Sobril - på godt og vondt

[Jimmy-Wayne]

Hallo. Jeg tenkte jeg skulle ta opp noen ting ang Sobril, som jeg er tilvendt på daglig basis. Jeg har tidligere sluttet med dem, men nå har jeg igjen gått på dem daglig i flere år. Dessverre har dosen økt, spesielt de dagene jeg har jobb ( 3 dager i uken ) eller skal noe som er sosialt. Jeg bruker sobril der andre bruker alkohol, på en måte. Hvis jeg tar ekstra, forsvinner de små, uviktige bekymringene. Jeg blir mindre fokusert på uviktige ting for eksempel angående utseende, og de virker på mange områder som et slags skjold. Jeg kan ha problemer med å smile i vanlig sammenheng ( ja, i sosiale settinger har jeg en ytterst merkelig angst som gjør at jeg ofte ikke klarer å smile. Det kan være ganske kleint når jeg blir fortalt en vits, eller er i en sammenheng hvor det er vanlig å smile eller å le ). Så jeg kan liksom velge mellom å virke sur, eller å virke overalvorlig, eller kanskje til og med dum som ikke "forstod vitsen". Lang historie kort: Jeg er ekstremt hårsår. Og her gjør sobrilene underverker. 

Men, en ting jeg har merket når jeg er på sobril, og føler jeg er "med i sosiale settinger", er at jeg føler folk ikke ser meg som de gjorde før. Hvis jeg traff nye mennesker før, hadde jeg ingen problemer med å få nye venner, eller kanskje til og med å få litt draget på damene. Nå som jeg er på Sobril, føler jeg at jeg er langt mer usynlig. Jeg har også i lang tid sett sliten ut, føler jeg. Og ganske oppblåst i ansiktet, og lurer på om sobrilen har skylden i dette? Spesielt rundt øynene. Jeg ser aldri fresh ut, på en måte. Og minuset med dette er at både øynene og smilet mitt er de små gavene mine når det gjelder det motsatte kjønn, selv om jeg ikke kan skryte på meg å være guds gave til kvinnene. :) Jeg føler på en måte at Sobril stjeler litt sjarmen, både fra personlighet og utseende. 

Når jeg har litt greit med Sobril innabords, blir jeg veldig pratsom, og får kanskje litt tendenser til hypomani. Hvis jeg skriver, skriver jeg laaaangt og mye, og jeg får en utrolig teit humor. Det hender faktisk at jeg angrer hvis jeg har kommet med en utrolig dårlig spøk, dagen derpå. Selv om jeg ikke opplever noen "rus" av sobril, på samme måte som alkohol. Men jeg merker, til tross for disse "positive" sidene ved Sobril, at jeg rett og slett ikke appellerer til folk slik jeg gjorde, selv da jeg var nervøs og hadde mine sære sider mer synlige. Jeg vet at mange jenter ble sjarmert av min nervøsitet, selv om det ikke var så behagelig for min egen del. 

Tester ( hos seriøse profesjonelle ) viser at jeg er langt over gjennomsnittet intelligent. Jeg sier ikke dette for å skryte, men noe positivt kan jeg da også si om meg selv. :) 

Det jeg nå har funnet ut at jeg må gjøre, er å bite i det sure eplet. Jeg ønsker ikke å slutte helt med dem, men jeg ønsker å trappe kraftig ned. Det er vanskelig for meg, sannsynligvis basert på det psykologiske. Av og til må jeg rett og slett føle at jeg har en sobril i "svelget", rett før jeg skal i gang med noe som gjør meg nervøs. Og det kan være etter at jeg allerede har tatt to en halvtime før. Jeg blir også dønn negativ/elendig i formen dagen etter jeg har tatt mye sobril, helt frem til jeg har fylt på igjen med en "akseptabel" dose. 

Du som leser, tenker kanskje: Hva er det han lurer på? 

Jeg tenker å gå ned fra ca 7-8 tabletter daglig, til 2-3. Jeg vil gjerne at dette skal gå fort, kanskje mer eller mindre direkte. Men så leser jeg at det kan være farlig, men det er vel hvis man bråseponerer til 0 fra store doser? Er det noen fare dersom man bare reduserer dosen med godt over halvparten? Og hvor lenge vil jeg føle ubehag før jeg er stabilisert på 2-3 tabletter daglig. Jeg snakker da om abstinens-symptomer. 

Kanskje jeg blir mer velfungerende hvis jeg gjør det? Jeg er lei av å gå rundt og se ut som et slitent, grått spøkelse. Det må jo være sobrilen som gjør dette? 

Det ble kanskje et litt diffust innlegg, for jeg følte egentlig bare å dele det jeg hadde på hjertet. Men jeg setter stor pris på alle refleksjoner.