Snakke med barna om min lidelse

[Villanda]

Jeg får det ikke til.

Gutten på har ikke kommentert noe som jeg kan huske. Jenta har kommentert når jeg var høy: "Hvorfor rydder du så fort, mamma? Da stresser du!" Eller når jeg er  nede: "Hvorfor mister du ting hele tiden?" Jeg er litt ekstra klønete da.  Eller "Hvorfor gtåter du?" Jeg svarer at jeg bare er litt lei meg, og at det ikke er hennes feil. En annen gang jeg var nede og energifattig, og den kommentaren likte jeg: "Nå må du trene, mamma, så du ikke må ligge like mye på sofaen som pappa" Jeg har sagt før at det ikke er deres feil. At jeg rr like glad i dem. Husker ikke hva gutten svarte, men husker jenta en gang sa: "Det vet jeg, mamma. Du har sagt det før!"

Nå har jeg prøvd å snakke med dem om det: Får ikke helt til ei ordentlig samtale med barna:
Jeg: "Av og til blir jeg ekstra sliten. Tung i beina. Orker ikke så mye. Blir fort lei meg. Har dere merka det?"
Gutten "Nei?"
Jenta: "Ja, når du begynner å grine."
Her skulle jeg kanskje spurt Hvordan det er for dem, eller henne som har merka det i alle fall, men det blei ikke. Kom ikke på det der og da. "Det er bare sånn jeg er av og til. Det er ikke deres feil"
Begge: "Det veit jeg. Det har vi lært i Supernytt, at det aldri er barn sin feil."
Synest ikke de virka interessert i å snakke mer  om det. Men jeg foreslo likevel at de kunne snakke med noen hvis de ville det, f.e. helsesøster.
Gutten: "Nei" med en gang. Ikke så overraskende. Det er med handling jeg kan vise han at jeg er glad i ham. Gjøre noe sammen.
Jenta med litt oppgitt stemme: Det er læreren, ikke deg vi sier fra til hvis  vi vil snakke med helsesøster, for helsesøster er jo på skolen"
Så var samtala over.

De fleste sier barna merker det og at de bør bli med til behandler, familieteam e.l. Tror jeg må tvinge dem hvis det skal
være aktuelt. 

Hva er lurt å gjøre nå da? Har jeg snakka nok? Eller? Barna mine virker lite interessert.

 

 

Endret 4. januar 2020 av Villanda

[AnonymBruker]

Snakk med din behandler. 

Anonymkode: f9387...586

[Fionys]

Ta dem med til behandler, det kan være godt for både barna og deg. Du kan også snakke med behandler om hvordan du kan legge frem dette for barna dine. 

Jeg har vært åpen med barna mine, men det er ikke alt barna trenger å vite. Barna har også fått tilbud om å bli med til behandler, men barna ser ikke hensikten med det for de mener de vet det de ønsker å vite.

[stjernestøv]

Synes du har vært flink å snakke med dem,det er rart med det hva unger venner seg til. 

[AnonymBruker]

Jeg synes du har gjort et bra nok forsøk for denne gang. 

De stresser fælt dette med å involvere barna i mors eller fars lidelser. Det er nok godt ment og jeg forstår jo hvorfor. Men ofte er det foreldrene selv som snakker best med dine barn. At behandlere skal dras inn i dette, og det på et sted (sykehus) som kan virke skremmende for barn, får det hele til å virke mer skummelt og alvorlig for dem tror jeg. 

Min egen erfaring med egne barn har også vært den at de ikke er så opptatt av det. De er trygge barn og vet at vi elsker dem og at ingenting er deres feil, akkurat som dine barn gjør. 

Jeg tror helst at det er når barna blir eldre og forstår bedre, at behovet for kunnskap om mors eller fars lidelser interesserer dem mer. Men ikke nødvendigvis eller alltid. Som fornuftig mor og far gjør man uansett sitt for å ikke bekymre eller bekymre barna unødvendig når man er sammen med dem. Og greier man å opptre 'profesjonelt' med barna, trenger de ikke å merke så mye til sykdommen. Det går an også når de er store fortelle at mor eller far må hvile litt nå for nå er mor eller far sliten. Jeg synes det virker noe hysterisk over dette med å involvere hjelpeapparatet i forhold til barna. Man må nesten bare se det an i hvert enkelt tilfelle. Ingen barn er like, men foreldrene kjenner dem tross alt best og vet om de trenger profesjonell innblanding eller ikke. Det er blitt noe hysteri rundt dette med barn og foreldres psykiske sykdom. Men er de like hissige på å involvere seg i barnas reaksjoner på foreldrenes skilsmisser? Neppe. Og det er tross alt vanligst. Det er vanligere å skille seg enn å være psykisk syk. Men alvorligheten i barns reaksjoner over foreldres skilsmisse kan være mye verre. 

Anonymkode: 484d5...d69

[Glitter]

Jeg synes også det er vanskelig. Vi har snakket om det noen ganger, men det blir ikke de lengste samtalene ut av det. Han yngste har sagt veldig lite. Han eldste er mer var på meg og min form og blir veldig klemmete når han merker jeg er dårlig. Som ikke er så ofte lenger da jeg gjør det jeg kan for å skjule det, men han merket det i går. 

Jeg synes det virker som at du har gjort en god jobb med å prate med dem om det, og det at du tar det opp vil gjøre det lettere for de å spørre hvis de skulle lure på noe en dag. 

 

[XbellaX]

 

3 timer siden, Villanda skrev:

Jeg får det ikke til.

Gutten på har ikke kommentert noe som jeg kan huske. Jenta har kommentert når jeg var høy: "Hvorfor rydder du så fort, mamma? Da stresser du!" Eller når jeg er  nede: "Hvorfor mister du ting hele tiden?" Jeg er litt ekstra klønete da.  Eller "Hvorfor gtåter du?" Jeg svarer at jeg bare er litt lei meg, og at det ikke er hennes feil. En annen gang jeg var nede og energifattig, og den kommentaren likte jeg: "Nå må du trene, mamma, så du ikke må ligge like mye på sofaen som pappa" Jeg har sagt før at det ikke er deres feil. At jeg rr like glad i dem. Husker ikke hva gutten svarte, men husker jenta en gang sa: "Det vet jeg, mamma. Du har sagt det før!"

Nå har jeg prøvd å snakke med dem om det: Får ikke helt til ei ordentlig samtale med barna:
Jeg: "Av og til blir jeg ekstra sliten. Tung i beina. Orker ikke så mye. Blir fort lei meg. Har dere merka det?"
Gutten "Nei?"
Jenta: "Ja, når du begynner å grine."
Her skulle jeg kanskje spurt Hvordan det er for dem, eller henne som har merka det i alle fall, men det blei ikke. Kom ikke på det der og da. "Det er bare sånn jeg er av og til. Det er ikke deres feil"
Begge: "Det veit jeg. Det har vi lært i Supernytt, at det aldri er barn sin feil."
Synest ikke de virka interessert i å snakke mer  om det. Men jeg foreslo likevel at de kunne snakke med noen hvis de ville det, f.e. helsesøster.
Gutten: "Nei" med en gang. Ikke så overraskende. Det er med handling jeg kan vise han at jeg er glad i ham. Gjøre noe sammen.
Jenta med litt oppgitt stemme: Det er læreren, ikke deg vi sier fra til hvis  vi vil snakke med helsesøster, for helsesøster er jo på skolen"
Så var samtala over.

De fleste sier barna merker det og at de bør bli med til behandler, familieteam e.l. Tror jeg må tvinge dem hvis det skal
være aktuelt. 

Hva er lurt å gjøre nå da? Har jeg snakka nok? Eller? Barna mine virker lite interessert.

 

 

Jeg kjenner ikke til hvor syk du har vært eller er, det er relevant i forhold til hvor mye du skal involvere barna. Du skriver ikke alderen på barna, det er svært relevant for å kunne gi deg gode råd. Jeg uansett ville droppet slike grandiose samtaler og heller "innført" flere små. 

 

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du har gjort et bra nok forsøk for denne gang. 

De stresser fælt dette med å involvere barna i mors eller fars lidelser. Det er nok godt ment og jeg forstår jo hvorfor. Men ofte er det foreldrene selv som snakker best med dine barn. At behandlere skal dras inn i dette, og det på et sted (sykehus) som kan virke skremmende for barn, får det hele til å virke mer skummelt og alvorlig for dem tror jeg. 

Min egen erfaring med egne barn har også vært den at de ikke er så opptatt av det. De er trygge barn og vet at vi elsker dem og at ingenting er deres feil, akkurat som dine barn gjør. 

Jeg tror helst at det er når barna blir eldre og forstår bedre, at behovet for kunnskap om mors eller fars lidelser interesserer dem mer. Men ikke nødvendigvis eller alltid. Som fornuftig mor og far gjør man uansett sitt for å ikke bekymre eller bekymre barna unødvendig når man er sammen med dem. Det går an også når de er store fortelle at mor eller far må hvile litt nå for nå er mor eller far sliten. Jeg synes det virker noe hysterisk over dette med å involvere hjelpeapparatet i forhold til barna. Man må nesten bare se det an i hvert enkelt tilfelle. Ingen barn er like, men foreldrene kjenner dem tross alt best og vet om de trenger profesjonell innblanding eller ikke. Det er blitt noe hysteri rundt dette med barn og foreldres psykiske sykdom. Men er de like hissige på å involvere seg i barnas reaksjoner på foreldrenes skilsmisser? Neppe. Og det er tross alt vanligst. Det er vanligere å skille seg enn å være psykisk syk. Men alvorligheten i barns reaksjoner over foreldres skilsmisse kan være mye verre. 

Anonymkode: 484d5...d69

Med den kunnskapen vi har i dag om barn som pårørende til psykisk syke vet vi at det er svært viktig at foreldre og andre trygge voksne snakker åpent med barna om dette. Ettervirkningene av å vokse opp som pårørende kan mildt sagt være enorme.

"men foreldrene kjenner dem tross alt best og vet om de trenger profesjonell innblanding eller ikke." Nei, dessverre gjør de ikke alltid det. Igjen avhenger det mye av hvor hardt rammet vedkommende er og hva slags nettverk som finnes utover personen som er syk.

"Og greier man å opptre 'profesjonelt' med barna, trenger de ikke å merke så mye til sykdommen." Dette er feil, men en ganske vanlig forestilling.  Barn har en unik evne til å sense og legge merke til. Selv om foreldre forsøker å skjerme barnet eller "opptre profesjonelt" som du kaller det, oppfatter barn veldig mye mer enn vi tror. Barn trenger åpenhet og å bli inkludert i samtaler som igjen blir tilpasset deres alder.

Endret 4. januar 2020 av XbellaX

[stjernestøv]

Jeg ble faktisk bedt om å fortelle om min sykdom til mine barn, det var en plass vi var innlagt. Terapeuten hadde spurt den yngste "Hva vet du om mamma sin sykdom". "Hun har lavt jern" sa han da. Så jeg fortalte nå om meg selv og hva jeg slet med, min yngste fikk veldig omsorg for meg men han med asperger var ikke så interresert...han var mest opptatt av sine problemer. Sa ikke alt da, tror det kunne skremt dem. Etter de ble voksne har jeg vært helt åpen og det tar de fint,vi har et godt forhold. Og det virker ikke som om de har tatt skade av min sykdom heller,men de er som meg...litt alternativ og har en veldig aksept for at alle mennesker er forskjellige og må bli godtatt. 

[Villanda]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Snakk med din behandler. 

Anonymkode: f9387...586

Har tatt det opp med henne etter at en i AAT snakka om det. Hun virker faktisk mer nyansert enn de fleste. Sa noe om at det kunne være nok om de visste de kunne snakke med nien om det. Hun informerte om at de hadde et familieteam, og at helsesøster også kunne være aktuell. Enig om at jeg først skulle snakke med dem, og så drøfter vi det mer i neste time. I utgangspunktet derfor jeg skrev hvordan samtalen forløp, for å huske det neste gang jeg kommer til time. Fikk bare lyst på andre innspill også.

[Villanda]

4 timer siden, Fionys skrev:

Ta dem med til behandler, det kan være godt for både barna og deg. Du kan også snakke med behandler om hvordan du kan legge frem dette for barna dine. 

Jeg har vært åpen med barna mine, men det er ikke alt barna trenger å vite. Barna har også fått tilbud om å bli med til behandler, men barna ser ikke hensikten med det for de mener de vet det de ønsker å vite.

Snakka med behandler. Hvis de skal være med til DPS, er det til et "familieteam". Nevnte bare helsesøster nå. Kom ikke lenger.  Merka de var lite interessert i å fortsette den samtalen. Kan ta det opp igjen, men vet ikke hvor mye jeg skal mase om det heller. 

[Villanda]

1 time siden, XbellaX skrev:

 

Jeg kjenner ikke til hvor syk du har vært eller er, det er relevant i forhold til hvor mye du skal involvere barna. Du skriver ikke alderen på barna, det er svært relevant for å kunne gi deg gode råd. Jeg uansett ville droppet slike grandiose samtaler og heller "innført" flere små. 

 

 

Med den kunnskapen vi har i dag om barn som pårørende til psykisk syke vet vi at det er svært viktig at foreldre og andre trygge voksne snakker åpent med barna om dette. Ettervirkningene av å vokse opp som pårørende kan mildt sagt være enorme.

"men foreldrene kjenner dem tross alt best og vet om de trenger profesjonell innblanding eller ikke." Nei, dessverre gjør de ikke alltid det. Igjen avhenger det mye av hvor hardt rammet vedkommende er og hva slags nettverk som finnes utover personen som er syk.

"Og greier man å opptre 'profesjonelt' med barna, trenger de ikke å merke så mye til sykdommen." Dette er feil, men en ganske vanlig forestilling.  Barn har en unik evne til å sense og legge merke til. Selv om foreldre forsøker å skjerme barnet eller "opptre profesjonelt" som du kaller det, oppfatter barn veldig mye mer enn vi tror. Barn trenger åpenhet og å bli inkludert i samtaler som igjen blir tilpasset deres alder.

Gutten er 10. Jenta er 8.

Vet ikke hvordan måle hvor syk jeg har vært. Depresjonene er verst. Utfra funksjon? Jeg vært sykmeldt. De vet fet ikke. Ikke alltid orka smøre brødskiver til meg selv, men mobilisert krefter til å lage mat når barna et her. Noen ganger lar jeg jenta være en stund på SFO selv om jeg ikke er på jobb. Hadde jeg vært dårlig nå, hadde jeg i dag ikke aka og spilt forball med barna, men bare sett på. Om jeg ellers er apatisk og mimikkfattig, er det noe eget med barna. Det hender jeg griner. Hater å gjøre det i offentligheten, men må følge dem opp ute likevel. Én gang har jeg bedt andre gjøre det for meg. 

Jeg har vært innlagt én gang etter jeg fikk barna. Det vet de ikke. De var på reise med faren. 

Det er periodevis.

Aldri vært psykotisk.

Var den samtalen grandios? Fått oppfatning av at litt nå og da ikke er nok. Hvordan ta det sånn litt nå og litt da?Hva sier man da?

Kan ikke vite om de trenger prof. hjelp. Men kjenner dem så godt at gutten kommer til å protestere å bli med å snakke med noen han ikke kjenner. Og han ville ikke si så mye. Usikker med jenta. 

De har bra nettverk ellers da. Far, besteforeldre, tante.

De senser ting. Men tror ikke gutten min lyger. Tenker kanskje ikke over det. Kom helt spontant svaret hans. Så er der lojalitetskonflikt. Har ikke det ellers. Han vegrer segikke for å si om han vil treffe faren når han er her. Når de innimellom får velge noen dager, så.. virker det ike som det. Gutten kan spørre om å få være med meg mens de egentlig er hos far.  Han sier da ærlig vil jeg tro, hvorfor (for å være adskilt fra søsteren).

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, XbellaX skrev:

Med den kunnskapen vi har i dag om barn som pårørende til psykisk syke vet vi at det er svært viktig at foreldre og andre trygge voksne snakker åpent med barna om dette. Ettervirkningene av å vokse opp som pårørende kan mildt sagt være enorme.

Hvilken kunnskap finnes det i dag om alvorlige ettervirkninger hos barn på gr. av foreldrenes skilsmisser? Det å vokse opp med krangling og kjefting og hos mange vellykkede foreldre også statusjag med tilhørende mye jobbing og fravær fra barna sine. Når de kommer hjem fra jobb så er de gretne fordi de er slitne og orker ikke å være helt tilstedeværelse mentalt. I stedet blir ungene sendt på ulike fritidsaktiviteter fire ettermiddager og kvelder i uka fordi foreldrene trenger fri. I helgene må fasaden taes vare på og ungene dras med ut på toppturer til fjells eller ut på sjøen med den flotte båten. Eller den fine hytta. Hva med disse ungene som aldri går fred men hele tida tvinges til aktivitet? Det ser kanskje flott ut utenfra og barnevern og andre ser på slike familier som ressurssterke og gode. Men husk at det ytre kan bedra. Hjemme kan det være mye kjefting og krangling og mental forsømmelse av ungenes behov. Så blir det skilsmisse og ungene må flytte annenhver uke mellom foreldre og nye kjærester som ikke er venner. De må tåle at foreldrene snakker hverandre ned i ganske stygge ordelag foran barna sine. 

Selvopplevd. Jeg fikk store problemer ut av en slik oppvekst. Og flere ganger har jeg tenkt at jeg heller ville ha vokst opp med en mor eller far som kunne være lei seg og slitne av og til, men ihvertfall tilstede for ungene sine. 

Anonymkode: 484d5...d69

[XbellaX]

3 minutter siden, Villanda skrev:

Gutten er 10. Jenta er 8.

Vet ikke hvordan måle hvor syk jeg har vært. Depresjonene er verst. Utfra funksjon? Jeg vært sykmeldt. De vet fet ikke. Ikke alltid orka smøre brødskiver til meg selv, men mobilisert krefter til å lage mat når barna et her. Noen ganger lar jeg jenta være en stund på SFO selv om jeg ikke er på jobb. Hadde jeg vært dårlig nå, hadde jeg i dag ikke aka og spilt forball med barna, men bare sett på. Om jeg ellers er apatisk og mimikkfattig, er det noe eget med barna. Det hender jeg griner. Hater å gjøre det i offentligheten, men må følge dem opp ute likevel. Én gang har jeg bedt andre gjøre det for meg. 

Jeg har vært innlagt én gang etter jeg fikk barna. Det vet de ikke. De var på reise med faren. 

Det er periodevis.

Aldri vært psykotisk.

Var den samtalen grandios? Fått oppfatning av at litt nå og da ikke er nok. Hvordan ta det sånn litt nå og litt da?Hva sier man da?

Kan ikke vite om de trenger prof. hjelp. Men kjenner dem så godt at gutten kommer til å protestere å bli med å snakke med noen han ikke kjenner. Og han ville ikke si så mye. Usikker med jenta. 

De har bra nettverk ellers da. Far, besteforeldre, tante.

De senser ting. Men tror ikke gutten min lyger. Tenker kanskje ikke over det. Kom helt spontant svaret hans. Så er der lojalitetskonflikt. Har ikke det ellers. Han vegrer segikke for å si om han vil treffe faren når han er her. Når de innimellom får velge noen dager, så.. virker det ike som det. Gutten kan spørre om å få være med meg mens de egentlig er hos far.  Han sier da ærlig vil jeg tro, hvorfor (for å være adskilt fra søsteren).

 

"Var den samtalen grandios?" Det aner jeg ikke, poenget mitt er at bruk heller tid på flere mindre samtaler enn å ta en stor. Med det mener jeg at jevnlig samtaler kan øke sjansene for at barnet kjenner seg inkludert. Å kjenne seg inkludert kan gi økt trygghet og mer forutsigbarhet for barnet.

Ikke stress frem reaksjoner hos barna. Ingen reaksjoner er også helt normalt, men vær oppmerksom på at behovet kan endre seg hos dem. Anbefaler deg å sjekke denne siden for samtaler mellom 8 og 13: http://www.parorendesenteret.no/tips-råd/barn-unge/å-snakke-med-barn-og-unge-om-sykdom/å-snakke-med-barn-8-13-år

[XbellaX]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvilken kunnskap finnes det i dag om alvorlige ettervirkninger hos barn på gr. av foreldrenes skilsmisser? Det å vokse opp med krangling og kjefting og hos mange vellykkede foreldre også statusjag med tilhørende mye jobbing og fravær fra barna sine. Når de kommer hjem fra jobb så er de gretne fordi de er slitne og orker ikke å være helt tilstedeværelse mentalt. I stedet blir ungene sendt på ulike fritidsaktiviteter fire ettermiddager og kvelder i uka fordi foreldrene trenger fri. I helgene må fasaden taes vare på og ungene dras med ut på toppturer til fjells eller ut på sjøen med den flotte båten. Eller den fine hytta. Hva med disse ungene som aldri går fred men hele tida tvinges til aktivitet? Det ser kanskje flott ut utenfra og barnevern og andre ser på slike familier som ressurssterke og gode. Men husk at det ytre kan bedra. Hjemme kan det være mye kjefting og krangling og mental forsømmelse av ungenes behov. Så blir det skilsmisse og ungene må flytte annenhver uke mellom foreldre og nye kjærester som ikke er venner. De må tåle at foreldrene snakker hverandre ned i ganske stygge ordelag foran barna sine. 

Selvopplevd. Jeg fikk store problemer ut av en slik oppvekst. Og flere ganger har jeg tenkt at jeg heller ville ha vokst opp med en mor eller far som kunne være lei seg og slitne av og til, men ihvertfall tilstede for ungene sine. 

Anonymkode: 484d5...d69

 

Husk at "lei seg" og "slitne" er vi alle i blant, det er ikke sykdom. Mennesker som strever psykisk er ikke nødvendigvis tilstede for barnet psykisk selv om de er det fysisk. Selv spedbarn kan reagere på deprimerte mødre sine ansiktsuttrykk. 

Barn av psykisk syke er en av de aller største risikogruppene for utvikling av psykiske lidelser.

 

[Villanda]

36 minutter siden, XbellaX skrev:

"Var den samtalen grandios?" Det aner jeg ikke, poenget mitt er at bruk heller tid på flere mindre samtaler enn å ta en stor. Med det mener jeg at jevnlig samtaler kan øke sjansene for at barnet kjenner seg inkludert. Å kjenne seg inkludert kan gi økt trygghet og mer forutsigbarhet for barnet.

Ikke stress frem reaksjoner hos barna. Ingen reaksjoner er også helt normalt, men vær oppmerksom på at behovet kan endre seg hos dem. Anbefaler deg å sjekke denne siden for samtaler mellom 8 og 13: http://www.parorendesenteret.no/tips-råd/barn-unge/å-snakke-med-barn-og-unge-om-sykdom/å-snakke-med-barn-8-13-år

Inkludert.. Forstår ikke helt. Inkludert i hva som de ikke er uansett? Vet hva det betyr, men i praksis vet jeg ikke.

Endret 4. januar 2020 av Villanda

[XbellaX]

1 minutt siden, Villanda skrev:

Inkludert.. Forstår ikke helt. Inkludert i hva som de ikke er uansett?

Inkludert i fellesskapet dere har, bli hørt, bli opplevd som viktig - i denne aktuelle saken. Å være åpen (om det som er viktig for dem å vite) tilpasse budskapet til alder og modenhet gjør at barnet blir en del av situasjonen fremfor å stå på sidelinjen.

[Villanda]

Slo meg nettopp, at nå fallt jeg litt tilbake i gamle, dårlige vaner. Jeg skal ikke styre med og diskutere dette så mye her. Jeg skal spare det til behandler og diskutere med og stole på henne.

[Fionys]

1 time siden, Villanda skrev:

Snakka med behandler. Hvis de skal være med til DPS, er det til et "familieteam". Nevnte bare helsesøster nå. Kom ikke lenger.  Merka de var lite interessert i å fortsette den samtalen. Kan ta det opp igjen, men vet ikke hvor mye jeg skal mase om det heller. 

Jeg har gitt mine barn informasjon tilpasset alder (har ganske store barn) og har valgt å la det ligge, men noen ganger kommer det naturligvis opp igjen. Stresser eller maser ikke med det. Et av mine barn sa engang: "Mamma hva er det de medisinene skal hjelpe mot igjen." Jeg har en periode hatt et sinneproblem noe som kan være veldig skummelt for barn, mine barn har bemerket at jeg ikke er sint lenger. 

Så jeg tenker man selv må følge hva som blir riktig for sine barn.

[Villanda]

6 minutter siden, Fionys skrev:

Jeg har gitt mine barn informasjon tilpasset alder (har ganske store barn) og har valgt å la det ligge, men noen ganger kommer det naturligvis opp igjen. Stresser eller maser ikke med det. Et av mine barn sa engang: "Mamma hva er det de medisinene skal hjelpe mot igjen." Jeg har en periode hatt et sinneproblem noe som kan være veldig skummelt for barn, mine barn har bemerket at jeg ikke er sint lenger. 

Så jeg tenker man selv må følge hva som blir riktig for sine barn.

Har svart på spm om tablettene før. At det er noe legen sier jeg skal ta.  Men sist så jeg at  gutten min ble redd. Da begynte jeg å forklare litt, men veldig lite som skulle til for at han var trygg og ikke interessert i å snakke mer.

[Villanda]

31 minutter siden, XbellaX skrev:

Inkludert i fellesskapet dere har, bli hørt, bli opplevd som viktig - i denne aktuelle saken. Å være åpen (om det som er viktig for dem å vite) tilpasse budskapet til alder og modenhet gjør at barnet blir en del av situasjonen fremfor å stå på 

Ok. De blir vel kanskje det uten at en lager en sak av det. Tror jeg. "Dere" myntet på resten av familien? 

Jeg tror det er best for mine barn å ikke lage noe nr av det eller mase med det. Men så kan en ikke selv vurdere det..

Men vel.., behandler kan sikkert hjelpe å finne utav det.