Angsr for å bli singel igjen?

[AnonymBruker]

Jeg er samboer og håper på at forholdet vil vare livet ut. Forholdet er ikke perfekt. Men jeg setter såpass pris på det at jeg ønsker at det vil vare for alltid. 

Jeg nærmer meg midten av førtiårene. Og tenker på det som stor nedtur å bli singel igjen i den alderen. Noen som er redd for det samme? Altså angst for at plutselig en dag så ble du dumpa og du ble alene igjen? 

Jeg tenker at jeg skulle ha lært av tidligere erfaringer og taklet et brudd på en bedre måte enn før. Men jeg er også redd å bli singel. 

Anonymkode: 6755d...7cc

[Lillemus]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er samboer og håper på at forholdet vil vare livet ut. Forholdet er ikke perfekt. Men jeg setter såpass pris på det at jeg ønsker at det vil vare for alltid. 

Jeg nærmer meg midten av førtiårene. Og tenker på det som stor nedtur å bli singel igjen i den alderen. Noen som er redd for det samme? Altså angst for at plutselig en dag så ble du dumpa og du ble alene igjen? 

Jeg tenker at jeg skulle ha lært av tidligere erfaringer og taklet et brudd på en bedre måte enn før. Men jeg er også redd å bli singel. 

Anonymkode: 6755d...7cc

Det hender jo at tanken streifer meg, men det er sjeldent - jeg håper og tror at vi skal bli eldgamle sammen.  Det å være singel i seg selv ser jeg ikke så mørkt på egentlig, men jeg håper jo ikke at jeg blir det.

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Lillemus skrev:

Det hender jo at tanken streifer meg, men det er sjeldent - jeg håper og tror at vi skal bli eldgamle sammen.  Det å være singel i seg selv ser jeg ikke så mørkt på egentlig, men jeg håper jo ikke at jeg blir det.

Jeg håper på å ikke bli det selv. Jeg er svært glad i alenetid så egentlig så forstår jeg ikke hvorfor jeg ser litt mørkt på det. Men det som skjer får skje. 

Anonymkode: 6755d...7cc

[Gjest Gargamel]

Jeg er ikke redd for å bli singel, nei. For det første har jeg ingen grunn til å tro at det skal skje. Den andre grunnen er vanskelig å forklare, men etter at forholdet var langt nede i en bølgedal har jeg allerede mentalt vært gjennom prosessen med å se for meg et singelliv, og jeg antar at hun også har det. Tanken er ikke kjempeskummelt eller fremmed lenger.

Når vi er sammen nå er det fordi begge har lyst til det. Det er ikke bare gammel vane eller frykt for å være alene. Det synes jeg bra.

 

[påskelilje]

Jeg er heller ikke redd for å bli singel. Som Gargamel, så var jeg gjennom en tung periode for noen år siden, der jeg tenkte mye på det å bli singel og visualiserte mye for meg selv,  og ble ganske trygg på tanken om at det skulle gå fint dersom vi gikk hver vår vei.

Nå fortsatte vi sammen og er sammen fordi vi vil være det, og jeg håper vi blir gamle sammen.

Jeg synes det er trist at noen fortsetter å være sammen av frykt for å bli singel. Tenk så mye de da går glipp av av selvutvikling,  gleder, nye bekjentskaper osv 😮😊

[emilie321]

9 minutter siden, påskelilje skrev:

Jeg er heller ikke redd for å bli singel. Som Gargamel, så var jeg gjennom en tung periode for noen år siden, der jeg tenkte mye på det å bli singel og visualiserte mye for meg selv,  og ble ganske trygg på tanken om at det skulle gå fint dersom vi gikk hver vår vei.

Nå fortsatte vi sammen og er sammen fordi vi vil være det, og jeg håper vi blir gamle sammen.

Jeg synes det er trist at noen fortsetter å være sammen av frykt for å bli singel. Tenk så mye de da går glipp av av selvutvikling,  gleder, nye bekjentskaper osv 😮😊

Er enig i at det er trist hvis noen fortsetter å være sammen av frykt for å bli singel.  Selv har jeg det bedre som singel enn da jeg var i et forhold (Det varte nesten 20 år), men nå har jeg aldri vært i et godt forhold da. 

[laban]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er samboer og håper på at forholdet vil vare livet ut. Forholdet er ikke perfekt. Men jeg setter såpass pris på det at jeg ønsker at det vil vare for alltid. 

Jeg nærmer meg midten av førtiårene. Og tenker på det som stor nedtur å bli singel igjen i den alderen. Noen som er redd for det samme? Altså angst for at plutselig en dag så ble du dumpa og du ble alene igjen? 

Jeg tenker at jeg skulle ha lært av tidligere erfaringer og taklet et brudd på en bedre måte enn før. Men jeg er også redd å bli singel. 

Anonymkode: 6755d...7cc

Jeg synes du skal tenke over hva du egentlig er redd for: Er det ubehagelighetene rundt selve bruddet, tror du det fører et slags "statusfall" eller fasadetap med en eventuell endring fra samboer til singel, eller har du følelsen av at du er mer verd når du har en partner (og i så fall - tenker du sånn om andre folk også, eller bare deg selv)?

Det er helt naturlig å ønske at et godt forhold skal vare. Men når du kaller det angst, synes jeg det virker som om risikoen for at det skal ta slutt tar litt for stor plass i livet ditt (eller at du har / bruker for mye tid til å gruble over den).  Risikoen vil jo aldri forsvinne helt.

[Hodestups]

Det høres ikke ut som at du stoler på samboeren din da, når du har slik angst som det?

[AnonymBruker]

42 minutter siden, Hodestups skrev:

Det høres ikke ut som at du stoler på samboeren din da, når du har slik angst som det?

Det er nok noen punkter som gjør at jeg er redd for det. Jeg ønsker at det skal vare. Mye er bra, men det fins også noe som gjør meg usikkert. Spesiellt sexlivet. Han vil sjelden ha det som jeg synes er godt: samleie. Maks en gang i måneden. Men han vil at jeg skal suge han. Jeg tenker iblant på om han ikke liker kroppen min/ om han er egentlig homofil osv. Tar jeg intiativ til noe sex, så avviser han det. Men han tar selv intiativ til det når han vil. Jeg vet ikke helt svaret på hvorfor det er sånn. Men utenom sexlivet så er mye veldig bra. Derfor vil jeg ikke gå pga manglende sex. Men frykter å bli dumpet selv. 

Anonymkode: 6755d...7cc

[AnonymBruker]

1 time siden, laban skrev:

Jeg synes du skal tenke over hva du egentlig er redd for: Er det ubehagelighetene rundt selve bruddet, tror du det fører et slags "statusfall" eller fasadetap med en eventuell endring fra samboer til singel, eller har du følelsen av at du er mer verd når du har en partner (og i så fall - tenker du sånn om andre folk også, eller bare deg selv)?

Det er helt naturlig å ønske at et godt forhold skal vare. Men når du kaller det angst, synes jeg det virker som om risikoen for at det skal ta slutt tar litt for stor plass i livet ditt (eller at du har / bruker for mye tid til å gruble over den).  Risikoen vil jo aldri forsvinne helt.

Er godt mulig at det er et slags "statusfall" og "fasadefall" som jeg er redd for. Jeg tenker ikke negativt om andre singel. Forstår jo at det fins årsaker til at folk lever som de lever. 

Tiltider så grubler jeg ikke på det. Men jeg grubler iblant på det. Spesiellt pga et manglende sexliv og at han iblant overnatter hos en kamerat fordi de deler samme hobby osv, og har mye til felles. Og da blir jeg usikker. 

Anonymkode: 6755d...7cc

[laban]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til tider så grubler jeg ikke på det. Men jeg grubler iblant på det. Spesielt pga et manglende sexliv og at han iblant overnatter hos en kamerat fordi de deler samme hobby osv, og har mye til felles. Og da blir jeg usikker. 

Det forstår jeg. Men jeg forstår ikke hvorfor det er angsten for at det evt. skal ende med brudd, som dominerer usikkerheten - og ikke følelsen av at samboerskapet burde inneholdt mer tid / aktivitet i fellesskap (både på dagtid og i senga).

[AnonymBruker]

1 minutt siden, laban skrev:

Det forstår jeg. Men jeg forstår ikke hvorfor det er angsten for at det evt. skal ende med brudd, som dominerer usikkerheten - og ikke følelsen av at samboerskapet burde inneholdt mer tid / aktivitet i fellesskap (både på dagtid og i senga).

Det er nok angsten for å føle meg : ikke bra nok igjen. Og bli alene. Men faktisk det er mulig bare angsten, for jeg trives svært godt alene. 

Ja jeg har forsøkt å komme innpå dette med manglende sexliv, men han virker ikke til å forstå noe av det. Hver gang jeg forsøker å ta intiativ til sex så får jeg ord som fy.... uff...og at jeg synder tilbake  i ord. Og ikke rør meg nå. Derfor så blir det slik at jeg bare lar han ta intiativet, og det gjør han når han vil det. Det er litt trist.. Men ellers så har vi også masse bra utenom det... Altså masse som er kjempebra. 

Anonymkode: 6755d...7cc

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er nok angsten for å føle meg : ikke bra nok igjen. Og bli alene. Men faktisk det er mulig bare angsten, for jeg trives svært godt alene. 

Ja jeg har forsøkt å komme innpå dette med manglende sexliv, men han virker ikke til å forstå noe av det. Hver gang jeg forsøker å ta intiativ til sex så får jeg ord som fy.... uff...og at jeg synder tilbake  i ord. Og ikke rør meg nå. Derfor så blir det slik at jeg bare lar han ta intiativet, og det gjør han når han vil det. Det er litt trist.. Men ellers så har vi også masse bra utenom det... Altså masse som er kjempebra. 

Anonymkode: 6755d...7cc

Hva er det som er kjempebra i forholdet og med ham, rent konkret? Har ikke fått inntrykk av at han behandler deg særlig bra på noe plan eller vis. 

Anonymkode: 08d6b...104

[Kayia]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tar jeg intiativ til noe sex, så avviser han det. Men han tar selv intiativ til det når han vil. Jeg vet ikke helt svaret på hvorfor det er sånn. Men utenom sexlivet så er mye veldig bra. Derfor vil jeg ikke gå pga manglende sex. Men frykter å bli dumpet selv. 

(...)

Det er nok angsten for å føle meg : ikke bra nok igjen.

For meg høres dette ut som selve oppskriften på å gradvis miste selvtillit, egenverdi, og etterhvert livsglede. Å tvile på om en er bra nok er veldig utmattende, men å tvile på om en relativt fersk kjæreste liker deg og kroppen din er direkte helseskadelig over tid. 

Jeg tenker faktisk du ikke burde ha angst for å bli singel, men heller angst for å bli syk av å leve i et dårlig fungerende forhold. 

Du er helt sikkert bra, og han er helt sikkert bra på mange vis han også, men det han gjør med deg og får deg til å føle er ikke bra for deg.

Endret 24. oktober 2019 av Kayia

[cilie]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er nok noen punkter som gjør at jeg er redd for det. Jeg ønsker at det skal vare. Mye er bra, men det fins også noe som gjør meg usikkert. Spesiellt sexlivet. Han vil sjelden ha det som jeg synes er godt: samleie. Maks en gang i måneden. Men han vil at jeg skal suge han. Jeg tenker iblant på om han ikke liker kroppen min/ om han er egentlig homofil osv. Tar jeg intiativ til noe sex, så avviser han det. Men han tar selv intiativ til det når han vil. Jeg vet ikke helt svaret på hvorfor det er sånn. Men utenom sexlivet så er mye veldig bra. Derfor vil jeg ikke gå pga manglende sex. Men frykter å bli dumpet selv. 

Anonymkode: 6755d...7cc

Hva skjer hvis du avviser sex og suging når han tar initiativ? Og når du gjør sistnevnte, gjør han da noe tilbake? 

Endret 24. oktober 2019 av cilie

[AnonymBruker]

10 minutter siden, cilie skrev:

Hva skjer hvis du avviser sex og suging når han tar initiativ? Og når du gjør sistnevnte, gjør han da noe tilbake? 

Han hadde sikkert blitt skuffet, men han burde jo tolerere det i og med at han pleier å avvise meg. 

Anonymkode: 6755d...7cc

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Kayia skrev:

For meg høres dette ut som selve oppskriften på å gradvis miste selvtillit, egenverdi, og etterhvert livsglede. Å tvile på om en er bra nok er veldig utmattende, men å tvile på om en relativt fersk kjæreste liker deg og kroppen din er direkte helseskadelig over tid. 

Jeg tenker faktisk du ikke burde ha angst for å bli singel, men heller angst for å bli syk av å leve i et dårlig fungerende forhold. 

Du er helt sikkert bra, og han er helt sikkert bra på mange vis han også, men det han gjør med deg og får deg til å føle er ikke bra for deg.

Det der den følelsen det gir som er vanskelig ja. 

Anonymkode: 6755d...7cc

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Kayia skrev:

For meg høres dette ut som selve oppskriften på å gradvis miste selvtillit, egenverdi, og etterhvert livsglede. Å tvile på om en er bra nok er veldig utmattende, men å tvile på om en relativt fersk kjæreste liker deg og kroppen din er direkte helseskadelig over tid. 

Jeg tenker faktisk du ikke burde ha angst for å bli singel, men heller angst for å bli syk av å leve i et dårlig fungerende forhold. 

Du er helt sikkert bra, og han er helt sikkert bra på mange vis han også, men det han gjør med deg og får deg til å føle er ikke bra for deg.

Det er den følelsen det gir som er vanskelig ja, skulle det stå. 

Jeg lurer på hvordan han vil reagere om jeg begynner å avvise han på den måten som han avviser meg. Mulig jeg bør forsøke det. 

Anonymkode: 6755d...7cc

[Kayia]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er den følelsen det gir som er vanskelig ja, skulle det stå. 

Jeg lurer på hvordan han vil reagere om jeg begynner å avvise han på den måten som han avviser meg. Mulig jeg bør forsøke det. 

Anonymkode: 6755d...7cc

Det er mulig dette vil hjelpe, men jeg tenker at du skal være sikker på at du oppnår det du ønsker før du iverksetter dette som tiltak. Vet du konkret hva du ønsker endring på?

Selv er jeg ikke tilhenger av å forsøke å endre atferd gjennom å "speile" atferd eller respondere passiv-aggresivt, som jeg syns en tilsvarende avvising vil være. Jeg tror ikke dette gjør mottaker bedre istand til å forstå egne feil eller dine behov, jeg tror faktisk det gjør vondt verre. Isteden for å møtes på midten og løse problemene sammen går man i hver sin skyttergrav, og det er aldri godt valg for en fredelig løsning.

Jeg tror mer på å snakke om problemet i en situasjon der det ellers er rolig og fint, og å prøve å forklare og skape forståelse hos den andre om hvordan hans utsagn og atferd oppleves for deg. Gjør det enkelt og tydelig og uten mikkmakk, type "Når du aviser mine initiativ til sex føler jeg at du ikke begjærer meg lenger, og jeg lurer da på om du fremdeles er glad i meg". 

Når du har forklart hva hans atferd gjør med deg, forteller du hva du har behov for, så enkelt som "jeg har behov for å vite hvorfor du ikke ønsker å ha samleie lenger, men likevel ønsker at jeg suger deg. Jeg har behov for hyppigere samleie, fordi...".

På forhånd må du altså ha tenkt gjennom hva du har behov for at han skal gjøre, og hvorfor dette er viktig for deg. 

Denne metoden gir han en reell sjanse til å endre seg, og møte dine behov, men det er en viss risiko med dette. Det er nemlig ikke sikkert han kan eller ønsker å møte deg på dine behov, men da vil du i det minste vite dette. Om jeg var i din situasjon ville jeg synes det var bedre å vite enn å leve med all uvissheten du baler med nå. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Kayia skrev:

Det er mulig dette vil hjelpe, men jeg tenker at du skal være sikker på at du oppnår det du ønsker før du iverksetter dette som tiltak. Vet du konkret hva du ønsker endring på?

Selv er jeg ikke tilhenger av å forsøke å endre atferd gjennom å "speile" atferd eller respondere passiv-aggresivt, som jeg syns en tilsvarende avvising vil være. Jeg tror ikke dette gjør mottaker bedre istand til å forstå egne feil eller dine behov, jeg tror faktisk det gjør vondt verre. Isteden for å møtes på midten og løse problemene sammen går man i hver sin skyttergrav, og det er aldri godt valg for en fredelig løsning.

Jeg tror mer på å snakke om problemet i en situasjon der det ellers er rolig og fint, og å prøve å forklare og skape forståelse hos den andre om hvordan hans utsagn og atferd oppleves for deg. Gjør det enkelt og tydelig og uten mikkmakk, type "Når du aviser mine initiativ til sex føler jeg at du ikke begjærer meg lenger, og jeg lurer da på om du fremdeles er glad i meg". 

Når du har forklart hva hans atferd gjør med deg, forteller du hva du har behov for, så enkelt som "jeg har behov for å vite hvorfor du ikke ønsker å ha samleie lenger, men likevel ønsker at jeg suger deg. Jeg har behov for hyppigere samleie, fordi...".

På forhånd må du altså ha tenkt gjennom hva du har behov for at han skal gjøre, og hvorfor dette er viktig for deg. 

Denne metoden gir han en reell sjanse til å endre seg, og møte dine behov, men det er en viss risiko med dette. Det er nemlig ikke sikkert han kan eller ønsker å møte deg på dine behov, men da vil du i det minste vite dette. Om jeg var i din situasjon ville jeg synes det var bedre å vite enn å leve med all uvissheten du baler med nå. 

Jeg er enig i hva du sier. Jeg vil ikke virke påtrengende eller masete men jeg skal forsiktig spørre han om hvordan han føler det. Jeg var vant med menn som var mye mer sexuell interesserte. Og da er det mulig ikke rart jeg synes dette var merkelig. 

Anonymkode: 6755d...7cc