Hvordan ble dere tatt på alvor av psykiatrien?

[Eva Sofie]

Jeg har tenkt grundig over dette. Jeg er en av de heldige som hele veien har blitt prioritert høyt - både på DPS og senere av privat avtalespesialist. Jeg har til sammen gått i 13 år på DPS til da 18 ulike terapeuter (8 av de var i løpet av to år) i to byer og frem til nå har jeg hatt ca. 170 samtaler på 4 år og 3 måneder. I den første byen jeg bodde i, anså de meg for å være så psykisk syk og ustabil at eneste alternativ de kunne tilby var bemannet psykiatrisk omsorgsbolig, men det ønsket ikke jeg og flyttet til en annen kant av landet i løpet av en måned. Her i den nye byen, ble jeg samboer etter ett år og noen psykiatribolig har det aldri vært snakk om her. Jeg har etter erfaring med den første byen takket nei til IP og samordner alle mine tjenester selv, selv om det krever mye når det er 9-10 ulike offentlige hjelpeinstanser/hjelpeapparat inne i bildet. Heller det enn å risikere at beslutninger blir tatt over hodet på en!

Jeg tror at det mest vesentlige for at jeg blir tatt alvorlig, er at jeg aldri har tryglet om hjelp, men har spurt om hjelp og begrunnet mitt behov for hjelp med saklige og ærlige argumenter uten å overdrive med følelsesutbrudd, trusler, dramatikk eller lignende. Psykologen min har også lært at jeg ikke roper "ulv, ulv" i tide og utide, men at det er alvor når det står på. Han har også lært at jeg kan ha en tendens til å underdrive fremfor å overdrive i kommunikasjonen med ham og holder gjerne tilbake informasjon om jeg ikke blir direkte spurt, ikke fordi jeg ønsker å holde noe skjult, men jeg liker ikke oppmerksomhet rundt meg selv. Dette tror jeg også er grunnen til at jeg får ekstratimer/akuttimer når jeg etterspør det eller psykologen selv ser behov for det. Han har t.o.m. sagt ved to anledninger at jeg kan ta kontakt i sommerferien hans om det blir behov og oppstår noe akutt når jeg har det krevende, men jeg har ikke benyttet meg av det - terskelen for noe slikt er svært høy.

Det å innta en aktiv rolle i sin egen terapi tror jeg er viktig. Tenke godt igjennom hva man vil få ut av terapien og stille forberedt til timene. Tørre å stille eventuelle ubehagelige spørsmål - terapi skal være å gå litt ut av komfortsonen sin. Tørre å foreslå noe og ev. være forberedt på et nei - det er ikke deg terapeuten avslår, men forslaget.

Jeg foreslo selv EMDR-terapi for ett års tid siden og vi forsøkte det, men psykologen min måtte stoppe det i 3. time fordi han så det var uheldig for meg. Jeg synes det var fint han tok det ansvaret som min terapeut og satte ned foten og jeg så ikke på det som noe nederlag.

Endret 24. juni 2020 av Eva Sofie

[AnonymBruker]

Første gang jeg var inne i psykiatrien var det dårlig med ressurser. 3 måneder på lukket og så rett på psykehjem med kronikere og kjipe, kunnskapsløse, bondske tullinger av noen personale. Men dette er mange år siden.

De andre gangene kan jeg ikke klage.

Anonymkode: 6617b...ffc

[AnonymBruker]

2 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg har tenkt grundig over dette. Jeg er en av de heldige som hele veien har blitt prioritert høyt - både på DPS og senere av privat avtalespesialist. Jeg har til sammen gått i 13 år på DPS til da 18 ulike terapeuter (8 av de var i løpet av to år) i to byer og frem til nå har jeg hatt ca. 170 samtaler på 4 år og 3 måneder. I den første byen jeg bodde i, anså de meg for å være så psykisk syk og ustabil at eneste alternativ de kunne tilby var bemannet psykiatrisk omsorgsbolig, men det ønsket ikke jeg og flyttet til en annen kant av landet i løpet av en måned. Her i den nye byen, ble jeg samboer etter ett år og noen psykiatribolig har det aldri vært snakk om her. Jeg har etter erfaring med den første byen takket nei til IP og samordner alle mine tjenester selv, selv om det krever mye når det er 9-10 ulike offentlige hjelpeinstanser/hjelpeapparat inne i bildet. Heller det enn å risikere at beslutninger blir tatt over hodet på en!

Jeg tror at det mest vesentlige for at jeg blir tatt alvorlig, er at jeg aldri har tryglet om hjelp, men har spurt om hjelp og begrunnet mitt behov for hjelp med saklige og ærlige argumenter uten å overdrive med følelsesutbrudd, trusler, dramatikk eller lignende. Psykologen min har også lært at jeg ikke roper "ulv, ulv" i tide og utide, men at det er alvor når det står på. Han har også lært at jeg kan ha en tendens til å underdrive fremfor å overdrive i kommunikasjonen med ham og holder gjerne tilbake informasjon om jeg ikke blir direkte spurt, ikke fordi jeg ønsker å holde noe skjult, men jeg liker ikke oppmerksomhet rundt meg selv. Dette tror jeg også er grunnen til at jeg får ekstratimer/akuttimer når jeg etterspør det eller psykologen selv ser behov for det. Han har t.o.m. sagt ved to anledninger at jeg kan ta kontakt i sommerferien hans om det blir behov og oppstår noe akutt når jeg har det krevende, men jeg har ikke benyttet meg av det - terskelen for noe slikt er svært høy.

Det å innta en aktiv rolle i sin egen terapi tror jeg er viktig. Tenke godt igjennom hva man vil få ut av terapien og stille forberedt til timene. Tørre å stille eventuelle ubehagelige spørsmål - terapi skal være å gå litt ut av komfortsonen sin. Tørre å foreslå noe og ev. være forberedt på et nei - det er ikke deg terapeuten avslår, men forslaget.

Jeg foreslo selv EMDR-terapi for ett års tid siden og vi forsøkte det, men psykologen min måtte stoppe det i 3. time fordi han så det var uheldig for meg. Jeg synes det var fint han tok det ansvaret som min terapeut og satte ned foten og jeg så ikke på det som noe nederlag.

Jeg er ts. Det er fint at du blir tatt på alvor. Du mener da at du får hjelp fordi du har fremstilt deg selv rett og vært en flink pasient. 

Anonymkode: b0b95...ae8

[Eva Sofie]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ts. Det er fint at du blir tatt på alvor. Du mener da at du får hjelp fordi du har fremstilt deg selv rett og vært en flink pasient. 

Anonymkode: b0b95...ae8

Det er ikke det som er drivkraften min. Målet mitt med behandling er ikke å være "den flinke og riktige pasienten", men jeg er meg selv og det må være lov. Jeg går i terapi for egen del og ikke for å være flink for andres del. Jeg ønsker selv å bli bedre av egne lidelser. Ikke for at terapeuten eller andre skal bli fornøyd med meg. Jeg har gjort feil ting opp igjennom jeg også, som å selvskade, ta overdoser samt å bli innlagt på tvang en rekke ganger i opptil 3-4 måneder av gangen, men det har det heldigvis blitt færre av de siste årene fordi jeg har jobbet målbevisst med det. Jeg tråkker derfor feil jeg også pga. mine psykiske problemer - det gjør vi alle. Jeg strever også med mitt for å mestre basale ting i hverdagen som andre friske mestrer uten problemer. Hver dag er en liten kamp. Så nei, jeg er ikke den flinke og riktige pasienten på noen måte... I terapirommet har psykologen også måttet holde meg fysisk fast fordi jeg har blitt selvdestruktiv mot meg selv under dissosiasjon. Når jeg "blir meg selv igjen" pleier han å si at terapirommet skal være fylt med omsorg.

[AnonymBruker]

33 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Det er ikke det som er drivkraften min. Målet mitt med behandling er ikke å være "den flinke og riktige pasienten", men jeg er meg selv og det må være lov. Jeg går i terapi for egen del og ikke for å være flink for andres del. Jeg ønsker selv å bli bedre av egne lidelser. Ikke for at terapeuten eller andre skal bli fornøyd med meg. Jeg har gjort feil ting opp igjennom jeg også, som å selvskade, ta overdoser samt å bli innlagt på tvang en rekke ganger i opptil 3-4 måneder av gangen, men det har det heldigvis blitt færre av de siste årene fordi jeg har jobbet målbevisst med det. Jeg tråkker derfor feil jeg også pga. mine psykiske problemer - det gjør vi alle. Jeg strever også med mitt for å mestre basale ting i hverdagen som andre friske mestrer uten problemer. Hver dag er en liten kamp. Så nei, jeg er ikke den flinke og riktige pasienten på noen måte... I terapirommet har psykologen også måttet holde meg fysisk fast fordi jeg har blitt selvdestruktiv mot meg selv under dissosiasjon. Når jeg "blir meg selv igjen" pleier han å si at terapirommet skal være fylt med omsorg.

Det var ikke ment som kritikk. Jeg bare gav en tilbakemelding av hvordan jeg forstod det du skrev. Nå har du gitt meg et mer nyansert bilde. Fint at du får så god hjelp. Jeg klarer stort sett å ta meg sammen når jeg et med barna mine.  Kobler meg selv ut og går litt på autopilot. Da jeg gikk i terapi ble fokuset på meg selv litt overveldende. Var ikke vant til at det handlet om meg. Tror nok at det er en prossess å lære hvordan man skal jobbe i en behandlingssituasjon. Du har mye er erfaring og gode råd😊. 

Anonymkode: b0b95...ae8

[AnonymBruker]

8 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg har tenkt grundig over dette. Jeg er en av de heldige som hele veien har blitt prioritert høyt - både på DPS og senere av privat avtalespesialist. Jeg har til sammen gått i 13 år på DPS til da 18 ulike terapeuter (8 av de var i løpet av to år) i to byer og frem til nå har jeg hatt ca. 170 samtaler på 4 år og 3 måneder. I den første byen jeg bodde i, anså de meg for å være så psykisk syk og ustabil at eneste alternativ de kunne tilby var bemannet psykiatrisk omsorgsbolig, men det ønsket ikke jeg og flyttet til en annen kant av landet i løpet av en måned. Her i den nye byen, ble jeg samboer etter ett år og noen psykiatribolig har det aldri vært snakk om her. Jeg har etter erfaring med den første byen takket nei til IP og samordner alle mine tjenester selv, selv om det krever mye når det er 9-10 ulike offentlige hjelpeinstanser/hjelpeapparat inne i bildet. Heller det enn å risikere at beslutninger blir tatt over hodet på en!

Jeg tror at det mest vesentlige for at jeg blir tatt alvorlig, er at jeg aldri har tryglet om hjelp, men har spurt om hjelp og begrunnet mitt behov for hjelp med saklige og ærlige argumenter uten å overdrive med følelsesutbrudd, trusler, dramatikk eller lignende. Psykologen min har også lært at jeg ikke roper "ulv, ulv" i tide og utide, men at det er alvor når det står på. Han har også lært at jeg kan ha en tendens til å underdrive fremfor å overdrive i kommunikasjonen med ham og holder gjerne tilbake informasjon om jeg ikke blir direkte spurt, ikke fordi jeg ønsker å holde noe skjult, men jeg liker ikke oppmerksomhet rundt meg selv. Dette tror jeg også er grunnen til at jeg får ekstratimer/akuttimer når jeg etterspør det eller psykologen selv ser behov for det. Han har t.o.m. sagt ved to anledninger at jeg kan ta kontakt i sommerferien hans om det blir behov og oppstår noe akutt når jeg har det krevende, men jeg har ikke benyttet meg av det - terskelen for noe slikt er svært høy.

Det å innta en aktiv rolle i sin egen terapi tror jeg er viktig. Tenke godt igjennom hva man vil få ut av terapien og stille forberedt til timene. Tørre å stille eventuelle ubehagelige spørsmål - terapi skal være å gå litt ut av komfortsonen sin. Tørre å foreslå noe og ev. være forberedt på et nei - det er ikke deg terapeuten avslår, men forslaget.

Jeg foreslo selv EMDR-terapi for ett års tid siden og vi forsøkte det, men psykologen min måtte stoppe det i 3. time fordi han så det var uheldig for meg. Jeg synes det var fint han tok det ansvaret som min terapeut og satte ned foten og jeg så ikke på det som noe nederlag.

Så mange år i behandling.. jeg visste ikke at de hadde mulighet til å hjelpe 1 pasient over så lang tid.

Du har egentlig alltid slått meg som oppegående. Men antar du er ganske lavtfungerende siden du mottar så mye hjelp.

Anonymkode: d3549...9cc

[stjernestøv]

Føler meg tatt på alvor av fact, han sier alltid jeg bare kan ta kontakt hvis det er noe. Så da har jeg en sikkerhet der, det er jeg glad for. Og får jo snakke med psykiater hvis jeg har behov for det, det er et godt tilbud. Det beste jeg har hatt tror jeg, og jeg har vært mange år i psykiatrien. 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så mange år i behandling.. jeg visste ikke at de hadde mulighet til å hjelpe 1 pasient over så lang tid.

Du har egentlig alltid slått meg som oppegående. Men antar du er ganske lavtfungerende siden du mottar så mye hjelp.

Anonymkode: d3549...9cc

Ikke uvanlig å få hjelp i  mange år ,ja resten av livet vis en er alvorlig syk . Har selv gått i behandling i 18 år ,ikke for å bli frisk, men for å holde sykdommen i sjakk. 

Anonymkode: e93da...a8b

[Eva Sofie]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så mange år i behandling.. jeg visste ikke at de hadde mulighet til å hjelpe 1 pasient over så lang tid.

Du har egentlig alltid slått meg som oppegående. Men antar du er ganske lavtfungerende siden du mottar så mye hjelp.

Anonymkode: d3549...9cc

Jeg føler meg ikke lavtfungerende i det daglige, men er i høyeste grad oppegående pr. i dag med samboer, mange meningsfylte fritidsaktiviteter, en liten turnusjobb osv. Det har ikke alltid vært slik. Jeg er på tross av allerede mange års behandling, fortsatt i behov av flere års traumeterapi ifølge psykolog. Man kan være godt fungerende selv om man er i behov av mye terapi - det kommer helt an på diagnose. Ressursbruken på hva helsevesenet har valgt å bruke på kun én person, legger jeg meg ikke opp i, men antar at de gjør en helhetsvurdering ut ifra situasjon, diagnose og personlig lidelsestrykk samt effekt av behandling. Jeg vet bare at jeg er heldig og er takknemlig for all hjelp jeg får, men vet at livet mitt hadde trolig bestått av langvarige innleggelser, bruk av mye tvang og mye alvorlig selvskading slik det var for bare 10 år siden om jeg ikke hadde fått den hjelpen jeg har fått. Med andre ord har hjelpen jeg har mottatt hjulpet meg svært mye, og det er trolig grunnen til at jeg også fortsatt får tilbud om hjelp fordi man ser at det har effekt.

[Glitter]

2 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg føler meg ikke lavtfungerende i det daglige, men er i høyeste grad oppegående pr. i dag med samboer, mange meningsfylte fritidsaktiviteter, en liten turnusjobb osv. Det har ikke alltid vært slik. Jeg er på tross av allerede mange års behandling, fortsatt i behov av flere års traumeterapi ifølge psykolog. Man kan være godt fungerende selv om man er i behov av mye terapi - det kommer helt an på diagnose. Ressursbruken på hva helsevesenet har valgt å bruke på kun én person, legger jeg meg ikke opp i, men antar at de gjør en helhetsvurdering ut ifra situasjon, diagnose og personlig lidelsestrykk samt effekt av behandling. Jeg vet bare at jeg er heldig og er takknemlig for all hjelp jeg får, men vet at livet mitt hadde trolig bestått av langvarige innleggelser, bruk av mye tvang og mye alvorlig selvskading slik det var for bare 10 år siden om jeg ikke hadde fått den hjelpen jeg har fått. Med andre ord har hjelpen jeg har mottatt hjulpet meg svært mye, og det er trolig grunnen til at jeg også fortsatt får tilbud om hjelp fordi man ser at det har effekt.

Ja ikke sant. Jeg synes det er et godt poeng dette med hvordan livet ditt hadde vært uten all behandlingen. Det viser jo hvor viktig det har vært for deg. Jeg hadde nok også vært mye verre uten den type oppfølging jeg får. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg føler meg ikke lavtfungerende i det daglige, men er i høyeste grad oppegående pr. i dag med samboer, mange meningsfylte fritidsaktiviteter, en liten turnusjobb osv. Det har ikke alltid vært slik. Jeg er på tross av allerede mange års behandling, fortsatt i behov av flere års traumeterapi ifølge psykolog. Man kan være godt fungerende selv om man er i behov av mye terapi - det kommer helt an på diagnose. Ressursbruken på hva helsevesenet har valgt å bruke på kun én person, legger jeg meg ikke opp i, men antar at de gjør en helhetsvurdering ut ifra situasjon, diagnose og personlig lidelsestrykk samt effekt av behandling. Jeg vet bare at jeg er heldig og er takknemlig for all hjelp jeg får, men vet at livet mitt hadde trolig bestått av langvarige innleggelser, bruk av mye tvang og mye alvorlig selvskading slik det var for bare 10 år siden om jeg ikke hadde fått den hjelpen jeg har fått. Med andre ord har hjelpen jeg har mottatt hjulpet meg svært mye, og det er trolig grunnen til at jeg også fortsatt får tilbud om hjelp fordi man ser at det har effekt.

Tenker uansett at du ikke trenger å stå til ansvar for noen her på forumet når det gjelder hvor mye behandling du får. Og jeg mener absolutt at du fortjener den hjelpen du får. Men tror også som noen påpeker at det finnes mange som ikke får den hjelpen de trenger. At systemet noen ganger er urettferdig er systemet sin feil og ikke pasientene. Noen ganger tar det tid før man ser at behandlingen har effekt  og noen ganger slutter man av for tidlig pga det. Andre må vente altfor lenge på hjelp og mange får avslag. 

Anonymkode: b0b95...ae8

[AnonymBruker]

På 24.6.2020 den 15.00, AnonymBruker skrev:

Så mange år i behandling.. jeg visste ikke at de hadde mulighet til å hjelpe 1 pasient over så lang tid.

Du har egentlig alltid slått meg som oppegående. Men antar du er ganske lavtfungerende siden du mottar så mye hjelp.

Anonymkode: d3549...9cc

Trenger ikke å være lavtfungerende for å få hjelp i mange år. 

Jeg var innlagt samtidig som jeg gikk på skole da var jeg ikke myndig. Har hatt hjelp av og på i 18 år, de periodene som et gode har jeg "kun" hatt støttesamtaler med lege. 

Jeg har høyere utdanning, fast jobb, gift, barn og hus. Jeg er velfungerende, men jeg er dårlig og hadde jeg ikke fått hjelp hadde jeg vært veldig dårlig og antageligvis lavtfungerende. 

Anonymkode: dc5d1...98e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Trenger ikke å være lavtfungerende for å få hjelp i mange år. 

Jeg var innlagt samtidig som jeg gikk på skole da var jeg ikke myndig. Har hatt hjelp av og på i 18 år, de periodene som et gode har jeg "kun" hatt støttesamtaler med lege. 

Jeg har høyere utdanning, fast jobb, gift, barn og hus. Jeg er velfungerende, men jeg er dårlig og hadde jeg ikke fått hjelp hadde jeg vært veldig dårlig og antageligvis lavtfungerende. 

Anonymkode: dc5d1...98e

Bipolar?

Anonymkode: d3549...9cc