Psykisk syk etter vold i kjærestefoholdet?

[AnonymBruker]

Er 31 år og lever nå et nokså normalt liv med ny mann(vært sammen i 8år, så ikke ny i den grad). Har en sønn på 10år med en annen mann, han er kom jeg meg heldigvis bort før det var for sent. Litt om hvordan alt begynte; Jeg var 20år da jeg ble gravid for andre gang, dvs jeg tok beklageligvis abort da jeg for første gang ble gravid som 19-åring. Årsaken til det var et tøft og turbulent forhold jeg hadde med en mann som var hele 20år eldre enn meg, jeg ville få han til å roe sinnet sitt før vi evt skulle få barn. Aldersforskjellen på 20 år var mye i den unge alderen jeg var i. 

Da jeg ble gravid gangen etter, beholdt jeg selvsagt det. Jeg klarte ikke å ta abort igjen. Imens jeg var gravid skjedde det fæle ting som jeg den dag idag sliter med (tror jeg). Han hadde en dominant holdning til meg som jeg nesten ble vant til å leve med. Den ene kvelden da han hadde drukket alkohol, ble han plutselig illsint på meg som var gravid og sårbar. Trengte igrunnen bare mye bekreftelse og det endte den ene gangen opp endte tilslutt med at han kastet meg bort til sengen. Han reiv opp bh-en min og t-shorta jeg hadde på meg. Jeg ble livredd for babyen i magen og meg selv såklart så jeg løp ut midt på natta og hylgråt. Så tilbake til vinduet, da stod han klistrettil vinduet med et forferdelig blikk jeg aldri glemmer. Jeg var sikker på han skulle drepe meg. Jeg var ikke mer enn 3mnd på vei, så ingen kunne se at jeg var gravid.

En politipatrulje stoppet og lurte på om alt var greit, de så jo at jeg var lei meg. Jeg klarte ikke å si sannheten, å sa jeg gråt fordi "typen slo opp med meg". Jeg lot de kjøre avgårde. Etter det sov jeg over hos ei venninne. Jeg gikk såklart tilbake til far til barnet og vi fortsatte alt. Han lovte det aldri skulle skje igjen, men det sinnet hans fortsatte. Han fortsatte med å dytte meg og skjelle meg ut etter noter, helst når han drakk. 

Dette sitter så dypt at jeg om nettene bråvåkner og hiver etter pusten, har mareritt om at jeg blir drept. Jeg kan si at jeg våkner i panikk hver eneste natt! Min nåværende samboer roer meg og stryker meg, så jeg får roet meg noen hakk. 

Så er spm, er jeg psykisk ødelagt av dette? Har han ødelagt meg eller kan det være skyldfølelse for aborten som gjorde dette? Har aldri gått til psykolog, men burde nok hatt det. Har klart å bearbeide ting som er skjedd alene. Ingen i familien min vet noe om dette. Det sitter jo helt klart i meg. Han har i tillegg til dette klart å nesten ta fra meg omsorgen for barnet vårt, han taklet ikke at jeg fikk meg ny kjæreste. Det endte heldigvis greit. Noen som har opplevd noe lignende? Jeg føler det alltid vil sitte et vondt minne, jeg aldri får bort. Det er så slitsomt. Er ellers ei positiv og glad jente. Utdannet meg som helsefagarbeider og har nå fått et barn til med han nye. Merker at jeg får grøss nedover ryggen med tanke på vold i forhold. Enkelte vil ha "badass", som jeg le tiltrukket av før. Nå er det så motsatt som det kan bli. Ingenting er bedre enn en snill og varm mann. Godt man lærer i livet.

☺🤞

Anonymkode: 1d87a...32d

[Gjest Gargamel]

Jeg synes det er feil å si at du er ødelagt. Det høres så voldsomt og uopprettelig ut.

Når du våkner med angst hver natt er det naturlig for meg å tenke at du er "psykisk syk". Det vil si at du kan ha nytte av behandling for å få en bedre hverdag.

Jeg synes du bør søke hjelp for dette.

[AnonymBruker]

3 timer siden, Gargamel skrev:

Jeg synes det er feil å si at du er ødelagt. Det høres så voldsomt og uopprettelig ut.

Når du våkner med angst hver natt er det naturlig for meg å tenke at du er "psykisk syk". Det vil si at du kan ha nytte av behandling for å få en bedre hverdag.

Jeg synes du bør søke hjelp for dette.

Det er kun på nettene, ikke ellers. 

Anonymkode: 1d87a...32d

[Gjest Gargamel]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er kun på nettene, ikke ellers. 

Anonymkode: 1d87a...32d

Jeg kan ikke si om du skal ha en diagnose eller ikke. Jeg synes det høres ut som om dette plager deg en god del. Du lever bare en gang, så hvis du kan få hjelp til legge dette bak deg så er det kanskje verd et forsøk. Husk at 50% er "psykisk syke" og trenger  hjelp en eller annen gang i løpet av livet. Det er ikke noe spesielt med det.

Du kan i alle fall slutte å plage deg selv med aborten for mange år siden. Man kan ikke ha dårlig samvittighet for alle barn man ikke har satt til verden.

Endret 3. juni 2019 av Gargamel

[AnonymBruker]

19 timer siden, Gargamel skrev:

Jeg kan ikke si om du skal ha en diagnose eller ikke. Jeg synes det høres ut som om dette plager deg en god del. Du lever bare en gang, så hvis du kan få hjelp til legge dette bak deg så er det kanskje verd et forsøk. Husk at 50% er "psykisk syke" og trenger  hjelp en eller annen gang i løpet av livet. Det er ikke noe spesielt med det.

Du kan i alle fall slutte å plage deg selv med aborten for mange år siden. Man kan ikke ha dårlig samvittighet for alle barn man ikke har satt til verden.

Jeg sliter ikke med en psykisk sykdom. Er i 100% jobb, jobber selv innen helse. Det at jeg bråvåkner hver eneste natt er vel noe som umulig kan være greit? Får pustevansker og tror jeg skal dø hver natt. Hvorfor det kun skjer på nettene aner jeg ikke. Jeg vet ikke hva som plager meg, men noe må det vel være. 

Anonymkode: 1d87a...32d

[Gjest Gargamel]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter ikke med en psykisk sykdom. Er i 100% jobb, jobber selv innen helse. Det at jeg bråvåkner hver eneste natt er vel noe som umulig kan være greit? Får pustevansker og tror jeg skal dø hver natt. Hvorfor det kun skjer på nettene aner jeg ikke. Jeg vet ikke hva som plager meg, men noe må det vel være. 

Anonymkode: 1d87a...32d

Hvis du får pustevansker og tror du skal dø så er det i alle fall noe. Er det greit å kalle det angst?

[AnonymBruker]

3 timer siden, Gargamel skrev:

Hvis du får pustevansker og tror du skal dø så er det i alle fall noe. Er det greit å kalle det angst?

Men hvorfor på nettene? 

Føles som jeg har satt noe i halsen og får skikkelig kvelningsformmelse. 

Anonymkode: 1d87a...32d