Nødvendig med utredning?

[AnonymBruker]

Hei, jeg har en forhistorie med psykisk sykdom.

Var syk i mange år, ca fra jeg var 11 til jeg var 18. Slet med spiseforstyrrelser, panikk angst, depresjon og SM forsøk.

Nå i dag er jeg 23 år, er mye bedre i dag enn det jeg var. Fungerer greit i dagliglivet, har Samboer, jobb og holder på med høyere utdanning. Dette er tungt til tider, men det er jo for alle. 
 

Føler meg på en måte skadet av det jeg opplevde i ungdomstiden min. Akuratt som jeg sitter med mange arr i sjelen og noen ganger føles det som om arrene åpner seg og blir til sår igjen.

Jeg sliter fortsatt med mild depresjon og angst. Mye tankekjør i perioder, ofte om ting jeg har sagt eller gjort. Trenger ikke å være en «dum» hendelse, men pleier og overanalysere ting i hodet. Har regelmessig sammenbrudd, kanskje hver 2-3 måned. Det kjennes om at kroppen bare gir opp og jeg kan ligge å gråte og hyperventilere i flere timer, uten en egentlig grunn. Har merket at psyken påvirkes av ulike årstider. Opplever svinginger, der jeg føler meg veldig bra. Mye mer energi, mer utadvendt, kan jobbe mer og føles litt som en annen person.

Dette har nå holdt på i noen år, og føler at det begynner å bli et problem. Jeg har blitt diagnostisert med depressiv lidelse med svinginger for ca 5 år siden, men kan detta være bipolar lidelse type 2?

Burde jeg ta kontakt med legen for å hørre om det er nødvendig med utredning og om det går an å få noen medisiner? Eller burde jeg bare bite tennene sammen og innse at jeg bare er litt skadet etter fortiden med psykisk sykdom?

Anonymkode: fa694...1c1

[RamonaK]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, jeg har en forhistorie med psykisk sykdom.

Var syk i mange år, ca fra jeg var 11 til jeg var 18. Slet med spiseforstyrrelser, panikk angst, depresjon og SM forsøk.

Nå i dag er jeg 23 år, er mye bedre i dag enn det jeg var. Fungerer greit i dagliglivet, har Samboer, jobb og holder på med høyere utdanning. Dette er tungt til tider, men det er jo for alle. 
 

Føler meg på en måte skadet av det jeg opplevde i ungdomstiden min. Akuratt som jeg sitter med mange arr i sjelen og noen ganger føles det som om arrene åpner seg og blir til sår igjen.

Jeg sliter fortsatt med mild depresjon og angst. Mye tankekjør i perioder, ofte om ting jeg har sagt eller gjort. Trenger ikke å være en «dum» hendelse, men pleier og overanalysere ting i hodet. Har regelmessig sammenbrudd, kanskje hver 2-3 måned. Det kjennes om at kroppen bare gir opp og jeg kan ligge å gråte og hyperventilere i flere timer, uten en egentlig grunn. Har merket at psyken påvirkes av ulike årstider. Opplever svinginger, der jeg føler meg veldig bra. Mye mer energi, mer utadvendt, kan jobbe mer og føles litt som en annen person.

Dette har nå holdt på i noen år, og føler at det begynner å bli et problem. Jeg har blitt diagnostisert med depressiv lidelse med svinginger for ca 5 år siden, men kan detta være bipolar lidelse type 2?

Burde jeg ta kontakt med legen for å hørre om det er nødvendig med utredning og om det går an å få noen medisiner? Eller burde jeg bare bite tennene sammen og innse at jeg bare er litt skadet etter fortiden med psykisk sykdom?

Anonymkode: fa694...1c1

Hvis dette er noe som går utover livet ditt, og det høres det jo ut som, synes jeg du burde be legen din om en henvisning til DPS. Nå er ikke jeg noen ekspert men det høres ut som enten eupf eller bipolar2. Diagnosen er jo forsåvidt ikke det viktigste, det viktigste er å få hjelp så en blir bedre. 

[AnonymBruker]

Herregud. Du tar høyere utdanning, er i jobb og lever ellers et normalt liv med samboer. Det virker ikke akkurat som om disse sammenbrudd du har hver 3 måned påvirker deg så mye at det går utover hverdagslivet ditt. Skal du virkelig ta opp plass framfor noen som faktisk ER syke?? 

Anonymkode: 335bd...e4f

[aa-k-j]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Herregud. Du tar høyere utdanning, er i jobb og lever ellers et normalt liv med samboer. Det virker ikke akkurat som om disse sammenbrudd du har hver 3 måned påvirker deg så mye at det går utover hverdagslivet ditt. Skal du virkelig ta opp plass framfor noen som faktisk ER syke?? 

Anonymkode: 335bd...e4f

Den kommentaren var ganske unødvendig. Det er helsevesenet som avgjør om en trenger behandling og ikke om man tar utdanning, har familie eller ikke.

[RamonaK]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Herregud. Du tar høyere utdanning, er i jobb og lever ellers et normalt liv med samboer. Det virker ikke akkurat som om disse sammenbrudd du har hver 3 måned påvirker deg så mye at det går utover hverdagslivet ditt. Skal du virkelig ta opp plass framfor noen som faktisk ER syke?? 

Anonymkode: 335bd...e4f

Man kan faktisk bli syk selvom man har jobb familie og venner. Slike kommentarer er veldig unødvendige. Alle som trenger hjelp fortjener det. 

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Herregud. Du tar høyere utdanning, er i jobb og lever ellers et normalt liv med samboer. Det virker ikke akkurat som om disse sammenbrudd du har hver 3 måned påvirker deg så mye at det går utover hverdagslivet ditt. Skal du virkelig ta opp plass framfor noen som faktisk ER syke?? 

Anonymkode: 335bd...e4f

Ta det med ro. Vedkommende "tar" ingens plass. Du kan ikke "ta" et behandlingsopplegg, du får det tildelt. Dersom trådstarter er frisk og velfungerende, vil det ikke komme noe tilbud. 

Anonymkode: 50168...7dc

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Herregud. Du tar høyere utdanning, er i jobb og lever ellers et normalt liv med samboer. Det virker ikke akkurat som om disse sammenbrudd du har hver 3 måned påvirker deg så mye at det går utover hverdagslivet ditt. Skal du virkelig ta opp plass framfor noen som faktisk ER syke?? 

Anonymkode: 335bd...e4f

Jeg studerer på deltid noe som tilsvare 2 ganger i uken og jobber hver tredje helg. Jobber mer når jeg føler har energi til dette.

Jeg er fullstendig klar over at det finnes mange som er mye sykere enn meg. men er det sånn at hvis jeg føler det er noe galt med meg og at eventuelt psykolog eller medisiner kan hjelpe meg, så kan jeg ikke ta kontakt med legen for det er andre som trenger det mer enn meg?
 Det du skriver er akuratt som du mener at folk ikke kan gå til legen for de har vondt i kneet, for det finnes jo trosstøtte folk som har en brukken fot.

ts

Anonymkode: fa694...1c1

[AnonymBruker]

*tross alt 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

trosstøtte

Ts

Anonymkode: fa694...1c1

[Admin]

Tråden er ryddet for personangrep.

Admin

[Fru2020]

På 30.8.2020 den 18.37, AnonymBruker skrev:

Hei, jeg har en forhistorie med psykisk sykdom.

Var syk i mange år, ca fra jeg var 11 til jeg var 18. Slet med spiseforstyrrelser, panikk angst, depresjon og SM forsøk.

Nå i dag er jeg 23 år, er mye bedre i dag enn det jeg var. Fungerer greit i dagliglivet, har Samboer, jobb og holder på med høyere utdanning. Dette er tungt til tider, men det er jo for alle. 
 

Føler meg på en måte skadet av det jeg opplevde i ungdomstiden min. Akuratt som jeg sitter med mange arr i sjelen og noen ganger føles det som om arrene åpner seg og blir til sår igjen.

Jeg sliter fortsatt med mild depresjon og angst. Mye tankekjør i perioder, ofte om ting jeg har sagt eller gjort. Trenger ikke å være en «dum» hendelse, men pleier og overanalysere ting i hodet. Har regelmessig sammenbrudd, kanskje hver 2-3 måned. Det kjennes om at kroppen bare gir opp og jeg kan ligge å gråte og hyperventilere i flere timer, uten en egentlig grunn. Har merket at psyken påvirkes av ulike årstider. Opplever svinginger, der jeg føler meg veldig bra. Mye mer energi, mer utadvendt, kan jobbe mer og føles litt som en annen person.

Dette har nå holdt på i noen år, og føler at det begynner å bli et problem. Jeg har blitt diagnostisert med depressiv lidelse med svinginger for ca 5 år siden, men kan detta være bipolar lidelse type 2?

Burde jeg ta kontakt med legen for å hørre om det er nødvendig med utredning og om det går an å få noen medisiner? Eller burde jeg bare bite tennene sammen og innse at jeg bare er litt skadet etter fortiden med psykisk sykdom?

Anonymkode: fa694...1c1

Jeg synes du burde ta kontakt med legen slik at hen kan gjøre en vurdering av om du trenger mer hjelp. Du har en sårbarhet med deg fra ungdomstiden som nok påvirker deg nå også. Det teller positivt at funksjonsnivået ditt er relativt høyt, med jobb og studier, men det er bedre å ta dette før det blir for stort. Iallefall med din historie. Det er jo ikke sikkert det er nødvendig med hjelp i spesialisthelsetjenesten, kanskje samtaler med fastlegen eller psykiatrisk sykepleier i kommunen kan være nok.