Om å bry seg om hva terapeuten tenker

[AnonymBruker]

Jeg vil at de skal like meg, synes at jeg er ok som person, tross alle mine feil. Når jeg ikke opplever det kjenner jeg bare på skam over meg selv, og frustrasjon og trass, og blir avstengt. Jeg opplever det som at jeg ikke kan likes. Det gjør vondt, og fungerer så klart veldig dårlig, jeg klarer ikke vise eller si at jeg bryr meg om det, og klarer ikke vise sårbarhet. Jeg kommer jo ingen vei med det. Etter en del forsøk har jeg nå kastet inn håndkleet, jeg får ikke til å åpne meg i en slik relasjon. Jeg skulle ønske jeg klarte å gi faen.

Den siste psykologen jeg hadde opplevde jeg som at "kledde meg naken". Ikke bokstavelig, men som person. Mine feil og mangler ble fremhevet og tydeliggjort. Det handler vel kanskje om å innse sine begrensninger og lære å leve i henhold til forutsetninger. Men alt jeg klarer å føle rundt det er mer mindreverd, ynkelighet og skam. 

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg føler sånn motstand og motvilje og kvalme mot pasient og behandler-relasjonen? Hvorfor tanken på at jeg er så ubetydelig i terapautens liv er så vanskelig? Hvorfor er det så farlig? 

Anonymkode: ab159...720

[stjernestøv]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil at de skal like meg, synes at jeg er ok som person, tross alle mine feil. Når jeg ikke opplever det kjenner jeg bare på skam over meg selv, og frustrasjon og trass, og blir avstengt. Jeg opplever det som at jeg ikke kan likes. Det gjør vondt, og fungerer så klart veldig dårlig, jeg klarer ikke vise eller si at jeg bryr meg om det, og klarer ikke vise sårbarhet. Jeg kommer jo ingen vei med det. Etter en del forsøk har jeg nå kastet inn håndkleet, jeg får ikke til å åpne meg i en slik relasjon. Jeg skulle ønske jeg klarte å gi faen.

Den siste psykologen jeg hadde opplevde jeg som at "kledde meg naken". Ikke bokstavelig, men som person. Mine feil og mangler ble fremhevet og tydeliggjort. Det handler vel kanskje om å innse sine begrensninger og lære å leve i henhold til forutsetninger. Men alt jeg klarer å føle rundt det er mer mindreverd, ynkelighet og skam. 

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg føler sånn motstand og motvilje og kvalme mot pasient og behandler-relasjonen? Hvorfor tanken på at jeg er så ubetydelig i terapautens liv er så vanskelig? Hvorfor er det så farlig? 

Anonymkode: ab159...720

Det er viktig hvordan behandleren er, jeg har aldri blitt behandlet med en sånn respekt og godhet som det jeg blir nå. Både psykiateren og sykepleieren respekterer meg og mine ønsker og mitt liv, sykepleieren spurte sist om det var noe som kunne gjøre at jeg fikk det bedre. Har tenkt på det men vet ikke, men det å bli sett og forstått betyr mye for meg. Det er ikke en selvfølge i psykiatrien er min erfaring. 

[kupton]

Vil bringe inn to saker. 1. Når noen søker psykiatrisk hjelp, er det åpenbart at ikke alt beherskes. Det er noe som ikke er som det skal være, og en ønsker og trenger hjelp. Hvis alt var helt ok, hadde en ikke søkt hjelp.

2. Det er en feiltanke om en tenker at en ikke kan ha noen feil, utfordringer eller svake sider dersom en skal bli likt. Ingen av de flere tusen pasienter jeg har hatt var perfekte eller feilfrie. I så fall ville de ikke søkt til psykiatrien. Men jeg likte mer enn 98% av dem. Det var noen få jeg ikke likte, men slik er det med folk som ikke er pasienter også.

 

[cathlin]

Jeg tror ikke du er så ubetydelig som du tror du er. Samtidig er man kanskje heller ikke så betydningsfull man skulle ønske eller trenge at man var i disse rare konstellasjonene. Det er en skala man går litt frem og tilbake på gjennom relasjoner i livet. Det er mye du kan gjøre for å bli mer likende for andre, hvis det er det som er behovet. Hva liker du ved deg selv? De fleste av oss ønsker å bli likt. Det er et relativt felles multiplum. Har du forsøkt gruppeterapi? 

[stjernestøv]

6 minutter siden, cathlin skrev:

Jeg tror ikke du er så ubetydelig som du tror du er. Samtidig er man kanskje heller ikke så betydningsfull man skulle ønske eller trenge at man var i disse rare konstellasjonene. Det er en skala man går litt frem og tilbake på gjennom relasjoner i livet. Det er mye du kan gjøre for å bli mer likende for andre, hvis det er det som er behovet. Hva liker du ved deg selv? De fleste av oss ønsker å bli likt. Det er et relativt felles multiplum. Har du forsøkt gruppeterapi? 

Er enig i at gruppeterapi kan være en god ide, der får man feedback og man lærer andre og kjenne og får medfølelse for folk. Man kan diskutere åpent og det er positivt. 

[cathlin]

2 minutter siden, stjernestøv skrev:

Er enig i at gruppeterapi kan være en god ide, der får man feedback og man lærer andre og kjenne og får medfølelse for folk. Man kan diskutere åpent og det er positivt. 

Ja. Også trenger man en gruppeterapeut eller to. Skal vi starte opp? 😉 

[AnonymBruker]

46 minutter siden, kupton skrev:

Vil bringe inn to saker. 1. Når noen søker psykiatrisk hjelp, er det åpenbart at ikke alt beherskes. Det er noe som ikke er som det skal være, og en ønsker og trenger hjelp. Hvis alt var helt ok, hadde en ikke søkt hjelp.

2. Det er en feiltanke om en tenker at en ikke kan ha noen feil, utfordringer eller svake sider dersom en skal bli likt. Ingen av de flere tusen pasienter jeg har hatt var perfekte eller feilfrie. I så fall ville de ikke søkt til psykiatrien. Men jeg likte mer enn 98% av dem. Det var noen få jeg ikke likte, men slik er det med folk som ikke er pasienter også.

 

Jeg kjenner meg igjen i TS. Jeg vil at min behandler skal like meg, og det har gitt meg masse angst og skam-følelser fordi jeg har tatt opp så mye og vist så mye negativt ved meg selv. Men i all hovesak tenker jeg «hvis jeg hadde gått i behandling kun for å bli likt av min behandler kan jeg like gjerne slutte. Og bringer jeg ikke vanskelige ting på banen og ofrer meg selv mht angst og skam, kan han jo ikke hjelpe meg heller». 

Anonymkode: 7540a...9d2

[stjernestøv]

13 timer siden, cathlin skrev:

Ja. Også trenger man en gruppeterapeut eller to. Skal vi starte opp? 😉 

Sitat

 

Hehe ja det hadde vært noe   

[Eva Sofie]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil at de skal like meg, synes at jeg er ok som person, tross alle mine feil. Når jeg ikke opplever det kjenner jeg bare på skam over meg selv, og frustrasjon og trass, og blir avstengt. Jeg opplever det som at jeg ikke kan likes. Det gjør vondt, og fungerer så klart veldig dårlig, jeg klarer ikke vise eller si at jeg bryr meg om det, og klarer ikke vise sårbarhet. Jeg kommer jo ingen vei med det. Etter en del forsøk har jeg nå kastet inn håndkleet, jeg får ikke til å åpne meg i en slik relasjon. Jeg skulle ønske jeg klarte å gi faen.

Den siste psykologen jeg hadde opplevde jeg som at "kledde meg naken". Ikke bokstavelig, men som person. Mine feil og mangler ble fremhevet og tydeliggjort. Det handler vel kanskje om å innse sine begrensninger og lære å leve i henhold til forutsetninger. Men alt jeg klarer å føle rundt det er mer mindreverd, ynkelighet og skam. 

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg føler sånn motstand og motvilje og kvalme mot pasient og behandler-relasjonen? Hvorfor tanken på at jeg er så ubetydelig i terapautens liv er så vanskelig? Hvorfor er det så farlig? 

Anonymkode: ab159...720

Finn Skårderud har interessert seg litt for det han kaller for den flinke pasienten. Jeg leste så vidt et avsnitt om det i en bok skrevet av ham ang. spiseforstyrrelser, "Sterk/svak - En håndbok om spiseforstyrrelser", hvor han beskriver den flinke pasienten slik: "Møter vi såkalte flinke barn, må vi også regne med å møte den flinke pasienten. Det er hun eller han som ønsker å gjøre et godt inntrykk og bli godt likt av behandleren, som dekker over konflikter og tar ansvar. Anerkjennelse søkes gjennom å tilpasse seg andre. Dette er pasienten som rapporterer om bedring selv om det ikke er sant."

Det var dette som først slo meg da jeg leste innlegget ditt, men et fellestrekk for den flinke pasienten er at han eller hun lyver på seg friskhet for å gjøre terapeuten fornøyd og tro at han gjør en god jobb og at pasienten har fremgang mens sannheten kanskje ikke er slik. Det høres ikke ut som om det er det du gjør. Du virker mer til å streve med mindreverdighetskomplekser og vansker med å vise deg liten og sårbar. Jeg håper ikke du har sluttet hos terapeuten enda, for hvis du går til denne fortsatt, tror jeg kanskje en åpning kan være å se litt sammen med ham eller henne på hva det er som er så vanskelig for deg å gjøre deg sårbar og liten overfor en terapeut du vet har en profesjonell holdning til deg. Grafse og rote litt i det der og være litt nysjerrig og åpen. Samt forsøke å kjenne på om det er grunner til hvorfor det er viktig for deg at terapeuten din helst bør like deg som person? En forutsetning for at vi skal få godt utbytte av terapi, er at vi er selv ærlige om våre tanker, følelser og opplevelser om fortid, nåtid og behandlingen vi mottar. Gjør vi ikke dette, kan vi heller ikke forvente å få fullt utbytte av terapien.

[Eva Sofie]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Den siste psykologen jeg hadde opplevde jeg som at "kledde meg naken". Ikke bokstavelig, men som person. Mine feil og mangler ble fremhevet og tydeliggjort. Det handler vel kanskje om å innse sine begrensninger og lære å leve i henhold til forutsetninger. Men alt jeg klarer å føle rundt det er mer mindreverd, ynkelighet og skam. 

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg føler sånn motstand og motvilje og kvalme mot pasient og behandler-relasjonen? Hvorfor tanken på at jeg er så ubetydelig i terapautens liv er så vanskelig? Hvorfor er det så farlig? 

Anonymkode: ab159...720

Den siste psykologen din, som du beskriver klarte å få deg til å fokusere og fremheve dine feil og mangler, synes jeg høres ut til å ha gjort et dårlig arbeid for å bygge opp selvtillit og at pasienten kan klare å tro på seg selv. En psykolog skal ikke gi falske forhåpninger og støtte om det ikke er grunnlag for det, men h*n skal heller ikke gjøre slik at pasienten sitter igjen med et ev. dårligere utgangspunkt enn når han eller hun begynte i terapi. Dette synes jeg høres ut som dårlig håndtverk.

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Eva Sofie skrev:

En forutsetning for at vi skal få godt utbytte av terapi, er at vi er selv ærlige om våre tanker, følelser og opplevelser om fortid, nåtid og behandlingen vi mottar. Gjør vi ikke dette, kan vi heller ikke forvente å få fullt utbytte av terapien.

Jeg synes det kommer kloke og gode innspill fra deg Eva Sofie, både i denne tråden og generelt. 

Jeg fikk derimot lyst å nyansere teksten jeg har klippet ut. Jeg er i utgangspunktet enig. Samtidig er nettopp det å klare å uttrykke seg åpent og ærlig, noe svært mange som kommer til terapi strever med. Også ovenfor seg selv. Jeg var selv der, i mange år. Ville så gjerne, men fikk det ikke til, verken ovenfor meg selv eller behandler. Sakte økte symptomene og fortvilelsen, til jeg til slutt avbrøt, i en mye verre tilstand enn da jeg begynte i terapi. Dypt deprimert og desillusjonert, vel vitende om at det var min «feil», som ikke klarte uttrykke meg. 

Først da jeg byttet behandler erfarte jeg hva tillit er, og hvilken betydning det har for terapien å bli bekreftet, som den man er - der man er. Nå kan jeg uttrykke meg åpent og ærlig, og stadig utvide det trange indre rommet til å ikke bare tåle, men også like meg selv og møte den jeg er med medfølelse heller enn forakt. Noen av oss er lammet av skam og fortrengte følelser, nærmest uten å være klar over det. Å da få høre at man «bare må våge» blir feil og for mange direkte ødeleggende. 

Personlig tror jeg at udiagnostisert strukturell dissosiasjon er årsaken til at mange ikke opplever bedring, på tross av langvarig terapi. Jeg håper og tror det vil bli stadig mer fokus på dette fremover. Boktips om tema nedenfor om noen skulle være interessert. Anbefales varmt! 

https://www.amazon.com/gp/aw/d/B06X9YWZMM/ref=tmm_kin_title_0?ie=UTF8&qid=&sr=

Anonymkode: d46dc...f5b

[Fru2020]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Personlig tror jeg at udiagnostisert strukturell dissosiasjon er årsaken til at mange ikke opplever bedring, på tross av langvarig terapi.

Hva er strukturell dissosiasjon?

Sliter litt med å helt skjønne konseptet med dissosiasjon...

[AnonymBruker]

1 time siden, Fru2020 skrev:

Hva er strukturell dissosiasjon?

Sliter litt med å helt skjønne konseptet med dissosiasjon...

Anbefaler deg å google det. Blir vel omfattende å sammenfatte her. 

Anonymkode: d46dc...f5b

[Eva Sofie]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det kommer kloke og gode innspill fra deg Eva Sofie, både i denne tråden og generelt. 

Jeg fikk derimot lyst å nyansere teksten jeg har klippet ut. Jeg er i utgangspunktet enig. Samtidig er nettopp det å klare å uttrykke seg åpent og ærlig, noe svært mange som kommer til terapi strever med. Også ovenfor seg selv. Jeg var selv der, i mange år. Ville så gjerne, men fikk det ikke til, verken ovenfor meg selv eller behandler. Sakte økte symptomene og fortvilelsen, til jeg til slutt avbrøt, i en mye verre tilstand enn da jeg begynte i terapi. Dypt deprimert og desillusjonert, vel vitende om at det var min «feil», som ikke klarte uttrykke meg. 

Først da jeg byttet behandler erfarte jeg hva tillit er, og hvilken betydning det har for terapien å bli bekreftet, som den man er - der man er. Nå kan jeg uttrykke meg åpent og ærlig, og stadig utvide det trange indre rommet til å ikke bare tåle, men også like meg selv og møte den jeg er med medfølelse heller enn forakt. Noen av oss er lammet av skam og fortrengte følelser, nærmest uten å være klar over det. Å da få høre at man «bare må våge» blir feil og for mange direkte ødeleggende. 

Personlig tror jeg at udiagnostisert strukturell dissosiasjon er årsaken til at mange ikke opplever bedring, på tross av langvarig terapi. Jeg håper og tror det vil bli stadig mer fokus på dette fremover.

Anonymkode: d46dc...f5b

Jeg tror vi egentlig er enige og dessverre tror jeg vi har noe av den samme erfaring hva terapi angår.

Om barn sier man at "det finnes ikke vanskelige barn, men barn som har det vanskelig". Kanskje man bør begynne å tenke litt slik ang. pasienter også? Alle pasienter som oppsøker psykiatrisk helsehjelp har et ønske om å få et bedre liv. De som går i terapi for terapeutens del, går der pga. feil motivasjon. Det er kanskje i de fleste tilfeller en årsak til at en pasient ikke klarer å prestere i terapien. Men da må pasienten være villig til å se litt på denne årsaken. Noen ønsker seg den lette løsningen å gå utenom, snakke rundt problemet istedenfor om problemet fordi det er det mest behagelige der og da, men jeg tror ikke man løser noe med det. Jeg har i hvert fall gått i 13 år i terapi med den fremgangsmåten og brukt uendelig mange timer, og kommet svært kort. Me en annen strategi, har jeg kommet mange ganger lengre på bare 1/3 av tiden. Men i likhet med deg, var jeg også feildiagnostisert og ble lite forstått på den tiden jeg viste liten fremgang. Men det er lett å legge all skyld på terapeut og system, men vi pasienter har også et visst ansvar og er nødt til å se på oss selv med et selvkritisk  og granskende blikk på stadig leting etter om det er noe vi kan gjøre bedre. Og gjerne ha en åpen kommunikasjon med terapeuten om det.

[AnonymBruker]

Setter pris på alle svarene. Skal prøve å oppsummere litt. Det som er kommet frem er at klar jeg er lettere psykisk funksjonshemmet. Det er det som gjør at jeg har problemer med så mye, og det finnes det ikke direkte hjelp for. Jeg synes det er vanskelig å tro at jeg kan bli likt. 

Jeg har forsøkt gruppeterapi, og det var nesten verre å skulle si noe. Ikke bare var det 2 terapeuter som var de jeg følte mest ubehag rundt, men det var 7 andre der jeg var redd for også. Jeg har forsøkt to runder, så jeg kan gange antallet med 2.

Det er flere som har kommentert at man ikke får noe ut av behandling hvis man er der for å bli likt, og at man må klare å ta opp vanskelige ting. Det er jeg jo helt enig i, og det var jo grunnen til at jeg sluttet også, og at jeg tenker at nok for være nok. Hadde det kun vært en terapaut det var vanskelig med kunne jeg forsøkt en gang til, men nå er det i grunn nok bortkastet tid. 

Jeg er nok ikke noen flink pike, og er nok heller plaget med skam og mindreverd. Problemet er jo nettopp at jeg ikke klarte å ta opp det at det var sånn jeg følte det. Det er jo kjernen i problemet, at for å ta det opp måtte jeg ha gjort meg sårbar, som jeg ikke fikser. Jeg blir svimmel bare av å tenke på det nå, og trådene deres om samme emne har "trigget" den følelsen i det siste, selv om jeg ikke går i terapi lenger. Jeg kjenner meg nesten litt sint, at det er urettferdig på en måte, at jeg skal måtte åpne meg opp til noen jeg føler ikke liker meg. Noen som får betalt for å være der, og ikke deler noe personlig om seg selv. Som slipper å være sårbar. Men jeg skjønner ikke hvorfor det er sånn, hvorfor det er så farlig, og hvorfor det gjør så vondt. 

 

Anonymkode: ab159...720

[Eva Sofie]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg nesten litt sint, at det er urettferdig på en måte, at jeg skal måtte åpne meg opp til noen jeg føler ikke liker meg. Noen som får betalt for å være der, og ikke deler noe personlig om seg selv. Som slipper å være sårbar. Men jeg skjønner ikke hvorfor det er sånn, hvorfor det er så farlig, og hvorfor det gjør så vondt. 

 

Anonymkode: ab159...720

Dette må du se på som det det nettopp er, nemlig litt leking med tanker og noen tankesprell fra min side. Kanskje er jeg helt på naboens jorde og litt bortenfor eller kanskje er det noe i det jeg nå sier. Men som sagt er det bare tanker jeg får opp i hodet når jeg leser de nederste setningene dine jeg har sitert, også sammenholdt med det du har skrevet over.

Kan det være det gjør vondt fordi du må vise deg sårbar og svak overfor en person som tilsynelatende har klart seg fint i livet og har klart å få seg en god utdannelse der man attpåtil klarer å gjøre en god handling overfor andre mennesker i kraft av sitt yrke? At det kanskje ikke er noe du får til. At denne personen speiler det motsatte av deg og at du føler at det svake i deg forsterkes. At den følelsen rett og slett ikke blir å holde ut.

Det er svært gode grunner til at en terapeut ikke skal være personlig. Om du får vite private forhold om en terapeut, f.eks. hva h*n strever med eller har opplevd, kan dette på et senere tidspunkt hindre deg i å fritt fortelle om hva du har behov for. Du i kraft av å være pasient skal ikke være nødt til å ta hensyn til terapeutens bakgrunn og erfaringer om et emne. Jeg hadde en gang en terapeut som ble for mye privat og dette førte nettopp til det jeg beskriver her - jeg sto ikke lenger fritt til å fortelle det jeg hadde behov for fordi jeg følte at jeg måtte ta hensyn til henne. Jeg ser nå at om jeg hadde nevnt dette da jeg søkte om å få bytte terapeut, kunne mitt ønske kanskje i større grad blitt imøtekommet, men som pasient blir man også lojalitetsbundet til sin egen terapeut. Man ønsker ikke å si noe negativt eller devaluerende om en man har arbeidet tett sammen med over en del år.

Men hvor har du tatt det fra at terapeuten ikke liker deg? Det er forskjell på å ikke like en person som person og ta avstand i et terapeutisk forhold. Jeg har hatt opp igjennom årene ca. 15-16 terapeuter, og jeg har ikke fått inntrykk av at noen av disse personlig har mislikt meg som person - og det er gjensidig, selv om det er ikke alle jeg har gått like godt overens med. @Kupton har jo også fortalt om sin erfaring med pasientbehandling hvor han bekrefter at han liker de aller fleste av sine pasienter. I en profesjonell rolle kan man også forholde seg til mennesker man ikke kunne tenke seg å være personlig venn med - det har jeg selv vært med på og håndtert uten problemer.

[AnonymBruker]

22 timer siden, Eva Sofie skrev:

Dette må du se på som det det nettopp er, nemlig litt leking med tanker og noen tankesprell fra min side. Kanskje er jeg helt på naboens jorde og litt bortenfor eller kanskje er det noe i det jeg nå sier. Men som sagt er det bare tanker jeg får opp i hodet når jeg leser de nederste setningene dine jeg har sitert, også sammenholdt med det du har skrevet over.

Kan det være det gjør vondt fordi du må vise deg sårbar og svak overfor en person som tilsynelatende har klart seg fint i livet og har klart å få seg en god utdannelse der man attpåtil klarer å gjøre en god handling overfor andre mennesker i kraft av sitt yrke? At det kanskje ikke er noe du får til. At denne personen speiler det motsatte av deg og at du føler at det svake i deg forsterkes. At den følelsen rett og slett ikke blir å holde ut.

Det er svært gode grunner til at en terapeut ikke skal være personlig. Om du får vite private forhold om en terapeut, f.eks. hva h*n strever med eller har opplevd, kan dette på et senere tidspunkt hindre deg i å fritt fortelle om hva du har behov for. Du i kraft av å være pasient skal ikke være nødt til å ta hensyn til terapeutens bakgrunn og erfaringer om et emne. Jeg hadde en gang en terapeut som ble for mye privat og dette førte nettopp til det jeg beskriver her - jeg sto ikke lenger fritt til å fortelle det jeg hadde behov for fordi jeg følte at jeg måtte ta hensyn til henne. Jeg ser nå at om jeg hadde nevnt dette da jeg søkte om å få bytte terapeut, kunne mitt ønske kanskje i større grad blitt imøtekommet, men som pasient blir man også lojalitetsbundet til sin egen terapeut. Man ønsker ikke å si noe negativt eller devaluerende om en man har arbeidet tett sammen med over en del år.

Men hvor har du tatt det fra at terapeuten ikke liker deg? Det er forskjell på å ikke like en person som person og ta avstand i et terapeutisk forhold. Jeg har hatt opp igjennom årene ca. 15-16 terapeuter, og jeg har ikke fått inntrykk av at noen av disse personlig har mislikt meg som person - og det er gjensidig, selv om det er ikke alle jeg har gått like godt overens med. @Kupton har jo også fortalt om sin erfaring med pasientbehandling hvor han bekrefter at han liker de aller fleste av sine pasienter. I en profesjonell rolle kan man også forholde seg til mennesker man ikke kunne tenke seg å være personlig venn med - det har jeg selv vært med på og håndtert uten problemer.

Du virker veldig reflektert, og jeg tror det er mye sant i det du sier. At de speiler det motsatte av meg og at det ikke er til å holde ut. Jo mer jeg tenker på det jo mer tror jeg det stemmer. Det blir noe veldig feil i mitt hode å snakke med dem, være i samme rom som dem, at de skal bruke tid på meg. Jeg har nesten alltid følt at jeg ikke er bra nok til å få gode relasjoner, jeg føler meg klønete og påtrengende rundt nesten alle, og liker best å snike meg rundt å være usynlig, usnakkbar, som en måte å beskytte meg på. Det kan jo tenkes at de følelsene blir mange ganger forsterket i et terapirom. 

Jeg skjønner rent logisk at terapeuten ikke kan være privat og personlig, men følelsene sier at det er fordi jeg ikke fortjener det, på en måte. At jeg er en person som man ikke egentlig vil bli kjent med. Det føles veldig avvisende, og jeg klarer å kjøre over det med fornuften, la være å reagere på det.

Jeg tror jeg har hørt at folk liker å snakke om seg selv, og at de føler seg sett når man spør og graver. Jeg tror jeg er litt motsatt, jeg føler meg betydningsfull når noen en sjelden gang noen deler noe fra sitt liv med meg. At jeg er verdt noe, på en måte. Det henger kanskje også sammen med følelsen jeg får av at de misliker meg. Det er ingen ting i relasjonen som tilsier det motsatte. Det er profesjonelt, korrekt, høflig, kjølig. 

Anonymkode: ab159...720

[Eva Sofie]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du virker veldig reflektert, og jeg tror det er mye sant i det du sier. At de speiler det motsatte av meg og at det ikke er til å holde ut. Jo mer jeg tenker på det jo mer tror jeg det stemmer. Det blir noe veldig feil i mitt hode å snakke med dem, være i samme rom som dem, at de skal bruke tid på meg. Jeg har nesten alltid følt at jeg ikke er bra nok til å få gode relasjoner, jeg føler meg klønete og påtrengende rundt nesten alle, og liker best å snike meg rundt å være usynlig, usnakkbar, som en måte å beskytte meg på. Det kan jo tenkes at de følelsene blir mange ganger forsterket i et terapirom. 

Jeg skjønner rent logisk at terapeuten ikke kan være privat og personlig, men følelsene sier at det er fordi jeg ikke fortjener det, på en måte. At jeg er en person som man ikke egentlig vil bli kjent med. Det føles veldig avvisende, og jeg klarer å kjøre over det med fornuften, la være å reagere på det.

Jeg tror jeg har hørt at folk liker å snakke om seg selv, og at de føler seg sett når man spør og graver. Jeg tror jeg er litt motsatt, jeg føler meg betydningsfull når noen en sjelden gang noen deler noe fra sitt liv med meg. At jeg er verdt noe, på en måte. Det henger kanskje også sammen med følelsen jeg får av at de misliker meg. Det er ingen ting i relasjonen som tilsier det motsatte. Det er profesjonelt, korrekt, høflig, kjølig. 

Anonymkode: ab159...720

Først til de to øverste avsnittene dine: Jeg tenker at det du beskriver, kan oppsummeres i ett uttrykk: "Dårlig selvtillit" eller "dårlig selvbilde". Av en eller annen grunn tror du ikke at du er like mye verdt enn andre og har rett til å ta like mye plass i denne verden som resten av befolkningen, og jeg tenker at det er det trolig gode grunner for. Slike tanker oppstår ikke av seg selv. Men det er trolig ingen godt begrunnet og allment gyldig grunn for at du skal måtte snike deg omkring og føle at du ikke er bra nok. Du hadde trolig ikke akseptert en slik grunn av din venninne.

Til det nederste avsnittet: Det å føle seg betydningsfull når noen deler noe fra livet sitt, tenker jeg at man skal være litt bevisst på selv. Det kan i uheldige fall føre en inn i relasjoner (kjæresteforhold) hvor man lett kan bli utnyttet emosjonelt og der man mer fungerer som en terapeut enn en kjæreste. Den typen følelsesmenesker (psykisk syke) finnes både av menn og kvinner og er ofte av de som jeg tror ikke selv går i terapi. At du går inn i et forhold fordi du føler deg elsket og sett, men i virkeligheten blir du utnyttet fordi du utviser støtte. Selvsagt skal man støtte hverandre i et kjæresteforhold, men det skal gå naturlig frem og tilbake og være gjensidig.