Langtidsbruk av AD (Kupton?)

[AnonymBruker]

Finnes det (norske eller internasjonale) retningslinjer for hvorvidt man bør fortsette å ta antidepressiva livet ut, dersom man har (hatt) tilbakevendende depresjoner? 
Opplever at dette er et spørsmål det er uenighet rundt i fagmiljøet, men mulig jeg tar feil. 

 

Anonymkode: 1220b...714

[kupton]

Det finnes. Skal svare i morgen. 

[AnonymBruker]

Tusen takk! 😊👍 

Anonymkode: 1220b...714

[kupton]

Depresjonssykdommen er en langt mer alvorlig sykdom enn det som helsemyndigheter og helsepersonell generelt forteller om. Dersom en ikke tar behandlingen alvorlig fra første episode, får sykdommen ofte et alvorlig forløp og gir betydelig redusert livskvalitet. Jeg skal beskrive de generelle retningslinjer for medikamentell behandling. Ut fra denne kan det gjøres individuelle avvik ut fra den sykdomsforløpet og alvorligheten av sykdommen.

1. gangs depresjon: Medikamentell behandling i minst et år etter remisjon (tilfriskning). Behandlingsdose = vedlikeholdsdose.

2. gangs depresjon: Minst 2 år etter remisjon. UK anbefaler 5 år.

3. gangs depresjon: Vurdere svært lang/livslang behandling.

Ved all seponering skal en ikke trappe raskere ned enn 25% av utgangsdosen per måned. Raskere nedtrapping betyr ikke bare økt risiko for seponeringsbivirkninger, men også økt risiko for tilbakefall.

Vedvarende behandling med AD reduserer risiko for tilbakefall med 75%  - til 25% av det som skjer uten AD.

Sannsynligheten for tilbakefall øker bratt for hver ny episode.

For hver episode er det viktig å behandle helt til "helt bra"/remisjon, ikke bare til bedring.

Depresjoner som kommer av seg selv (endogene) eller etter kun små påkjenninger tyder på større disposisjon for depresjon enn depresjoner som kommer etter svært store påkjenninger (nærståendes død, samlivsbrudd og tilsvarende). Tidlig debut taler også for større disposisjon. Ved debut i barne-/ungdomsalder skal en alltid vurdere bipolar lidelse.

[Eva Sofie]

Dette var et svært nyttig og informativt innlegg. Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive dette.

[AnonymBruker]

Tusen hjertelig takk for klargjørende og grundig svar, Kupton. Det er vanskelig å vite hvem man skal lytte til når ulike leger gir forskjellige anbefalinger. Jeg skal uten tvil fortsette med medisinene. 

Anonymkode: 1220b...714

[Blomsterfluen]

På 9.1.2020 den 9.44, kupton skrev:

Depresjonssykdommen er en langt mer alvorlig sykdom enn det som helsemyndigheter og helsepersonell generelt forteller om. Dersom en ikke tar behandlingen alvorlig fra første episode, får sykdommen ofte et alvorlig forløp og gir betydelig redusert livskvalitet. Jeg skal beskrive de generelle retningslinjer for medikamentell behandling. Ut fra denne kan det gjøres individuelle avvik ut fra den sykdomsforløpet og alvorligheten av sykdommen.

1. gangs depresjon: Medikamentell behandling i minst et år etter remisjon (tilfriskning). Behandlingsdose = vedlikeholdsdose.

2. gangs depresjon: Minst 2 år etter remisjon. UK anbefaler 5 år.

3. gangs depresjon: Vurdere svært lang/livslang behandling.

Ved all seponering skal en ikke trappe raskere ned enn 25% av utgangsdosen per måned. Raskere nedtrapping betyr ikke bare økt risiko for seponeringsbivirkninger, men også økt risiko for tilbakefall.

Vedvarende behandling med AD reduserer risiko for tilbakefall med 75%  - til 25% av det som skjer uten AD.

Sannsynligheten for tilbakefall øker bratt for hver ny episode.

For hver episode er det viktig å behandle helt til "helt bra"/remisjon, ikke bare til bedring.

Depresjoner som kommer av seg selv (endogene) eller etter kun små påkjenninger tyder på større disposisjon for depresjon enn depresjoner som kommer etter svært store påkjenninger (nærståendes død, samlivsbrudd og tilsvarende). Tidlig debut taler også for større disposisjon. Ved debut i barne-/ungdomsalder skal en alltid vurdere bipolar lidelse.

jeg må ta antidepresiva livet ut, men det er mot angst.

[Eva Sofie]

På 9.1.2020 den 9.44, kupton skrev:

Sannsynligheten for tilbakefall øker bratt for hver ny episode.

For hver episode er det viktig å behandle helt til "helt bra"/remisjon, ikke bare til bedring.

Depresjoner som kommer av seg selv (endogene) eller etter kun små påkjenninger tyder på større disposisjon for depresjon enn depresjoner som kommer etter svært store påkjenninger (nærståendes død, samlivsbrudd og tilsvarende). Tidlig debut taler også for større disposisjon. Ved debut i barne-/ungdomsalder skal en alltid vurdere bipolar lidelse.

Jeg har hatt endogen tilbakevendende depresjon siden 2003 med ganske jevnlig depresjon hvert 3. år hver høst/vinter med påfølgende innleggelse på lukket avdeling i 3-4 måneder etter alvorlig selvmordsforsøk som har trengt flere dagers innleggelse på intensiv eller medisinsk avdeling eller selvskading som har trengt kirurgi. Det har tatt én uke fra jeg har begynt å føle meg deprimert til jeg har gjort meg noe alvorlig, så kurven er bratt nedadgående når depresjonen først har blitt kastet over meg helt ut av det blå og uten synlig årsak. Siste innleggelse grunnet dette var julen 2014/2015. Til sammen tror jeg at jeg har hatt 5 eller 6 depresjonsepisoder som er satt som moderate i alvorlighetsgrad. Sommeren 2016 begynte jeg på 10 mg Brintellix etter et mislykket forsøk på Fevarin pga. bivirkninger. Jeg hadde ikke det forventede tilbakefalle jeg skulle hatt høsten/vinteren 2017. Dette kan skyldes Brintellix, bedre terapi de siste 4 årene eller jeg tror helst en kombinasjon.

Jeg spør deg som innehar mye kompetanse og som jeg har fått stor respekt for: Er det tilrådelig eller verdt et forsøk for meg å seponere Brintellix om f.eks. ett eller to år når du nå sitter på de opplysningene jeg har gitt deg? Jeg har det generelt bra i livet og føler meg ikke deprimert. Takler hverdagslig motgang bra. Snakker lite med terapeuten min om mine hverdagslige problemer fordi jeg håndterer de fint - vi har mer viktig å bruke tiden på. Nå er det 5 år siden jeg ble utskrevet fra lukket avdeling sist gang.

En tilleggsopplysning: Jeg gikk på Lamictal 250 mg x 2 da jeg startet på Brintellix og denne virker jo stemningsstabiliserende mot depresjon selv om jeg tok den mot epilepsi. Lamictal ble i oktober erstattet med 25 mg + 50 mg Topimax. Jeg vet ikke om Topimax i samme grad virker stemningsstabiliserende, men har lest et sted at i bunn og grunn virker til en viss grad all antiepileptika stemningsstabiliserende. Jeg har uansett ikke merket noen forskjell fra eller til ved medisinomleggingen.

Takknemlig om du svarer

Endret 20. januar 2020 av Eva Sofie

[kupton]

Med din sykehistorie ville jeg aldri seponert virksom AD som ikke gir vesentlige bivirkninger. Det at du også har seponert Lamictal gjør et seponeringsforsøk enda mer risikabelt.

Selv om jeg har holdt meg på veien de siste vintrene, valgte jeg å legge på vinterdekk også denne vinteren.

[Eva Sofie]

30 minutter siden, kupton skrev:

Med din sykehistorie ville jeg aldri seponert virksom AD som ikke gir vesentlige bivirkninger. Det at du også har seponert Lamictal gjør et seponeringsforsøk enda mer risikabelt.

Selv om jeg har holdt meg på veien de siste vintrene, valgte jeg å legge på vinterdekk også denne vinteren.

Takk. Godt sitat. Du kommer med gode gullkorn i blant

Har Topimax noen form for stemningsstabiliserende effekt og ev. i hvilke doser må man da opp i? Regner med det er høyere doser enn de jeg går på pr. i dag.

[kupton]

Jeg har lest noen artikler hvor topiramate (Topimax) er brukt som tilleggsmedisin med god effekt ved mani. Jeg finner også artikler som viser at topimax har antidepressiv effekt. Det er grunn til å tro, uten at jeg har funnet studier på det, at den også har stemningsstabiliserende/forebyggende effekt. I den studien jeg linket til, var mean døgndose 176 mg.