Bryr behandlere seg om oss?

[AnonymBruker]

1 time siden, kupton skrev:

Her tror jeg du tar feil. Det er ikke diagnosen som avgjør sympatien.

https://psykologisk.no/2017/11/psykiatriens-usynlige-rangstige/

Anonymkode: a9b0b...244

[Eva Sofie]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

6 år hos en terapeut du syns var ubehagelig? Hvorfor byttet du ikke?

Anonymkode: efd5e...a23

Jeg ba om å få bytte terapeut, men fikk avslag med begrunnelse i at de mente det ville være uheldig for min bedringsprosess å gå inn i en ny terapeutrelasjon... Og de sa at jeg sto fritt til å finne en privatpraktiserende terapeut, men advarte meg med at de så det som risikabelt for min egen helse og fremtid. Jeg valgte å gjøre det til slutt, men sto uten behandling i ett år, og har aldri gjort en bedre beslutning for min egen psykiske helse tidligere. Men avslaget om terapeutskifte mistenker jeg var gjort på grunnlag av bukken som passet havresekken, dvs. at terapeutens egne vurderinger ble sterkt vektlagt når teamet besluttet den avgjørelsen at jeg ikke fikk ny terapeut.

[kupton]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

https://psykologisk.no/2017/11/psykiatriens-usynlige-rangstige/

Anonymkode: a9b0b...244

En students tanker etter sommerjobb er ikke noe mer enn akkurat det. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, kupton skrev:

En students tanker etter sommerjobb er ikke noe mer enn akkurat det. 

Nei, men det har jo blitt snakket mye om stigma av eupf i psykiatrien. Det er også flere artikler om dette. Og diagnosen borderline ble jo byttet ut med eupf nettopp pga stigma. Vet ikke det hjelper noe da. Det er også snakket om stigma av verdens kjente behandlere og deres pasienter i en dokumentar om behandling av eupf . Skal se om jeg finner den på YouTube. 

Anonymkode: a9b0b...244

[AnonymBruker]

10 minutter siden, kupton skrev:

En students tanker etter sommerjobb er ikke noe mer enn akkurat det. 

Back from the edge heter den og du finner den på YouTube. 

Anonymkode: a9b0b...244

[Eva Sofie]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bryr våre behandlere seg om vi har det vondt etter timen? Eller gir de faen så fort vi er ute av kontoret og glemmer oss? 

Anonymkode: 6a8a2...b84

Jeg har tenkt litt på dette i morgentimene i dag. Går du i terapi for å få omsorg? Føler du behov for omsorg og bli sett i hverdagen? Disse spørsmålene vil de fleste som refleks svare et protesterende nei på, men faktum er jo at en del som går i terapi er sultefôret på omsorg - det er det som bl.a. har gjort at de har blitt i behov av terapi som voksne. Jeg tenker at denne omsorgen primært sett ikke bør komme fra en terapeut, men at en terapeut kan støtte oss til å ta imot omsorg fra andre mennesker vi har rundt oss. For å få omsorg, må vi også være i stand til å gi omsorg.

Som sen tenåring og tidlig voksen, lette jeg etter omsorgspersoner fordi mine egne foreldre ikke hadde klart å gi nødvendig omsorg og kjærlighet et barn trenger. Jeg forsøkte å finne det i lærere, voksne som ledet ungdomsaktiviteter - alle som hadde en omsorgsrolle. Jeg forsøkte også å se litt på voksne naboer. Men det gikk ikke lenger enn observasjon på avstand og en lengsel hos meg etter noen som kunne se meg. Jeg husker at med de første terapeutene mine var jeg svært opptatt av å finne mest mulig ut av de som privatpersoner uten å spørre de selv. Hvor de bodde, familie, utdannelse osv. Dette sluttet jeg med for ca. 12-14 år siden, da jeg lærte meg å ta imot omsorg og positive følelser fra en annen (kjæreste/samboer).

Nå gir jeg ganske faen i terapeuten min og jeg antar han gjør det samme - han er i hvert fall ganske glemsk. Han skal hjelpe meg med mine problemer og det gjør han i kraft av sin utdannelse. Om jeg tenker på ham, er det altid i forbindelse med hva som er sagt i terapi. Ikke som han som person. Jeg antar at jeg selv er bare et nummer i rekken og det er helt OK. Jeg ønsker ikke å være annet. Det at jeg gir faen i ham, betyr ikke at jeg oppfører meg dårlig mot ham, for jeg er svært takknemlig for all hjelp han gir, men det gjør meg ingenting om han liker meg som person eller ikke. Selvsagt er det positivt om han ikke gruer seg til timene, men jeg er jobben hans og han får betalt for å hjelpe meg.

Det at jeg ser på ham så kynisk som jeg gjør, fører også til at jeg klarer å fortelle ham en del som jeg ikke hadde klart om jeg følte mye omsorg for ham og jeg hadde tenkt at han følte mye omsorg for meg. Jeg tør fortelle og spørre ham om mer jeg vanligvis hadde turt  og vet han tåler det. Grunnen til at vi ofte holder så mye skjult for våre nærmeste, er jo nettopp pga. den tette følelsesmessige relasjonen og det at de kjenner oss så godt. Jeg vet at terapeuten min sier ifra om jeg skulle krysse en uakseptabel grense (det har enda ikke skjedd). Når alt dette er sagt, må jeg til sist si at vi har en veldig OK tone oss imellom når vi snakker sammen sosialt på vei inn til kontoret, så det virker nok som om vi er svært gode venner.

Men denne måten å ha relasjonen sin til terapeuten sin passer kanskje ikke for alle. At det ville føles utrygt og ensomt. At man får for liten støtte.

[AnonymBruker]

Jeg vil tro at mange bryr seg på et profesjonelt plan. Hvis de liker jobben sin, så vil de bry seg om jobben sin, og jobben er pasientene. Jeg tror at de tenker på pasientene på jobb, og tenker på hvordan de kan hjelpe dem, men etter arbeidstiden så tenker de nok ikke på pasientene med mindre det har skjedd noe veldig spesielt. Jeg tror det er uheldig for terapien om terapeuten bryr seg på et personlig plan, som om pasienten skulle være en nær venn eller lignende. Terapeuten må tåle å stå i pasientens vanskelige følelser og reaksjoner, og hvis vedkommende bryr seg for mye så kan det bli vanskelig.
 

Jeg gikk en til psykolog som brydde seg for mye, og jeg fikk ikke utbytte av terapien. Hun fortalte blant annet at hun brydde seg om meg og at hun tenkte på meg på kveldstid. Etter hvert fortalte hun at ble såret fordi hun følte at jeg ikke brydde meg om henne, for hun brydde seg så mye om meg. Hun ble for påvirket av mine følelser og reaksjoner, noe som var ubehagelig. Jeg byttet til en terapeut som ikke bryr seg på samme måte, jeg tror hun er interessert i å hjelpe meg som terapeut, og bryr seg om det, men utenom jobben gir hun nok faen i meg. Det er jeg fornøyd med fordi hun tåler det jeg kommer med. Hun blir ikke følelsesmessig påvirket av det jeg sier eller gjør, og jeg får utbytte av terapien. 

Anonymkode: 6dadb...0cf

[AnonymBruker]

1 time siden, kupton skrev:

En students tanker etter sommerjobb er ikke noe mer enn akkurat det. 

De i helsevesenet opplever kanskje at de unge de og nylærte blir forundret over at det som står i læreboka og det de møter i praksis ikke helt stemmer overens. Det betyr ikke at de unge og nylærte nødvendigvis har feil. Det betyr kanskje at de ser med nye øyne det de erfarne etter hvert ser på en annen måte. At det er en forskjellsbehandling i helsevesenet er vel ikke helt ukjent ? Men man kan jo bruke finere ord for dette, slik som ledelsen og politiker gjør. Det er et sprik mellom hvordan man ønsker at ting skal fremstå og hvordan ting egentlig er. 

Anonymkode: 76dc6...6db

[Eva Sofie]

2 timer siden, kupton skrev:

En students tanker etter sommerjobb er ikke noe mer enn akkurat det. 

Dette synes jeg var en overraskende nedvurderende holdning til en student som har skrevet et blogginnlegg etter en sommerjobb. Alle må vi få lov til å være kalv før vi blir ku/okse - og utvikler oss og kan mer, og jeg mener det er urettferdig - og kan ta motet fra en student - å bedømme hans eller hennes arbeid som nesten unyttig eller verdiløst fordi vedkommende mangler erfaring og sitter på mindre kompetanse enn mangeårige travere.

Jeg tenker også at nytt blod inn i behandlerapparatet er positivt. Vi trenger både nytenkende og unge som har fått med seg nytt pensum og de med lang erfaring som studerte før 1980/1990-tallet. Selv har jeg f.eks. erfart å møte to leger på forskjellig alder, som har to helt forskjellige måter å tenke på når det gjelder hvordan legen forholder seg til og behandler smerter. Som pasient er jeg ikke i tvil om hva som er mest effektivt. Kunnskap og behandlingsmetoder forandrer seg mye på 40 år og det er ikke alltid at legens holdning endrer seg i takt med denne endringen. Det er ikke alltid til pasientens beste dessverre. Men også motsatt - at nye leger og terapeuter kan gjøre behandlingen dårligere for pasientene...

[Ekstra]

Jeg har ikke erfaring, men tenker det er menneskelig at behandler legger tankene om pasientene mest mulig til side når h*n har fri. Om vedkommende skulle bruke all fritid på å grunne på pasientenes problemer ville vel ikke livet bli særlig levelig. Det betyr ikke at de ikke bryr seg. 

[kupton]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det betyr ikke at de unge og nylærte nødvendigvis har feil.

 

3 timer siden, Eva Sofie skrev:

Dette synes jeg var en overraskende nedvurderende holdning til en student som har skrevet et blogginnlegg etter en sommerjobb.

Jeg har verken skrevet at det er feil, eller nedvurdert hennes oppfatning og opplevelse. Jeg bare påpeker at dette ikke er vitenskapelig publikasjon. Det baserer seg på hennes opplevelse fra en akuttavdeling, og i hovedsak på miljøpersonalets reaksjoner på ulike pasienter.

Hovedbehandlingen for pasienter med eupf er poliklinisk behandling med ulike former for psykoterapi. Jeg har sittet som poliklinikkleder i mange år der en av oppgavene var å fordele søknader til behandlerne. Min erfaring er at det var eupf-pasientene det var mest kamp om å få tildelt.

Nå handlet denne tråden ikke om popularitet, men om hvorvidt behandlere bryr seg. Det gjør de og i stor grad. Kanskje større grad enn det de bryr seg om naboer og bekjente, men selvsagt ikke så mye som de bryr seg om nære venner og familie.

Ellers oppfordrer jeg alle til å lese @Eva Sofie sitt innlegg noen hakk opp i denne tråden. Det innlegget som begynner med "Jeg har tenkt litt på dette......"

[ISW]

Dette er en problemstilling jeg aldri helt har forstått. 

I min verden har legen en jobb, å gjøre folk (og i denne konteksten meg) friske. Jeg går ikke til legen med en forventning om at han skal tenke på meg når timen er over. Om noe, forventer jeg profesjonalitet. 

Egentlig på samme måte som jeg ikke forventer at taxisjåføren skal tenke på meg etter at han har kjørt meg til byen. Jeg har et sosialt nettverk utenom og mitt eneste ønske fra en lege eller taxisjåfør er at de skal gjøre jobben sin.

For å sitere første episode av dr.House: Jeg vil heller ha en lege som gir faen i meg og gjør meg frisk, enn en som holder meg i hånden når jeg dør.

Er jeg rar? 

Endret 31. oktober 2020 av ISW

[Eva Sofie]

1 time siden, Ekstra skrev:

Jeg har ikke erfaring, men tenker det er menneskelig at behandler legger tankene om pasientene mest mulig til side når h*n har fri. Om vedkommende skulle bruke all fritid på å grunne på pasientenes problemer ville vel ikke livet bli særlig levelig. Det betyr ikke at de ikke bryr seg. 

Det tror jeg du har rett i. Min terapeut er en traumepsykolog og han har fortalt at han selv må beskytte seg selv på fritiden. Han ønsker f.eks. ikke å se på krimfilmer, lese kriminalromaner, se mye på voldelige nyheter, frivillig proppe ørene fulle av triste og vonde skjebnenyheter. Han sa at på jobben får han nok av dette og for at han skal fungere best mulig, både på fritiden og som terapeut, er det best for ham at han unngår denne formen for eksponering. Vi snakket om det i forbindelse med å ivareta seg selv med å ta hensyn til seg selv og lytte til egne behov. Ikke tenke at det å lytte til egne behov er egoisme, men selvivaretakelse.

[AnonymBruker]

21 timer siden, ISW skrev:

Dette er en problemstilling jeg aldri helt har forstått. 

I min verden har legen en jobb, å gjøre folk (og i denne konteksten meg) friske. Jeg går ikke til legen med en forventning om at han skal tenke på meg når timen er over. Om noe, forventer jeg profesjonalitet. 

Egentlig på samme måte som jeg ikke forventer at taxisjåføren skal tenke på meg etter at han har kjørt meg til byen. Jeg har et sosialt nettverk utenom og mitt eneste ønske fra en lege eller taxisjåfør er at de skal gjøre jobben sin.

For å sitere første episode av dr.House: Jeg vil heller ha en lege som gir faen i meg og gjør meg frisk, enn en som holder meg i hånden når jeg dør.

Er jeg rar? 

For det første er mennesker veldig forskjellig. En ung sårbar person kan feks trenge en annen type omsorg er en godt voksen mann som egentlig synes omsorg er kleint. Noen kan også ha større behov for forståelse og å bli hørt mens andre er mer løsningsorientert. Det er viktig at behandleren bryr seg men ikke i den grad at de tar jobben med seg hjem. Jeg har selv sittet med mange døende mennesker og jeg kunne ikke ta deres sorg og smerte innover meg hver dag. Jeg skulle selv hjem til min familie og mitt liv. Det er selvfølgelig viktigst å gi god behandling men noen ganger er det å sitte å holde hånden til den døende det eneste man har å tilby. Så ja takk, begge deler. 

Anonymkode: 76dc6...6db

[Madelenemie]

På 30.10.2020 den 21.42, AnonymBruker skrev:

Bryr våre behandlere seg om vi har det vondt etter timen? Eller gir de faen så fort vi er ute av kontoret og glemmer oss? 

Anonymkode: 6a8a2...b84

Hei

jeg tror en god behandler bryr seg også etter timen.

det betyr også å kunne legge til side ting, det vonde ens pasienter erfarer feks.

Ellers ville ikke en behandler vart særlig lenge, de har også sitt liv, sine private ting, og sitt eget strev.

en god behandler gir ikke faen, det er jeg i hvert fall sikker på, 

🙏