Orker ikke dette lenger....

[Gjest (ikke undertegnet)]

Er en kvinne på 35 som har vært gift i 15 år og har tre barn på 3, 5 og 8 år. Har nå gått hen og forelsket meg i en annen. Vedkommende er selv separert og har tre større barn. Har kjent ham i ca. 2 mnd.

Følelsene er gjensidige men jeg føler meg så råtten av å gå bak ryggen til min mann. Vet ikke min arme råd hva jeg skal gjøre. Det eneste som holder meg fra å si noe er tanken på barna.

Føler ingenting for mannen min lenger, kunne like gjerne vært min bror. Har til gjengjeld stor respekt for ham, men føler at jeg selv går til grunne av å ha det sånn. Går bare og gråter når ingen ser meg.

Har en veldig snill og arbeidssom mann og han har aldri vært stygg mot meg så dette er vanvittig vanskelig å oppleve.

Et par av mine nære venner vet om dette og de sier han fortjener ikke at jeg er sånn. Men er det virkelig meningen at jeg skal bli i ekteskapet av medlidenhet for min mann? Jeg greier ikke å late som at alt er i orden, syns det er forferdelig å ha sex når jeg ikke føler noen ting for ham.

Har ennå ikke hatt sex med "den andre". Vi holder igjen begge to til vi finner ut hva som må gjøres. Trenger sårt til råd og utspill fra andre som kanskje har opplevd det samme. Men vær så snill å hold igjen kritikken for jeg sliter virkelig med dette!

[Gjest Sukkerspinn]

Si det du sier her til din mann, du får heller leve med konsekvensene, du bør være ærlig uansett

[Gjest mei]

Si det du sier her til din mann, du får heller leve med konsekvensene, du bør være ærlig uansett

Umulig å gi råd, men det er mulig å tenke seg at barna dine ikke har det bedre med å vokse opp med en lykkelig mor. Det kan også tenkes at dine følelser for din ektemann vil smitte over på barna, de kan få problemer med å respektere menn senere.

Min mor har hatt et forhold til en annen en min far og hennes ektemann i nesten 20 år.

Dette er noe av mine tanker - på bakgrunn av dette.

Det er ikke meningen du skal bli hos en mann bare av snillhet. Men med tanke på hva dere har sammen er min oppfatning at familien din fortjener en oppriktig sjanse.

Fortell din mann om ditt dilemma og kontakt familievernkontoret. Om samtaler der ikke kan redde ekteskapet, kan det være en arena for å diskutere fremtiden som skilsmissefamilie uten at de såre følelsene tar helt overhånd.

Lykke til!!

PS husk at ingen er en verre dommer over dine handlinger enn du selv - det er ikke første gang dette skjer!!

[påleit]

.......*stum*.... Har lite å si til trøst annet enn at du ikke er alene.... Jeg valgte å si sannheten til min mann.....(lettelse)....men enda vet jeg ikke hva som kommer til å bli den endelige utgangen...

Ønsker deg alt godt.....vet hvordan du har det..og gir deg en god klem (hvis jeg får lov)

[Gjest Martin]

Umulig å gi råd, men det er mulig å tenke seg at barna dine ikke har det bedre med å vokse opp med en lykkelig mor. Det kan også tenkes at dine følelser for din ektemann vil smitte over på barna, de kan få problemer med å respektere menn senere.

Min mor har hatt et forhold til en annen en min far og hennes ektemann i nesten 20 år.

Dette er noe av mine tanker - på bakgrunn av dette.

Det er ikke meningen du skal bli hos en mann bare av snillhet. Men med tanke på hva dere har sammen er min oppfatning at familien din fortjener en oppriktig sjanse.

Fortell din mann om ditt dilemma og kontakt familievernkontoret. Om samtaler der ikke kan redde ekteskapet, kan det være en arena for å diskutere fremtiden som skilsmissefamilie uten at de såre følelsene tar helt overhånd.

Lykke til!!

PS husk at ingen er en verre dommer over dine handlinger enn du selv - det er ikke første gang dette skjer!!

Du kan jo ikke bli i et ekteskap uten følelser. Å bo sammen med sin "bror" er unaturlig, særlig når han har sterke følelser for deg.

Du bør fortelle dette til ham, er mitt sterkeste råd. Gå til familierådgivning og få dette ut - slik at dere faktisk kan jobbe med ekteskapet. Med så små barn, er en oppløsning av ekteskapet en tragedie for alle. På den andre side er det å leve slik også en tragedie.

En skilsmisse er det mange av oss som har levd oss gjennom - og har det fint i dag. Men snakk med han du.

[Gjest vært der]

...hm, hva orker du ikke lenger?

Snakker av bitter erfaring, og kan gi deg et lite råd:

Gammel floskel "gresset er IKKE grønnere", men ikke desto mindre sann.

Hadde du ikke lagt til "at mannen din er en meget god mann", så hadde jeg ikke giddet å svare deg. Bare sagt at, joda, prøv noe nytt.

MEN, gjør et lite forsøk på å snu spørsmålsstillingen FØR før du gjør valgene dine, og ikke som jeg, måtte se min "gode mann lykkelig sammen med en annen overlykkelig kvinne!!! Mens jeg fikk en flott tid selvfølgelig, men oppdaget at det ikke var noe mer heller...

Det eneste jeg tenkter på nå om dagen, som jeg skulle ha tenkt på tidligere, var hvor lite jeg virkelig "brydde" meg.

Mitt eget ansvar for å holde ved like følelser, spenning, legge et "mystikkens skjær" rundt den personene som allerede var i livet mitt, tok jeg den oppgaven alvorlig?

Hvordan gjøre det?

Søke aktivt etter om det er noen nye spennende sider å oppdage hos partneren?

Gjøre meg selv spennende? Hva blir partnerens reaksjon? Kanskje allerede der finnes løsningene?

Jeg vet nok ikke, og vil aldri få svar på hvorfor jeg idag er ulykkelig over mine dårlige valg.

Jeg har prøvd å finne ut hva som gjør en av mine venninners ekteskap så lykkelig, og kan si deg en ting.

De har begge tatt ansvar for å GJØRE hverandre spennende! Hun har vært litt uforutsigbar helt bevisst! Gjett om hun kan fortelle om uforutsigbare reaksjoner!!!

Bare noen litt sene tanker... koz

[Gjest ikke gav opp]

det er mange følelser som kommer frem når jeg leser innlegget ditt....jeg forelsket meg også i en annen etter 7 års ekteskap...jeg hadde bestemt meg for at dette ville jeg prøve, for følelsene for min mann var slik som dine. det kom aldri til noe åpent brudd mellom meg og min mann og det er jeg sjeleglad for, alt jeg hadde vært var egoistisk...JEG var lei, JEG ville ha spenning, JEG følte ingenting lenger, JEG var lei meg og trist, JEG, JEG, JEG!!!!

jeg erkjente for min mann og ble tilgitt, da så jeg hvilken mann jeg hadde sagt ja til i gode og onde dager, en som var villig til å hjelpe meg tross all min egoisme...han hadde lenge merket at noe var galt, men ville ikke presse meg, tenk jeg som la skumle planer i det skjulte, han som tenkte mer på meg enn på seg selv....jeg vemmes over meg selv.

det er gått et år nå og med aktiv jobbing og mange sene samtaler og masse ærlighet (som var det vanskeligste for jeg var redd for å såre???? jeg som hadde tenkt å stikke - som om ikke det hadde såret mere?)

er vi nå mere knyttet enn noen gang. sexlivet er mye bedre enn på lenge for vi snakket om hvordan vi kunne fornye det også.....jeg er så glad for at jeg ikke kastet bort syv år vi hadde brukt på å bli ordentilig kjent med hverandre, vi kunne bygge videre på det og få det enda bedre....og jeg har ikke angret et sekund, og det tror jeg våre barn er glad for....

tenk deg virkelig godt om for det er antagelig ingen vei tilbake. er du sikker på at du får det bedre med den nye etter femten år også, eller vil det samme skje igjen? da kan du like godt satse på den du har, som du har lovet å være tro mot i gode og onde dager....

lykke til og hilsen fra en som

[Zirine]

Ingen kan klandre deg for å føle det du gjør, men du må fortelle dette til mannen din. En ting er at du er forelsket i en annen - det trenger ikke være alvorlig - de er mange som blir det en og annen gang gjennom et langt ekteskap. Det mest alvorlige er dog at du ikke elsker mannen din.

Det er to ting:

1. Du respekterer han og han er mannen din. Han er en snill og bra mann - han fortjener respekt og han fortjener å få lov til å kjempe for deg. Men da må han få vite sannheten - at du ikke elsker han mer - og han må få konkrete ting å forholde seg til.

2. Du har blitt forelsket i en annen og det innvirker på din hverdag høyeste grad. Det at tankene dine er hos noen annen, at du (antagelig) har mistet lyst på sex sammen med ektemannen din, du gråter når ingen ser deg .... vel, det er jo ikke godt for deg. Jeg tror at man kan jobbe seg gjennom en forelskelse alene, uten at den får de store konsekvenser og uten at man går over streken - men når du i tillegg ikke elsker mannen din ... vel, sjansen for at ting skal "gå over" er dårlige.

Nei, dette kjære deg - må du ta tak i. Rett deg opp i ryggen, vær ærlig og fortell sannheten.

[Gjest esprit]

Hei

Er på akkuratt samme sted, selv om det har tatt kortere tid for meg å komme dit...

Jeg tenker også på barna, vil ikke ødelegge familien...

Mine tanker er som følger:

Vil jeg bli hos en jeg ikke elsker fordi han er snill og jeg respekterer ham?

Er det noen som helst sjanse for at jeg kan få tilbake "kjæreste" følelsene for ham, så bør jeg gjøre alt i min makt for å klare det.

Til slutt: Ikke flytt fra ham til fordel for en annen. Det vil kanskje en dag gå galt det også. Nei, gjør det for deg selv. Fordi du ikke vil bo med ham du bor med nå. Ikke fordi du vil bo med en annen. Og så når du har bodd alene og sett hvordan det er, vil du se om det var en feil, eller at det var helt rett. Og så fortsette livet ditt derfra.

Jeg har selv ikke gitt opp helt, men har mer enn en gang sett for meg det å bo alene igjen som helt ideelt for meg.

Og hvis begge parter er innstilt på at en evt. skilsmisse ikke trenger å være vond og bitter, tror jeg barna kan ha det vel så bra. Det viktigste for dem er at de ikke føler det på noen måte er deres skyld.

Ble rotete dette. Ønsker deg lykke til hva du enn måtte velge!

Stor klem fra

[Gjest Stvg]

Gresset ER grønnere på den andre siden, men det visner det også!