Forhold uten gnist

[Gjest usikkre følelser]

Går det å leve i ett forhold uten gnisten i sexlivet? Jeg gjør det nå nemlig. Forholdet vårt er vel egentlig litt fastkjørt for øyeblikket. For traust, for vanlig liksom. Sexen har egentlig vært uten gnist siden forelskelsen ga seg. Jeg tar meg i det mange ganger nå, det å tenke på hvordan det ville vært om..... Utroskap? Ja jeg har tenkt på det, og har egentlig innrømmet for meg selv at får jeg sjangsen så kommer jeg til å handle. I alle fall om kjemien stemmer.

Er det riktig av meg å være utro og så gå tilbake til han jeg bor sammen med? Når jeg vet at utroskap er kanskje det som kan fortsette å holde oss sammen?

[Gjest thats life]

Hvis du har så usikre følelser for han, får du ta valget å enten gjøre noe med det i positiv forstand, eller skippe helt ut istedet. Utroskap er jævlig feigt, og tror du at det kan bidra til at dere får det bedre; ja da tar du feil! Jeg er selv blitt bedratt, og du aner ikke hvilket følelses-register det setter i sving. Dette gjør du KUN hvis du vil bli kvitt han, ikke ellers.

Tillit er noe man ikke leker med hvis man respekterer den man bor sammen med, og det gjør man ikke ved utroskap!

[SierDuDet]

Selvsagt er svaret nei.

Det får da være grensen for hva man gjør for å få et forhold til å fungere.

Ærlig talt...

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det er håp for kjedelige samliv. Jeg tror ikke på utroskap som et middel til å forbedre samlivet i det faste forholdet.

Men jeg tror det går an å få ny giv inn i parforholdet på annen måte.

Har du lyst til å prøve?

For å komme videre vil jeg tipse deg om å se på seksuallivet mer enn som bare tenning og samleie.

Det sensuelle er like viktig. Sensualitet angår sansene våre. Det handler om berøring som å stryke, klappe, klemme og massere. Eller dere kan være sammen om god mat, musikk, naturopplevelser, kunst osv.

Å bruke tid til nærhet sammen behøver ikke ha sex som mål, men være gode lystopplevelser og mer enn nok nytelse i seg selv.

Frister det?

[Gjest Anonym]

Det er så enkelt å mene. Mene noe om andres liv. Liv der man bare ser en flik av virkeligheten. Når en i tillegg lar sine meninger strømme gjennom sine egne filter, blir alt veldig uklart. For mange av svarene gitt av velmenende oppvakte mennesker; bygger på ens egen filosofi om rett og galt. Det er ofte rimelige skråsikre svar. Dette er riktig. Det er definitivt galt. Jeg er ingen stor tilhenger av rett og galt. For rett og galt; forteller noe om total objektivitet. Noe jeg overhode ikke er i stand til å se eksisterer. Så svaret på dine spørsmål må heller holdes opp mot noen parameter, og vurderes ut fra det ståstedet. Hvorvidt det er riktig eller galt sett gjennom andre parametre - tja.

I en samfunnsmessig kontekst finnes det kjøreregler. Så svaret på ditt spørsmål; sett gjennom det norske samfunnets etablerte normer, er et klart nei. I vårt samfunn (i alle fall ennå) er det moralsk uriktig å være utro mot sin partner. Det er ikke akseptabelt. På den annen side. Hva er seksualiteten; erotikken ? Her får legene komme med de korrekte medisinske definisjoner, men min opplevelse er at seksualitet og erotikk, er et fysiologisk behov. Et fysiologisk behov på lik linje som søvn, og sult. Dersom man ikke er tilfreds på den måte disse fysiologiske behov er dekket, vil man oppleve et savn. Å leke med tankene om at gresset er grønnere på den andre siden, er nok en tanke mange tenker. Likevel aksepterer de fleste de etablerte kjøreregler å avstår fra tanken. Å leke med tankene er selvsagt en ting, annet er å omsette tankene til handling. Dette baserer vi på at erotikken i vårt samfunn er på en måte definert å være hellig. Erotikken i motsetning til andre fysiologiske behov vi har; er et slags ypperste tegn på hengivenhet til et annet menneske. Dersom det ditt ståsted; er svaret enkelt. Nei, dette er ikke akseptabelt. Det vil bryte med de etiske verdier man har om hvem man deler sin seksualitet med.

Vårt samfunn mener at du ikke uten videre skal gi opp på falmede følelser, og gi opp partneren siden han eller henne ikke tenner deg lengre. Jeg tror det er uunngåelig at man ikke møter denne følelsen en eller annen gang. Da sier spillereglene, som vår utmerkede ekspert her i dette forum hevder, at man ikke uten videre må gi opp. Og det er jeg hjertens enig med henne i. Man må i alle fall forsøke å finne veien tilbake til lysten. For det er helt sikkert mulig. Våre samfunns etablerte spilleregler spiller på samvittigheten. Samvittigheten og menneskets evne til å kontrollere fysiologiske behov skiller oss fra dyret sier man. Menneskets evne til å resonnere og tenke, gir oss et angivelig fortrinn. Det er ikke enkelt, for det er definitivt det eneste fysiologisk behov vi ut fra etablerte samfunnsnormer og etikk, som vi skal fornekte oss selv fra, dersom vi har et etablert forhold til et annet menneske. For ingen dør av å være seksuelt frustrert. Selvsagt kan oppleves mentalt å være en enorm belastning, men fortsatt fult mulig å leve med. Årsaken er selvsagt knyttet til all emosjonell smerte som gjerne følger i fotsporene av utroskap.

Hvorvidt dette er riktig eller galt for deg ? Tja. Si det. I min verden. Ja. I din? ?

Hilsen en som også har tenkt tanken

[Gjest nonan]

Den var egentlig ganske bra

Jeg har levd i et par forhold, hvor det eneste som holdt oss sammen var utroskap...

Ærlig talt... Tenker du før du åpner munnen?

(Eller taster i vei...)

Empati, er noe du kunne slå opp.