Bryr behandlere seg om oss?

[AnonymBruker]

Bryr våre behandlere seg om vi har det vondt etter timen? Eller gir de faen så fort vi er ute av kontoret og glemmer oss? 

Anonymkode: 6a8a2...b84

[AnonymBruker]

Tipper det siste. De har så mange pasienter å forholde seg til, så de kan ikke gå å tenke på hver enkelt pasient. Når de går hjem fra jobb så er vi glemt, og det er jo bra. Men jeg tror de bryr seg akkurat mens man er i timen med dem.

Anonymkode: 1066d...c18

[Villanda]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bryr våre behandlere seg om vi har det vondt etter timen? Eller gir de faen så fort vi er ute av kontoret og glemmer oss? 

Anonymkode: 6a8a2...b84

Er vel ikke noe de kan gjøre når vi er ute av kontoret. Trur de fleste bryr seg om oss, innenfor visse grenser, det er og blir jo et lege-/ pasientforhold, og jeg trur de gleder seg på våre vegner når det går bedre, men etter timen, må de nok fokusere på neste pasient. Og etter jobb, har de jo andre roller og sine liv som de må få leve. 

Men hva tenker du? Tenker du at behandler i timen gjør/sier noe som får deg til å ha vondt etterpå.

[kupton]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bryr våre behandlere seg om vi har det vondt etter timen?

I terapi er det ofte nødvendig å ta opp vanskelige ting som gjør at det blir vondt etterpå.

En pasient jeg hadde fortalte at etter et par mil på veien hjemover måtte hun stoppe og kaste opp. Men hun (og jeg) var fornøyd med det. Da vet jeg at vi ikke bare har snakket om været, sa hun.

[AnonymBruker]

Jeg tror også personligheten til terapeuten har noe å si for hvor mye de bryr seg.

Anonymkode: 487e0...e4b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Bryr våre behandlere seg om vi har det vondt etter timen? Eller gir de faen så fort vi er ute av kontoret og glemmer oss? 

Anonymkode: 6a8a2...b84

Det er vel en plass midt i mellom. Behandlere er jo veldig ulike, men håper da de følger de etiske retningslinjene og gir litt faen og bryr seg sånn hips om happ. Ellers så kommer sjefen og tar dem. 

Anonymkode: a9b0b...244

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel en plass midt i mellom. Behandlere er jo veldig ulike, men håper da de følger de etiske retningslinjene og gir litt faen og bryr seg sånn hips om happ. Ellers så kommer sjefen og tar dem. 

Anonymkode: a9b0b...244

Må legge til at sjefen tar dem hvis de ikke følger retningslinjene. De har ikke lov å bry seg for mye, ikke heller for lite. Slå fra deg tanken om at behandleren din bryr seg om deg eller ikke. Går ikke å stille dette som generelt spørsmål. Du får spørre om behandleren din bryr seg om deg. Da får du forhåpentlegvis et ekte svar. Lykke til. 

Anonymkode: a9b0b...244

[AnonymBruker]

47 minutter siden, kupton skrev:

I terapi er det ofte nødvendig å ta opp vanskelige ting som gjør at det blir vondt etterpå.

En pasient jeg hadde fortalte at etter et par mil på veien hjemover måtte hun stoppe og kaste opp. Men hun (og jeg) var fornøyd med det. Da vet jeg at vi ikke bare har snakket om været, sa hun.

 Jeg gikk til en terapeut som gjorde at jeg ble svært mye dårligere. Denne ideen om at da har terapeuten gjort rett har jeg hørt en del ganger fra dette forumet. Det gjelder ikke alltid og det er sårende å få dårlig eller feil behandling og i tillegg få høre at det var til mitt eget beste. Personlig opplevde jeg det som et maktovergrep som jeg bare måtte akseptere. Fordi psykologen har liksom alltid rett. Jeg har aldri følt meg så hjelpeløs og liten som i møte med den psykologen. Jeg var akutt psykisk dårlig og trengte lettelse av betydelig lidelse og ikke forverrelse. 

Anonymkode: 76dc6...6db

[kupton]

Det er grader av alt. Det skal ikke være slik du opplevde. På den annen side må en tåle at noe av det en diskuterer gir ubehagelige følelser. 

[AnonymBruker]

25 minutter siden, kupton skrev:

Det er grader av alt. Det skal ikke være slik du opplevde. På den annen side må en tåle at noe av det en diskuterer gir ubehagelige følelser. 

Noen ganger trenger man medisin først?. Det holdt på å rakne helt for meg. Jeg hadde ikke en gang hodet over vannet og trodde jeg skulle dø pga psykisk smerte. Jeg så ingen nytte i å øke ubehaget akkurat da. Men jeg forstår absolutt at terapi noen ganger må gjøre vondt før det blir bedre. 

Anonymkode: 76dc6...6db

[UtakknemligDiva]

Som med kunder. Jeg har glemt de fleste etter de gikk igjen. Noen kan såklart gi inntrykk.... har noe ved seg så jeg husker dem. 
Tror det kan være slik med behandling og. 

[AnonymBruker]

Jeg har vært borti flere forskjellige grader av å bry seg, fra å gi blaffen, og virke uinteressert, til nesten omsorg.  Hen jeg gikk hos i kommunen sendte meg ikke svar på melding en gang, når jeg sa jeg ikke ville ha flere timer grunnet pandemien. Kunne jo sagt att det var greit, og lykke til. Men ikke noe svar.

Anonymkode: 72d76...611

[AnonymBruker]

Det er jo jobben deres å få pasienten til å tro at de bryr seg. Noen av dem er lettere å gjennomskue enn andre. De har vel også sine favorittpasienter som de liker bedre enn de fleste, og gjerne vil hjelpe. Og noen de ikke liker og som de kanskje gruer seg til å møte. De fleste glir sikkert inn i den grå massen av folk som kommer og går på løpebånd inn og ut av kontorene deres. 

Anonymkode: d9f89...b06

[AnonymBruker]

Kommer sikkert helt an på pasienten. Sikkert vanskelig å få så veldig sympati for en som bare er bipolar (og hatt en helt vanlig oppvekst og liv) sammenlignet med en som har hatt mange barndomstraumer feks. 

Anonymkode: efd5e...a23

[kupton]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kommer sikkert helt an på pasienten. Sikkert vanskelig å få så veldig sympati for en som bare er bipolar (og hatt en helt vanlig oppvekst og liv) sammenlignet med en som har hatt mange barndomstraumer feks. 

Anonymkode: efd5e...a23

Her tror jeg du tar feil. Det er ikke diagnosen som avgjør sympatien.

[Eva Sofie]

8 timer siden, kupton skrev:

Det er grader av alt. Det skal ikke være slik du opplevde. På den annen side må en tåle at noe av det en diskuterer gir ubehagelige følelser. 

Ja, det bør gjøre vondt en stund, men smerten og det vonde bør senere føre til at man kommer i en positiv prosess mot å bli gradvis bedre. Jeg har ofte opplevd at de timene som gjør mest vondt der og da eller som i blant kan gi sterkest følelsesmessig reaksjon etterpå, er de timene hvor jeg personlig har fått mest utbytte og fått en "innsikt" i meg selv i etterkant. Da får jeg en helt spesiell følelse inni meg, som en form for lettelse over at enda en knute har løsnet. Men om reaksjonene blir fullstendig uhåndterlige og pasienten blir satt tilbake i funksjonsnivå, tenker jeg at man kan spørre seg selv om strikken ble strukket litt for langt. Tenker at det er viktig å gi slike tilbakemeldinger til behandler - både positive og negative - slik at denne vet hvor grensen går. Selv gjør jeg i hvert fall det.

Psykologen min ser ut til å ha to ganger i året "statusoppsummeringer" med meg uten at han setter ord på det eller definerer timen - det bare blir slik, der vi ser på hvor jeg står nå og hvor jeg sto sist, dvs. om der har vært noen fremgang det siste halve året og siden jeg startet hos ham, og kanskje hva vi bør ha fokus på fremover. Og om vi begge ser likt på om det ev. er fremgang og hvordan jeg har det - den oppfatningen kan jo i blant være ulik hos pasient og behandler.

[Eva Sofie]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo jobben deres å få pasienten til å tro at de bryr seg. Noen av dem er lettere å gjennomskue enn andre. De har vel også sine favorittpasienter som de liker bedre enn de fleste, og gjerne vil hjelpe. Og noen de ikke liker og som de kanskje gruer seg til å møte. De fleste glir sikkert inn i den grå massen av folk som kommer og går på løpebånd inn og ut av kontorene deres. 

Anonymkode: d9f89...b06

Jeg gikk til en behandler i noen år en gang som ga sterkt uttrykk for at hun likte meg svært godt som pasient og at hun gjerne ville gå til månen om ikke lenger, for å hjelpe meg. Hun ga også uttrykk for at hun likte meg som person og personlighet og etter hvert ble hun også privat i timene. Hun sa at jeg skulle få gå til henne så lenge jeg selv ønsket - jeg avsluttet frivillig. Jeg synes selv dette ble ubehagelig og jeg har tenkt at hun krysset en og annen grense for hva en terapeut skal kunne tillate seg i terapirommet. Jeg viste heller ingen stor fremgang i de 6 årene jeg gikk til henne, annet enn at jeg klarte å slutte med selvskading, men det skal ikke hun få storparten av æren for selv om hun trolig var en go støtte...

(Jeg velger å skrive at det er en kvinnelig terapeut, for om jeg ikke hadde spesifisert kjønn, kunne det hørt verre ut om det ble spekulasjon om det kunne være en mannlig terapeut...)

[AnonymBruker]

53 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Jeg gikk til en behandler i noen år en gang som ga sterkt uttrykk for at hun likte meg svært godt som pasient og at hun gjerne ville gå til månen om ikke lenger, for å hjelpe meg. Hun ga også uttrykk for at hun likte meg som person og personlighet og etter hvert ble hun også privat i timene. Hun sa at jeg skulle få gå til henne så lenge jeg selv ønsket - jeg avsluttet frivillig. Jeg synes selv dette ble ubehagelig og jeg har tenkt at hun krysset en og annen grense for hva en terapeut skal kunne tillate seg i terapirommet. Jeg viste heller ingen stor fremgang i de 6 årene jeg gikk til henne, annet enn at jeg klarte å slutte med selvskading, men det skal ikke hun få storparten av æren for selv om hun trolig var en go støtte...

(Jeg velger å skrive at det er en kvinnelig terapeut, for om jeg ikke hadde spesifisert kjønn, kunne det hørt verre ut om det ble spekulasjon om det kunne være en mannlig terapeut...)

6 år hos en terapeut du syns var ubehagelig? Hvorfor byttet du ikke?

Anonymkode: efd5e...a23

[AnonymBruker]

1 time siden, kupton skrev:

Her tror jeg du tar feil. Det er ikke diagnosen som avgjør sympatien.

Hva avgjør sympatien da? Personligheten?

Anonymkode: efd5e...a23

[AnonymBruker]

1 time siden, kupton skrev:

Her tror jeg du tar feil. Det er ikke diagnosen som avgjør sympatien.

Jo, noen ganger er det sånn. Noen diagnoser har større status enn andre i psykiatrien.

Anonymkode: a9b0b...244