Skal jeg involvere meg?

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg er 19 år gammel, foreldrene mine er skilt og bor på hver sin kant av landet. Faren min er gift, alkoholiker og voldelig når han drikker. Jeg bor sammen med min mor og er derfor ikke direkte påvirket av hans oppførsel lengere. La meg starte med en kort oppsummering av fortiden, slik at det er lettere for andre å komme med tanker rundt dette problemet.

Min far har alltid drukket mye og skadet min mor alvorlig flere ganger mens jeg var liten. Vi pleide å løpe rundt og gjemme kniver, slik at han ikke skulle gripe tak i et våpen når han hadde et av disse anfallene. Da de hadde vært gift i 25 år, så fant faren min en annen og det er denne kvinnen han er gift med nå. Hun visste nok ikke hva hun gikk til, men har innsett det nå, etter to års ekteskap.

Jeg har nå funnet ut, etter et besøk hos dem, at pappa er verre enn noen gang. Stemoren min frykter for livet sitt, men klarer ikke gå fra han. Jeg har så langt involvert meg ved å sørge for at hun har mennesker hun kan ringe etter hjelp og at hun har psykisk støtte fra andre familiemedlemmer. Utover dette har jeg også sagt at hun kan ringe meg om hun trenger å snakke, men ikke i krisetilfeller, da jeg er 200 mil unna og ikke vil kunne hjelpe øyeblikkelig.

I tillegg har jeg snakket med faren min og bedt han roe seg ned. Jeg vet at dette har liten effekt, men han er redd for å miste kontakten med meg, så han skjerper seg litt. Jeg vil ikke true med å kutte kontakten, da han bare vil bli sint og såret, deretter la dette gå utover kona på et eller annet vis.

Det sier vel seg selv at jeg er svært bekymret for begge to, slik situasjonen er nå. Jeg trodde og håpet ekteskapet deres gikk bra. Samtidig har jeg egentlig nok med mitt eget liv og de er jo tross alt voksne mennesker begge to. Stemoren min burde ta ansvar for sitt eget liv og forlate han, og jeg vet ikke om jeg skal ta hensyn til pappa når det gjelder kontakten oss i mellom. Jeg har holdt ut oppførselen hans i for mange år og burde kanskje ta valget å bryte, da han for tiden kun tilfører negative ting til livet mitt.

Noen som har noen tanker om hva jeg burde gjøre videre? Jeg er svært glad i både stemoren min og faren min. Jeg har allerede sagt til stemor at uansett hva som skjer, så er hun en viktig del av livet mitt (prøver å gi henne styrke til å gå fra han). Hele situasjonen vekker mange barndomsminner som jeg har klart å dytte vekk i det håp om å ha et nogenlunde sivilisert forhold til min far.

Slik jeg ser det har jeg tre alternativer. Jeg kan bryte helt med pappa og dermed slippe hele problemet, jeg kan gå videre som om ingenting er i veien og med det bekymre meg konstant for hva som skjer, eller jeg kan jobbe aktivt for å hjelpe min stemor (noe jeg tror hun ønsker). Alle tre alternativene krever mye av meg.

[Gjest nonan]

Det er ikke litt vanskelige valg du må ta her...

Men slik som jeg ser det, så er det vel bare en vei som vil gi deg ro. Og du tenker nok som meg at det også er det rette å gjøre.

Jeg vet i hvertfall med meg selv, at jeg ikke kunne gå videre i visshet om at en person jeg kjenner trenger min hjelp.

Selv om det er faren din det gjelder, så må du vel innse at han er problemet. Eller den med problemet.

Jeg skal ikke si at du MÅ gjøre dette, men det er vel den eneste løsningen, er det ikke?

Lykke til! (Med hva du nå enn bestemmer deg for)

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg forstår at du står overfor en fryktelig stor og vanskelig oppgave. Alt for vanskelig synes jeg. Du høres voksen ut til å være 19 år. Antakelig har livet gjort deg mer moden enn de fleste på din alder.

Slik jeg tenker, tror jeg ikke du skal påta deg ansvar for din pappas samliv, som nå går dårlig. Jeg forstår at du er glad i dem begge. Men for det er det ikke ditt ansvar å hjelpe dem med konfliktene sine.

Og jeg tror heller ikke det er riktig. Du er datter, og ikke en hjelper eller venn av paret. De trenger faglig hjelp fra andre enn deg om de ikke klarer å ordne opp selv.

For å "permiettere" deg fra din pappas samlivsproblem, foreslår jeg at du skriver et brev til han. Der kan du fortelle at du ikke vil involvere deg i deres parforhold og samliv, selv om du ser at de har problemer og trenger hjelp. Si at du ikke kan hjelpe dem. Du må ta vare på ditt eget liv. Du kan også si at du er veldig glad i din pappa og hans kone, og at du ønsker dem alt godt. Men de må ordne opp med sine egne forhold. Send f.eks. en kopi til pappas kone, hvis du er usikker på om hun får lese brevet.

Det vil stå respekt av at du tør å si fra om at du vil sette grenser for deg selv.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Hei!

Jeg forstår at du står overfor en fryktelig stor og vanskelig oppgave. Alt for vanskelig synes jeg. Du høres voksen ut til å være 19 år. Antakelig har livet gjort deg mer moden enn de fleste på din alder.

Slik jeg tenker, tror jeg ikke du skal påta deg ansvar for din pappas samliv, som nå går dårlig. Jeg forstår at du er glad i dem begge. Men for det er det ikke ditt ansvar å hjelpe dem med konfliktene sine.

Og jeg tror heller ikke det er riktig. Du er datter, og ikke en hjelper eller venn av paret. De trenger faglig hjelp fra andre enn deg om de ikke klarer å ordne opp selv.

For å "permiettere" deg fra din pappas samlivsproblem, foreslår jeg at du skriver et brev til han. Der kan du fortelle at du ikke vil involvere deg i deres parforhold og samliv, selv om du ser at de har problemer og trenger hjelp. Si at du ikke kan hjelpe dem. Du må ta vare på ditt eget liv. Du kan også si at du er veldig glad i din pappa og hans kone, og at du ønsker dem alt godt. Men de må ordne opp med sine egne forhold. Send f.eks. en kopi til pappas kone, hvis du er usikker på om hun får lese brevet.

Det vil stå respekt av at du tør å si fra om at du vil sette grenser for deg selv.

Takk for svar