Kjærlighetssorg

[norun]

Det er nylig blitt slutt mellom meg og min kjæreste gjennom tre år. Trass i at jeg for så vidt er enig i at det måtte bli sånn, er jeg forferdelig ulykkelig. Jeg har ikke matlyst, har gått ned syv kilo de siste to ukene, jeg orker ikke foreta meg noe, jeg går på arbeid, men studiene ved siden av greier jeg ikke konsentrere meg om, jeg gråter flere ganger daglig, våkner om nettene av at jeg gråter...

Jeg har nok aldri vært stormende, lidenskapelig forelsket i ham, men jeg elsker ham. På min egen stillferdige måte. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med meg selv. Jeg får angst av å være helt alene, tenker bare på ham.

Årsaken til at det ble slutt var mangel på felles interesser. Vi er glade i hverandre begge to, men vi har egentlig ingen felles sysler som virkelig binder oss sammen. Vi har hatt et rolig forhold, men i det siste har vi ikke vært flinke nok til å prate sammen. Jeg har i vinter hatt en del destruktive følelser i forbindelse med min barndom, og dette har gått utover min evne til å engasjere meg i forholdet.

Men nå... Jeg trodde det skulle gå 'bra' at det ble slutt siden vi har hatt et så vennskapsbasert forhold. Det gjør det derimot ikke. Jeg savner ham så det virkelig verker i kroppen, har aldri hatt det slik før. Ikke bare har jeg mistet min kjæreste, jeg innser at jeg har mistet min beste venn. Det føles rett og slett som at jeg ikke kan leve uten ham.

Han har fremdeles noen ting liggende her. En av genserne hans er blitt min 'sutteklut'. Den lukter fortsatt av ham, og jeg skammer meg nesten over å krype sammen i fosterstilling omkring den om nettene. Hvordan skal jeg komme gjennom dette her?

Hvorfor jeg skriver dette innlegget vet jeg ikke helt. Jeg antar jeg trenger råd. Jeg vil så gjerne at vi skal forsøke igjen. Men samtidig er jeg - og han også - redd for at vi havner i det samme gamle mønsteret etter en tid.

Vi har en relativt god dialog oss imellom. Hadde vi enda kunnet være uvenner, da kunne jeg kanskje lettere kommet over dette. Men jeg blir stadig minnet på at det er ham jeg vil ha... Hadde jeg bare innsett hvor umistelig han var for meg _før_ vi kom så langt som dette...

Noen som har trøst eller råd?

[Dorthe]

Kjære Norun

Kjærlighetssorg er noe av det verste som finnes og jeg tror ikke det er noe som hjelper. Lev ut sorgen nå og etter en stund skal du se at det blir bedre. Det går fortere over enn du tror. Det eneste rådet jeg kan gi er at du prøver å holde deg unna ham dvs ikke ring ham og ikke gå de stedene han pleier å gå. Snakk gjerne med en venninne, de fleste har opplevd det samme.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Kjærlighetssorg er vondt og tungt. Reaksjonene som du har er nok vanlige. Du må akseptere at følelsene skriker i deg nå. Men slik vil det ikke alltid være. Nå i begynnelsen er vel ikke akkurat lysten til å bearbeide og jobbe med sorgen og savnet stor. Men etter hvert vil det letne. Og det går an å komme videre., og komme helt gjennom kjærlighetssorgen.

Du må bare finne deg i at dette tar tid, kanskje langt mer enn noen måneder. For noen kan det ta 2 år før trivselen er god igjen.

Her er noen tips til deg:

- Slipp følelsene løs

- Bruk nettverket ditt - familie, venner e.a.

- Gå en tur - mosjon holder deg gående

- Fortell deg selv hvorfor forholdet tok slutt

- Jobb for å godta valget du har gjort

- Fortell deg selv hver dag at dette skal du klare.

Mange har nytte av å bruke profesjonell hjelp, en nøytral samtalepartner. Det kan være nødvendig hvis kjærlighetssorgen går på helsa di løs.

[Gjest Silverviolet]

Ja., jeg har råd. Jeg har opplevd dette selv - mange ganger.

Det du må gjøre er å gjennomleve følelsene dine, virkelig gjennomleve dem. Når du kjenner sorgen, så kjenn på den, ikke la den forsvinne, ikke fortreng den. La den komme, opplev den. Gå gjennom den. Føl den. Hver gang. La den komme og la den mildne.

Så blir du etterhvert fri.

[norun]

Ja., jeg har råd. Jeg har opplevd dette selv - mange ganger.

Det du må gjøre er å gjennomleve følelsene dine, virkelig gjennomleve dem. Når du kjenner sorgen, så kjenn på den, ikke la den forsvinne, ikke fortreng den. La den komme, opplev den. Gå gjennom den. Føl den. Hver gang. La den komme og la den mildne.

Så blir du etterhvert fri.

Takk skal dere ha. Jeg vet jo at dette er fornuftig. Jeg vet akkurat hva jeg sier til mine venninner som opplever dette. Rart hvordan jeg ikke helt greier å være fornuftig selv... Det hjelper ikke hva Fornuftige Norun sier, Følende Norun er ikke på bølgelengde med henne... Akkurat nå vil jeg bare løpe tilbake til ham, forsøke å lappe sammen forholdet vårt og prøve å unngå å falle tilbake til det samme mønsteret som tidligere. Vi får se. Jeg må bruke litt tid til å tenke meg om, selv om dagene snegler seg avsted.

[Gjest vært der]

Skulle ønske jeg kunne gi deg mot til å tenke annerledes...

Jeg er selv et eksempel på at de rådene du har fått her, ikke alltid er de rette!

Jeg fulgte hjertet og følelsene mine fremfor det snusfornuftige venninnene mine kome med.

Det er nesten som om enkelte er misunnelige på de som våger å ta tak for å prøve å lykkes! Og fryktelig ensidig gir dødsdommen over noe du faktisk selv beskriver som virkelig levedyktige følelser.

Spør deg selv, som jeg gjorde: Er det så forbannet nødvendig å ha så mange felles interesser for å leve lykkelig?

Er det virkelig ingen positive felles ting å fokusere på?

Kan vi virkelig ikke klare å glede oss over at den andre har noe for seg selv, og jeg med?

Og så nyte det som vi faktisk kan finne noe felles i?

Faktisk er jeg temmelig sjokkert over at selv Vennesland ikke ser det lille "bønneropet" du har om å vurdere begge sider av saken.

Det er nesten en stor skam!

Nei, lykke til kjære deg!

Og å lytte til råd fra ei som har opplevd dette "mange ganger", noe som i seg selv sier en god del, har jeg gjort en gang for mye!

Vet ikke om det er noe trøst i dette, men et forsøk på å bringe litt balanse mellom følelser og fornuft.

Vært der... og vunnet hjertet mitt igjen!

[Gjest også kjærlighetssorg]

Hvordan har du det nå? Ser det har gått en mnd siden du sendte inn innlegget. Føler du deg bedre? Grunnen jeg spør er at jeg selv sitter her og gråter..er midt oppi det...Hva har du gjordt for å føle deg bedre? Jeg vil ikke ha det sånn..gruuuusooomt...vil bare ringe han men kan ikke.