Vil det noen gang bli oss?

[Mina22]

Vel, her sitter jeg...

Er en jente på 22 år, har snart vært sammen med

typen min i 1 år. Det har vært det beste året

hittil i mitt liv.

Jeg har funnet mannen i mitt liv!!

Det er bare et lite problem... han.

Da jeg møtte han hadde han vært singel i 2 år.

Hans tidligere forhold hadde holdt i 7 år, ex'en

hans er eldre enn han og har 2 barn.

Han flyttet sammen med henne når han var 19 år,

da var hun 29.

Det var henne som brøt med han og jeg vet han

føler sinne mot henne for hvordan ting ble. Også

for hvordan hun behandlet han gjennom

forholdet.

Iallfall,nå er han min og vi har det KJEMPEFINT.

Utenom en ting... han vil ikke knytte seg.

Vi har snakket om å flytte sammen, han er ikke

klar...

Vi har snakket om barn, de vil han ikke ha...

Og han tror ikke på ekteskap.

Dette er tre viktige ting for meg...

Vil han noen gang forandre mening?

Vil han tørre å involvere seg med meg noe mer

enn idag.

Han er 29 år, er redd han ikke vil forandre

mening.

Noen som har et godt råd?

[Gjest nonan]

Er du helt sikker på at det er mannen i ditt liv?

Som du sier er det 3 viktige punkter i livet ditt som han er totalt uenig med deg i...

Jada... Du er forelsket nå, og dere har det helt topp sammen. Men vil du ofre alt det du mener er viktig for å være sammen med ham?

Det er vel det spørsmålet som besvarer om du har funnet mannen i ditt liv eller ikke...

[Mina22]

Er du helt sikker på at det er mannen i ditt liv?

Som du sier er det 3 viktige punkter i livet ditt som han er totalt uenig med deg i...

Jada... Du er forelsket nå, og dere har det helt topp sammen. Men vil du ofre alt det du mener er viktig for å være sammen med ham?

Det er vel det spørsmålet som besvarer om du har funnet mannen i ditt liv eller ikke...

Ja, han er mannen i mitt liv.

Jeg vil ofre alt for han.

Men jeg vet også at det ikke kommer til å bli nødvendig fordi han er opptatt av at vi er to om alle avgjørelsene.

Jeg kan leve med å ikke bli gift og å ikke få barn.

Men jeg vet ikke om han kan leve med den personen jeg blir da...

Greit, et ekteskap kan jeg være foruten, men barn???

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil føle meg hel da.

Ønske om barn er ikke bare "noe jeg har lyst til", men også et tomrom i meg som jeg føler kan bli fyllt gjennom et barn.

Det å leve som ugift er nok verre for min far å takle, han er muslim.

Hvis jeg risikerer å miste han pga det, da må jeg kanskje kapitulere.

[Gjest nonan]

Ja, han er mannen i mitt liv.

Jeg vil ofre alt for han.

Men jeg vet også at det ikke kommer til å bli nødvendig fordi han er opptatt av at vi er to om alle avgjørelsene.

Jeg kan leve med å ikke bli gift og å ikke få barn.

Men jeg vet ikke om han kan leve med den personen jeg blir da...

Greit, et ekteskap kan jeg være foruten, men barn???

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil føle meg hel da.

Ønske om barn er ikke bare "noe jeg har lyst til", men også et tomrom i meg som jeg føler kan bli fyllt gjennom et barn.

Det å leve som ugift er nok verre for min far å takle, han er muslim.

Hvis jeg risikerer å miste han pga det, da må jeg kanskje kapitulere.

Det er i hvertfall ingen som har sagt at livet alltid er like lett :-)

Så lenge du og han kan leve med de personene dere er/blir så er det jo bra!

Husk at det finnes andre mennesker der ute, og man trenger ikke velge første personen man møter. Det er alt for mange som gjør det, desverre... (Uten referanse til ditt tilfelle.)