært bedre , orker ikke!

Anonymkode: 3c087...329

Jeg tror du skal gå til fastlegen. Det er bedre å takle med hjelp i ryggen. Det er ikke uvanlig å be om hjelp.

[Trine]

Kommunen har garantert noen tilbud som kan passe for deg, og som du kan søke om uten at fastlegen må henvise. Da kan du få støttesamtaler og hjelp til å komme deg litt bort fra isolasjonen, uten at du trenger "bry" legen med det.

[AnonymBruker]

På 15.1.2019 den 12.19, AnonymBruker skrev:

Er isolert uførekandidat som lurer på hvordan jeg skal mestre livet uten støtte, i isolasjon og med en sorg over å ikke få brukt mine ressurser og få impulser fra omverdenen . Prøvd å få hjelp og hjelpe meg selv , men stagnert . Og faller lett inn i tanker om alt jeg har åvære trist over.

Tørr ikke be fastlege om støttesamtaler , tror vedkommende syns jeg kan klare meg uten .Tørr ikke be tidligere psykolog om å få komme tilbake . Dokumentert redd for avvisning .

Det er flaut og nedtrykkende og gå over år uten progresjon , bare spinne på samme flekk og lett havne i tristhet over livet og hvordan det er blitt. Hva jeg har opplevd siste år er og vanskelig å slippe tak i , når jeg er trist blir jeg bitter og rådløs. Tror jeg blir regnet som lite hjelpbar og gitt opp , føler meg ødelagt . Hva er vitsen med å skrive dette her .. ? Vet ikke ..Fisk luft sikkert vært bedre , orker ikke!

Anonymkode: 3c087...329

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver her. Det er et vondt, og lite blivende sted å være. Noe som har hjulpet meg er å lese om Basal Eksponeringsterapi. Det ligger flere hovedoppgaver i psykologi tilgjengelig på nett gir et innblikk i metoden i tillegg til en hel del artikler. Se om du kjenner deg igjen i de beskrevne mønstrene som opprettholder lidelse og lavt funksjonsnivå. Jeg er ikke psyk nok til å inngå i målgruppen som har mottatt behandlingen, noe jeg heller ikke tror du er, men jeg synes allikevel dynamikken er gjenkjennbar, at perspektivet gir mening og ikke minst, håp og motivasjon til endring. 

Og ikke visste jeg at min endeløse grubling, selvbebreidelser og selvforakt var unnvikelse og kun førte til stagnasjon... 

"Excessive analysis perpetuates emotional paralysis". 

 

Anonymkode: 8a3d7...726

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver her. Det er et vondt, og lite blivende sted å være. Noe som har hjulpet meg er å lese om Basal Eksponeringsterapi. Det ligger flere hovedoppgaver i psykologi tilgjengelig på nett gir et innblikk i metoden i tillegg til en hel del artikler. Se om du kjenner deg igjen i de beskrevne mønstrene som opprettholder lidelse og lavt funksjonsnivå. Jeg er ikke psyk nok til å inngå i målgruppen som har mottatt behandlingen, noe jeg heller ikke tror du er, men jeg synes allikevel dynamikken er gjenkjennbar, at perspektivet gir mening og ikke minst, håp og motivasjon til endring. 

Og ikke visste jeg at min endeløse grubling, selvbebreidelser og selvforakt var unnvikelse og kun førte til stagnasjon... 

"Excessive analysis perpetuates emotional paralysis". 

 

Anonymkode: 8a3d7...726

Takk for råd ! Nysgjerrig på eksponeringsterapi , så det skal jeg sjekke ut:) 

Anonymkode: 3c087...329

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for råd ! Nysgjerrig på eksponeringsterapi , så det skal jeg sjekke ut:) 

Anonymkode: 3c087...329

Gjør det! Denne gir et bra innblikk: 

Anonymkode: 8a3d7...726