Å ansette en person med psykiske utfordringer (OBS! Langt!)

[Gjest Naana47]

Jeg er litt engstelig med tanke på å komme ut i ordinært arbeid. Det er ikke noe annet jeg heller vil, men jeg er redd for at ingen vil ansette meg som har vært ufør x antall år pga psykisk lidelse.

Hvis jeg har forstått det riktig så har vel ikke arbeidssøkere plikt til å informere potensielle arbeidsgivere om verken sannheten om hullene i CVn eller om helsetilstand, men egentlig er vel det ganske uetisk? Det er noe i meg som ikke vil juge eller med vilje unnlate å gi informasjon om sånt, fordi jeg ikke ønsker å sette arbeidsgiver i en vanskelig situasjon. Det er noe uærlig å sitte i et jobbintervju i utgangspunktet, vil jeg tro. Meninga er jo å gi et så positivt bilde av seg selv som mulig slik at sjansene for å bli ansatt er store. Jeg kjenner litt på den. Det er dog arbeidsgivers jobb å finne ut om du holder mål for stillingen eller ikke, ved å blant annet sjekke ut papirene dine og referanser fra tidligere arbeidsgivere, men det sier jo ingenting om de årene du har vært borte fra arbeidslivet eller om nåværende situasjon. Mange/noen er så gira på å få seg jobb, at de er villige til å sminke sannheten en god del. Men jeg synes det er bedre å være ærlig fra start, selv om det garantert minsker sjansen for å bli ansatt. Kan jo ikke være noe ok å vite med seg selv at en er blitt ansatt på falskt grunnlag, eller at en har lurt arbeidsgiver trill rundt!

La oss si at jeg har gode papirer på relevant utdanning og jobbpraksis for den utlyste stillingen. I tillegg til gode referanser fra tidligere arbeidsgivere, gjør jeg også en god figur i jobbintervjuet slik at arbeidsgiver får et godt inntrykk og ønsker å ansette meg. Jeg sier ja takk, og begge parter er fornøyde. Men så går det en tid og jeg må plutselig ha sykmelding. Kommer så på jobb igjen etter noen uker, jobber en periode igjen før ny sykmelding må til. Innimellom bruker jeg også egenmeldinger. I løpet av første arbeidsår blir det MYE fravær. Arbeidsgiver vil føle seg lurt og vil nok avskjedige meg, i beste fall vise skuffelse og irritasjon ovenfor meg. Og jeg ville hatt verdens verste samvittighet! 

Er det ikke uetisk fra jobbsøkerens side å unnlate å fortelle om alvorlige vansker og utfordringer? Jeg synes det, selv om jeg har loven på min side ved at jeg kan unnlate å opplyse om slike ting. 

Så til dere her som har med ansettelser av jobbsøkere å gjøre: Ville du ha ansatt en person hvis du fikk vite at han/hun hadde såpass med helseutfordringer at det ville blitt en del sykmeldinger? Nei, naturligvis ikke. Alle arbeidsgivere vil ha stabile arbeidstakere som kan yte jevnt over tid. 

Så der står jeg da, og har alternativene mellom å enten juge, evt. sminke sannheten en del, eller å være dønn ærlig. I første tilfellet kan det hende at jeg vil få jobb, men da på falske premisser -noe jeg ikke ville hatt samvittighet til. I det andre tilfellet ville jeg ikke ha fått jobb overhodet. 

Vanskelig? Ja. Så da er det vel bra at uføretrygden fremdeles finnes som en mulighet for langtidssyke/varig syke. Det er bare det at jeg ønsker meg ut av den! Jeg prøver meg i arbeid nå ved en vernet bedrift og jobber foreløpig kun 9 timer i uka. Målet er å øve seg og å øke antall timer jevnt og trutt inntil jeg kan bli en så sterk og stabil arbeidstaker at jeg kan søke ordinært arbeid. 

Noen ganger er jeg sikker på at det vil gå, andre ganger er jeg veldig i tvil om det noen gang vil komme til å gå. Jeg er allerede denne uka hjemme for andre dagen på rad pga helsa. Enda jeg kan si at jeg virkelig trives på jobben, så har jeg ikke greid å dra denne uka. Ny og siste sjanse denne uka er i morgen, men er usikker på om jeg greier det da heller.  

Tror det beste for meg med tanke på jobb, er om jeg kunne hatt en type jobb uten faste tidspunkter å jobbe på. Da kunne jeg jo ha jobbet når jeg hadde orket og var frisk nok. Siden jeg har bipolar lidelse, ville jeg ha kunnet jobbet som en hest i lengre perioder! 😁 Andre perioder ville jeg ha jobbet vanlig stabilt og jevnt, og atter andre perioder kunne jeg ikke ha jobbet noe.

Men hvor finnes det sånne jobber? 🤔 Og igjen: Ville du som arbeidsgiver har ansatt en som meg? Selv om jeg er ganske sikker på at svaret på det er nei, har jeg likevel et lite håp om at noen ville... Det du som arbeidsgiver garantert ville ha fått er i alle fall en samvittighetsfull ansatt. Det bør vel også telle en del? 😛

Jeg vet at disse spørsmålene må besvares ulikt utufra hvilken type jobb det er snakk om. Men håpet likevel at det gikk an å svare sånn generelt?

[Gjest Naana47]

Og dette kunne forsåvidt også gjelde dem som er uføre pga fysiske plager og sykdommer. Jeg tok bare meg selv som eksempel, og jeg har psykisk sykdom.

[RamonaK]

1 time siden, Naana47 skrev:

Og dette kunne forsåvidt også gjelde dem som er uføre pga fysiske plager og sykdommer. Jeg tok bare meg selv som eksempel, og jeg har psykisk sykdom.

Synes du er inne på et veldig interessant tema. Jeg synes absolutt du skal være ærlig, det kommer jo til å komme for en dag. Jeg personlig har mistet alle jobber unntatt en pga bipolar. Den jobben jeg ikke mistet var sjefen utrolig forståelsesfull, og det funket bra. Men det kommer jo an på hva slags type jobb og også hvor dårlig man blir og hvor lenge man er dårlig. Jeg tviler på at noen vil ansette meg feks jeg har 4-6 måneder i året hvor jeg kan klare å jobbe og det er jo ikke veldig attraktivt for en arbeidsgiver. 

[Eva Sofie]

4 timer siden, Naana47 skrev:

Hvis jeg har forstått det riktig så har vel ikke arbeidssøkere plikt til å informere potensielle arbeidsgivere om verken sannheten om hullene i CVn eller om helsetilstand, men egentlig er vel det ganske uetisk?

Nei, men det oppleves som et tillitsbrudd dersom det senere i et ansettelsesforhold kommer frem at du f.eks. har holdt tilbake vesentlige opplysninger om du fikk eksempelvis følgende spørsmål under intervjuet: "Er det noe jeg bør vite om din helse eller livssituasjon som kan påvirke utførelsen av arbeidet jeg har skissert?" Dette er et åpent spørsmål jeg stiller til personlige assistenter jeg kaller inn til intervju hvor de inviteres til selv å fortelle om sine helseutfordringer ved hvor de kan fortelle så mye de selv ønsker. Mer direkte enn dette har ikke en arbeidstaker lov til å være og jeg kan ikke stille mange oppfølgningsspørsmål som går på annet enn arbeidsoppgaver.

Jeg har opplevd at assistenter har utelatt å komme med relevante helseopplysninger på dette spørsmålet og som har ført til at noen ikke har kunnet fortsette i jobben.

[cathlin]

Opprett eget foretak. 
 

 

[frosken]

23 timer siden, Naana47 skrev:

Jeg er litt engstelig med tanke på å komme ut i ordinært arbeid. Det er ikke noe annet jeg heller vil, men jeg er redd for at ingen vil ansette meg som har vært ufør x antall år pga psykisk lidelse.

Hvis jeg har forstått det riktig så har vel ikke arbeidssøkere plikt til å informere potensielle arbeidsgivere om verken sannheten om hullene i CVn eller om helsetilstand, men egentlig er vel det ganske uetisk? Det er noe i meg som ikke vil juge eller med vilje unnlate å gi informasjon om sånt, fordi jeg ikke ønsker å sette arbeidsgiver i en vanskelig situasjon. Det er noe uærlig å sitte i et jobbintervju i utgangspunktet, vil jeg tro. Meninga er jo å gi et så positivt bilde av seg selv som mulig slik at sjansene for å bli ansatt er store. Jeg kjenner litt på den. Det er dog arbeidsgivers jobb å finne ut om du holder mål for stillingen eller ikke, ved å blant annet sjekke ut papirene dine og referanser fra tidligere arbeidsgivere, men det sier jo ingenting om de årene du har vært borte fra arbeidslivet eller om nåværende situasjon. Mange/noen er så gira på å få seg jobb, at de er villige til å sminke sannheten en god del. Men jeg synes det er bedre å være ærlig fra start, selv om det garantert minsker sjansen for å bli ansatt. Kan jo ikke være noe ok å vite med seg selv at en er blitt ansatt på falskt grunnlag, eller at en har lurt arbeidsgiver trill rundt!

La oss si at jeg har gode papirer på relevant utdanning og jobbpraksis for den utlyste stillingen. I tillegg til gode referanser fra tidligere arbeidsgivere, gjør jeg også en god figur i jobbintervjuet slik at arbeidsgiver får et godt inntrykk og ønsker å ansette meg. Jeg sier ja takk, og begge parter er fornøyde. Men så går det en tid og jeg må plutselig ha sykmelding. Kommer så på jobb igjen etter noen uker, jobber en periode igjen før ny sykmelding må til. Innimellom bruker jeg også egenmeldinger. I løpet av første arbeidsår blir det MYE fravær. Arbeidsgiver vil føle seg lurt og vil nok avskjedige meg, i beste fall vise skuffelse og irritasjon ovenfor meg. Og jeg ville hatt verdens verste samvittighet! 

Er det ikke uetisk fra jobbsøkerens side å unnlate å fortelle om alvorlige vansker og utfordringer? Jeg synes det, selv om jeg har loven på min side ved at jeg kan unnlate å opplyse om slike ting. 

Så til dere her som har med ansettelser av jobbsøkere å gjøre: Ville du ha ansatt en person hvis du fikk vite at han/hun hadde såpass med helseutfordringer at det ville blitt en del sykmeldinger? Nei, naturligvis ikke. Alle arbeidsgivere vil ha stabile arbeidstakere som kan yte jevnt over tid. 

Så der står jeg da, og har alternativene mellom å enten juge, evt. sminke sannheten en del, eller å være dønn ærlig. I første tilfellet kan det hende at jeg vil få jobb, men da på falske premisser -noe jeg ikke ville hatt samvittighet til. I det andre tilfellet ville jeg ikke ha fått jobb overhodet. 

Vanskelig? Ja. Så da er det vel bra at uføretrygden fremdeles finnes som en mulighet for langtidssyke/varig syke. Det er bare det at jeg ønsker meg ut av den! Jeg prøver meg i arbeid nå ved en vernet bedrift og jobber foreløpig kun 9 timer i uka. Målet er å øve seg og å øke antall timer jevnt og trutt inntil jeg kan bli en så sterk og stabil arbeidstaker at jeg kan søke ordinært arbeid. 

Noen ganger er jeg sikker på at det vil gå, andre ganger er jeg veldig i tvil om det noen gang vil komme til å gå. Jeg er allerede denne uka hjemme for andre dagen på rad pga helsa. Enda jeg kan si at jeg virkelig trives på jobben, så har jeg ikke greid å dra denne uka. Ny og siste sjanse denne uka er i morgen, men er usikker på om jeg greier det da heller.  

Tror det beste for meg med tanke på jobb, er om jeg kunne hatt en type jobb uten faste tidspunkter å jobbe på. Da kunne jeg jo ha jobbet når jeg hadde orket og var frisk nok. Siden jeg har bipolar lidelse, ville jeg ha kunnet jobbet som en hest i lengre perioder! 😁 Andre perioder ville jeg ha jobbet vanlig stabilt og jevnt, og atter andre perioder kunne jeg ikke ha jobbet noe.

Men hvor finnes det sånne jobber? 🤔 Og igjen: Ville du som arbeidsgiver har ansatt en som meg? Selv om jeg er ganske sikker på at svaret på det er nei, har jeg likevel et lite håp om at noen ville... Det du som arbeidsgiver garantert ville ha fått er i alle fall en samvittighetsfull ansatt. Det bør vel også telle en del? 😛

Jeg vet at disse spørsmålene må besvares ulikt utufra hvilken type jobb det er snakk om. Men håpet likevel at det gikk an å svare sånn generelt?

Ut i fra din beskrivelse, så tenker jeg at det skal mye til at noen ansetter deg på ordinære vilkår. Kanskje kan noen være villig dersom de får lønnstilskudd fra NAV. Dersom du har kompetanse innen yrker hvor det er vanlig med tilkallingsvikarer, så kan jo det også være en mulighet. De fleste jobber forutsetter rimelig stabilt "oppmøte". 

[Gjest Naana47]

Takk for svar, alle sammen! 🙂

Jeg har tenkt litt mer siden jeg startet tråden, og jeg tror det lureste og beste for meg i første omgang er å heller gå inn for å bli stabil og frisk nok før jeg søker ordinære jobber. Jeg har rett og slett ingenting i ordinært arbeidsliv å gjøre før helsa er noenlunde på plass. Jeg må begynne i riktig ende, rett og slett. Kanskje blir jeg en dag der framme frisk og stabil nok til å søke ordinært arbeid, kanskje ikke. Sånn er livet. 

[Glitter]

25 minutter siden, Naana47 skrev:

Takk for svar, alle sammen! 🙂

Jeg har tenkt litt mer siden jeg startet tråden, og jeg tror det lureste og beste for meg i første omgang er å heller gå inn for å bli stabil og frisk nok før jeg søker ordinære jobber. Jeg har rett og slett ingenting i ordinært arbeidsliv å gjøre før helsa er noenlunde på plass. Jeg må begynne i riktig ende, rett og slett. Kanskje blir jeg en dag der framme frisk og stabil nok til å søke ordinært arbeid, kanskje ikke. Sånn er livet. 

Det er sikkert lurt. Ikke bare for arbeidsgiver sin del, men for den del også. Det er ikke noen god følelse å evt kjenne på at man ikke klarer det man ønsker å få til.

[Gjest Naana47]

1 time siden, Glitter skrev:

Det er sikkert lurt. Ikke bare for arbeidsgiver sin del, men for den del også. Det er ikke noen god følelse å evt kjenne på at man ikke klarer det man ønsker å få til.

Må bare si at jeg selvfølgelig ikke kom til den erkjennelsen i dag, jeg vil heller si at den dukket opp igjen i dag. Noen ganger kan den komme litt ut av syne, bare.. 😅

[XbellaX]

4 timer siden, Naana47 skrev:

Takk for svar, alle sammen! 🙂

Jeg har tenkt litt mer siden jeg startet tråden, og jeg tror det lureste og beste for meg i første omgang er å heller gå inn for å bli stabil og frisk nok før jeg søker ordinære jobber. Jeg har rett og slett ingenting i ordinært arbeidsliv å gjøre før helsa er noenlunde på plass. Jeg må begynne i riktig ende, rett og slett. Kanskje blir jeg en dag der framme frisk og stabil nok til å søke ordinært arbeid, kanskje ikke. Sånn er livet. 

Dette er den tradisjonelle måten å se på helse/sykdom og arbeid på, men tvert i mot kan det motsatte være mer hensiktsmessig. Altså ordinært arbeid først --> deretter en stabilisering/bedring osv i sykdom/tilstand. Problemet i ditt tilfelle er uføretrygden, den forhindrer en slik måte å jobbe på for NAV fordi du er på en måte "ferdigbehandlet" (selv om uføretrygd på ingen måte lenger er et "evighetsstempel" slik det gjerne var tidligere).

Det ville vært litt enklere å gi noen konkrete råd om du sa noe om hvilken retning du ønsket å forsøke å få arbeid innen (eksempelvis salg, helse, transport, ++. Det er f.eks gode muligheter for å ta ekstravakter på sykehjem. Dersom du er dyktig på akademisk språk kan du opprette eget foretak og ta betalt gjennom ulike webtjenester for å vaske studentoppgaver). 

[frosken]

4 timer siden, Naana47 skrev:

Takk for svar, alle sammen! 🙂

Jeg har tenkt litt mer siden jeg startet tråden, og jeg tror det lureste og beste for meg i første omgang er å heller gå inn for å bli stabil og frisk nok før jeg søker ordinære jobber. Jeg har rett og slett ingenting i ordinært arbeidsliv å gjøre før helsa er noenlunde på plass. Jeg må begynne i riktig ende, rett og slett. Kanskje blir jeg en dag der framme frisk og stabil nok til å søke ordinært arbeid, kanskje ikke. Sånn er livet. 

Jeg ville ha satset på å fungere stabilt der du er nå, forsøke å finne ut av hvordan du kan klare å møte opp til de timene som er planlagt. Når det har fungert en periode, kan du kanskje gå i gang med å se etter ordinært arbeid.

[Gjest Naana47]

4 timer siden, XbellaX skrev:

Dette er den tradisjonelle måten å se på helse/sykdom og arbeid på, men tvert i mot kan det motsatte være mer hensiktsmessig. Altså ordinært arbeid først --> deretter en stabilisering/bedring osv i sykdom/tilstand.

Ja, men da blir det vanskelig for en eventuell arbeidsgiver igjen. Ingen vil ansette personer som har ustabil helse og som mulig må være mye borte fra jobb. Jeg vil som sagt ikke ødelegge for en potensiell arbeidsgiver. Så det tror jeg ikke går. Men hvorfor tror du at det er mer hensiktsmessig for meg? 

[Gjest Naana47]

3 timer siden, frosken skrev:

Jeg ville ha satset på å fungere stabilt der du er nå, forsøke å finne ut av hvordan du kan klare å møte opp til de timene som er planlagt. Når det har fungert en periode, kan du kanskje gå i gang med å se etter ordinært arbeid.

Når du sier "der jeg er nå", mener du da der jeg nå jobber? Ja, tanken har vært å trene meg opp vha den jobben til å bli sterkere sånn at jeg etterhvert kan søke ordinært arbeid. Men tror det er lurere å først fokusere på å bli friskere før jeg søker ordinært arbeid. Det tror jeg er det beste både for arbeidsgiver og meg. 

[XbellaX]

Akkurat nå, Naana47 skrev:

Ja, men da blir det vanskelig for en eventuell arbeidsgiver igjen. Ingen vil ansette personer som har ustabil helse og som mulig må være mye borte fra jobb. Jeg vil som sagt ikke ødelegge for en potensiell arbeidsgiver. Så det tror jeg ikke går. Men hvorfor tror du at det er mer hensiktsmessig for meg? 

Få med resten av avsnittet mitt fordi det forklarer hvorfor dette ikke er aktuelt for deg. Denne måten å gjøre det på er helt utelukket for deg fordi du allerede er "ferdig" i Nav sine øyne. Du må konsentrere deg om å klare holde ut den tiden du skal være på jobb slik ordningen din er per i dag. 

 

[Gjest Naana47]

6 minutter siden, XbellaX skrev:

Få med resten av avsnittet mitt fordi det forklarer hvorfor dette ikke er aktuelt for deg. Denne måten å gjøre det på er helt utelukket for deg fordi du allerede er "ferdig" i Nav sine øyne. Du må konsentrere deg om å klare holde ut den tiden du skal være på jobb slik ordningen din er per i dag. 

 

Ja, tror jeg skjønner 🙂

[XbellaX]

1 minutt siden, Naana47 skrev:

Ja, tror jeg skjønner 🙂

Hvor stor stilling ønsker du deg/drømmer du om?

[Gjest Naana47]

Akkurat nå, XbellaX skrev:

Hvor stor stilling ønsker du deg/drømmer du om?

Det ideelle hadde vært 100%, men det er utopi å tenke at det vil gå, så en deltidsstilling er mer reelt. 

Tidligere har jeg tenkt at jeg kunne ha begynt som ringevikar på sykehjem eller i hjemmesykepleien siden jeg har jobberfaring med det fra tidligere. Men det blir så feil som det kan bli iom at jeg har en mann jeg ikke "greier" å stelle på hjemmebane. Jeg greier det fysisk, men ikke mentalt. Jeg som har vært en pådriver for å få hjemmesykepleie for mannen min, kan liksom ikke begynne å jobbe med pleie av andre. 

Så ting er litt vanskelig. Nå ser jeg veldig mørkt på å skulle ut i arbeid igjen. Men det er jo sånn jeg er. Dessverre. 

 

[XbellaX]

1 minutt siden, Naana47 skrev:

Det ideelle hadde vært 100%, men det er utopi å tenke at det vil gå, så en deltidsstilling er mer reelt. 

Tidligere har jeg tenkt at jeg kunne ha begynt som ringevikar på sykehjem eller i hjemmesykepleien siden jeg har jobberfaring med det fra tidligere. Men det blir så feil som det kan bli iom at jeg har en mann jeg ikke "greier" å stelle på hjemmebane. Jeg greier det fysisk, men ikke mentalt. Jeg som har vært en pådriver for å få hjemmesykepleie for mannen min, kan liksom ikke begynne å jobbe med pleie av andre. 

Du mener at det blir rart å drive å jobbe på et sykehjem eller noe lignende, fordi du ikke orker (mentalt) å ta deg av din mann? Tolker jeg deg riktig nå? ( I så fall... du kan ikke sammenligne å pleie sine egne med det å jobbe med andre, det er noe helt annet). 

 

 

[Gjest Naana47]

7 minutter siden, XbellaX skrev:

Du mener at det blir rart å drive å jobbe på et sykehjem eller noe lignende, fordi du ikke orker (mentalt) å ta deg av din mann? Tolker jeg deg riktig nå? ( I så fall... du kan ikke sammenligne å pleie sine egne med det å jobbe med andre, det er noe helt annet). 

 

 

Ja, du tolket det riktig 🙂

En sammenligning: Hvis to barn, hvorav det ene var mitt eget, falt og slo seg og jeg ilte til for å hjelpe og trøste det andre barnet i stedet for mitt eget. Det ville blitt helt feil. Jeg føler ikke at jeg kan hjelpe andre når jeg ikke kan hjelpe min egen mann. 

Så da får jeg prøve å tenke på andre typer jobber, men vet ikke helt hva. Du nevnte noe i et svar lenger opp. Kanskje telefonselger? Men jeg er ingen sånn pågående"selger-type", så jeg ville ikke greid å tjene noen ting på noe sånt. Webtjenester (f.eks leksehjelp) til unge har jeg ikke selvtillit nok til, tror jeg. Transport, ja, kanskje. Jeg liker å kjøre bil, så kanskje taxisjåfør hadde vært noe, men jeg tror ikke at jeg hadde turt det. Litt skummelt å tenke på hvor mange rare mennesker  det er som kanskje vil sitte på... Alle er jo ikke snille, mener jeg 😅

Så nei, jeg vet ikke jeg. Akkurat nå har jeg ikke helt trua på å noen gang komme meg i ordentlig jobb. 😬

[XbellaX]

1 minutt siden, Naana47 skrev:

Ja, du tolket det riktig 🙂

En sammenligning: Hvis to barn, hvorav det ene var mitt eget, falt og slo seg og jeg ilte til for å hjelpe og trøste det andre barnet i stedet for mitt eget. Det ville blitt helt feil. Jeg føler ikke at jeg kan hjelpe andre når jeg ikke kan hjelpe min egen mann. 

Det er helt ok å ikke føle at den type helserelatert arbeid (sykehjem) er noe du føler for, men ikke dra din mann inn i dette. Å pleie sine egne kommer med en kolossal nærhetsfaktor som kan være ganske tung å bære til tider. Det er fullt forståelig at du overlater hans pleie til hjemmesykepleien, jeg synes det fremstår ganske sunt både for han og for deg.

 

1 minutt siden, Naana47 skrev:

Så da får jeg prøve å tenke på andre typer jobber, men vet ikke helt hva. Du nevnte noe i et svar lenger opp. Kanskje telefonselger? Men jeg er ingen sånn pågående"selger-type", så jeg ville ikke greid å tjene noen ting på noe sånt. Webtjenester (f.eks leksehjelp) til unge har jeg ikke selvtillit nok til, tror jeg. Transport, ja, kanskje. Jeg liker å kjøre bil, så kanskje taxisjåfør hadde vært noe, men jeg tror ikke at jeg hadde turt det. Litt skummelt å tenke på hvor mange rare mennesker  det er som kanskje vil sitte på... Alle er jo ikke snille, mener jeg 😅

Tygg litt på det. Tenk igjennom om du har en hobby du kan spinne videre på. Om du liker kjøre bil kan du kanskje hjelpe nærbutikken med matutkjøring til eldre og corona-risikogrupper. Det finnes muligheter, i blant må man bare vri hodet i alle vinkler for å se dem :- )

 

1 minutt siden, Naana47 skrev:

Så nei, jeg vet ikke jeg. Akkurat nå har jeg ikke helt trua på å noen gang komme meg i ordentlig jobb. 😬

Ta en dag om gangen. Mål 1 er å komme seg på jobb når du skal og jobbe med hva det er som gjør det vanskelig for deg å dra.