Overasket over hvor psykisk friske de som er innlagt er

[AnonymBruker]

2 timer siden, Eva Sofie skrev:

Ja, og hos andre kan man ikke lese dette over hodet. Jeg kan bli innlagt, smile og le og se ut til å ha det utrolig fint, på innsiden planlegger jeg å ta livet av meg eller skade meg alvorlig, eller jeg kan ha latt være å spise på en uke eller to. Følelsene har ikke riktig kontakt med hverandre. Jeg husker godt første gang jeg ble innlagt, reagerte de veldig på at jeg ene kvelden hadde gjort et alvorlig selvmordsforsøk som trengte gjenopplivingstiltak inne på avdelingen mens jeg neste morgen gjennomførte avsluttende eksamen på videregående skole som jeg fikk beste karakter på.

Du har vel eupf. Normale deprimerte er deprimert over lang tid. Det går ikke fra suicidal den ene dagen til hoppende glad den neste. 

Anonymkode: cf3bc...b08

[Eva Sofie]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har vel eupf. Normale deprimerte er deprimert over lang tid. Det går ikke fra suicidal den ene dagen til hoppende glad den neste. 

Anonymkode: cf3bc...b08

Nei, jeg har ikke emosjonell ustabil, heldigvis, men det er lett å misforstå som den diagnosen om man ikke kjenner til trekkene ved dissosiativ lidelse (DID/DDNOS) hvor man endrer seg raskt i væremåte. Jeg har konfrontert psykologen min flere ganger ved at jeg må ha emosjonell ustabil pf når jeg er i dårlige og ustabile perioder, men han avviser det med at jeg har stabile perioder på flere måneder og noen ganger et par år. Det er ikke tilfelle med en personlighetsforstyrrelse.

[Villanda]

Har eg svart på denne tråden før? Eg veit ikkje. Tråden fekk meg i alle fall til å tenkje på blant anna dette som eg har skrive om tema før: Villandas plaskedam - Dagbok - Doktoronline - Forum

[AnonymBruker]

Jeg tror det er vanskelig å se at folk er syke. Noen kan en se det på - Men ikke alle. 
 

jeg har vært innlagt en gang. Fikk flere kommentarer om at de trodde jeg var en som jobba der osv. det de ikke så, er da jeg hadde panikkanfall og lå under senga. Kastet ting rundt i rommet osv. 

nå er jeg tidvis full av tvangstanker og tidvis veldig deprimert, men sees på som en meget blid, positiv og engasjert person. De skulle sett meg når jeg er hjemme..

Anonymkode: 83508...70b

[AnonymBruker]

Akutt poster har ofte skjermingsrom for de aller dårligste pasientene . De du treffer i miljøet er de som kan være blant andre uten å være for preget av psykose/mani. Det kommer også ann på hvem som er innlagt,hvordan miljøet i avdelingen er. 

 

Anonymkode: df05f...0ac

[Eva Sofie]

Jeg har tenkt litt på denne tråden den siste uken og jeg har blitt overrasket over at denne tråden har blitt postet på psykiatri av en pasient som tydeligvis selv strever psykisk... Jeg sitter ofte en stund før og en stund etter timene hos psykologen min. Denne tiden har måttet blitt noe forkortet nå pga. corona dessverre, men jeg får lov å sitte 15-20 minutter på venterommet i hvert fall. Tidligere foretrakk jeg å sitte 30 minutter før timen begynte å samle tankene før timen og 40 minutter etter timen for å bearbeide det vi hadde snakket om umiddelbart etterpå. Jeg må legge til at jeg er en typisk tenker, som reflekterer og tenker mye om det jeg leser og observerer rundt meg...

Når jeg sitter på venterommet, kan jeg i blant se opp og observere et øyeblikk ulike pasienter komme inn og sette seg. Noen puster kraftig fordi de har valgt å ta trappen fremfor å ta heisen de 6 etasjene opp. Noen går direkte og låser seg inn på toalettet og blir der i 5-10 minutter, mye lengre enn det normalt tar å gjøre sitt fornødne, og noen setter på vannet - som er et kjent triks, noen konsentrerer seg om telefonen sin, noen hører på musikk, andre ser ut i rommet, noen chatter på Messenger, noen få snakker i telefonen og like få har med seg barnet sitt. Og de ser meg, som er opptatt med skrivearbeid, men ser opp et øyeblikk hver gang noen nye kommer inn og gir et raskt nikk og et smil til hei eller sier et "hei" om de først sier hei.

Noen pasienter kan en "se" er psykiatriske pasienter fordi de ser litt engstelige eller nervøse ut, deprimerte eller nedtrygte ut. Noen få sitter også åpenlyst og gråter. De fleste andre ser ut som meg, normale, som ser ut til å mestre livet sitt godt. Og det kan psykologen min bekrefte. Han sier at pasientene han har, som i hovedsak er er pasienter med komplekse traumelidelser og dissosiative lidelser, er godt fungerende personer, ofte med familie, mange med god jobb, godt sosialt liv, men det de forteller i psykologtimen til ham er så langt ifra den ytre virkeligheten man ser de lever i, at man kan bli svært forbauset. Og slik er det for mange traumepasienter. Den ytre fasaden er den rake motsetningen fra den kaotiske indre verden som skjules på innsiden. Jeg forbauses litt over at ikke flere psykiatriske pasienter her på DOL ikke kjenner til at det er mulig å spille et dobbeltliv, for det gjør vi jo alle, friske som syke til en viss grad. Naboen spør på butikken "hvordan går det med deg?" og du svarer med et overbevisende smil at jo, takk, det går fint, og forsøker å dekke over så godt man kan om hvordan det egentlig står til og sier ikke ett eneste ord om de mørke familiehemmelighetene... Og i noen familier står det sterkere enn andre at enkelte ting ikke tåler dagens lys - jo mer alvorlig, jo mer lyssky... Noen her forteller jo om hvor vanskelig det er å være ute blant folk og at man føler man "knekker sammen" på innsiden av døren. Jeg har også selv gjort det. Jeg har bristet i gråt i det jeg lukket døren bak meg, endelig hjemme og utenfor syne for andre, når jeg endelig er for meg selv og ingen andre kan se meg. Vi er så opptatt av den jævla fasaden! - på godt og vondt...

[Gjest Naana47]

7 timer siden, Eva Sofie skrev:

Vi er så opptatt av den jævla fasaden! - på godt og vondt...

Det handler vel om modenhet og sosial intelligens. Det er ikke innafor å bryte sammen ovenfor fremmede og fortelle hvordan man virkelig har det på innsida. Fasade har vi alle, friske som syke, og godt er det! Selv ovenfor vennene sine skal man ikke bryte sammen og fortelle forferdelige ting, synes jeg. Kanskje hvis det er en god venn aleine i fortrolighet. Ellers mener jeg at samtaler om hvordan en virkelig har det bør være forbeholdt helsevesenet/hjelpeapparatet. En må tenke på de en betror seg til også. En god venn kan bli svært så opprørt på dine vegne, og din fortvilelse, desperasjon og maktesløshet kan bli overført til vennen din. Og man vil vel ikke vennene sine noe vondt, eller?  

Nei, det er virkelig bra at man har en fasade og klarer å opprettholde den!

8 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg forbauses litt over at ikke flere psykiatriske pasienter her på DOL ikke kjenner til at det er mulig å spille et dobbeltliv, for det gjør vi jo alle, friske som syke til en viss grad

Lurer på hvor du har det fra? Jeg tror de aller fleste på dol vet hvordan leve et dobbeltliv og at de har nok sosial kompetanse til å gjøre det. Når en er innlagt kan det nok fortone seg litt annerledes, men så sant en ikke er psykotisk så synes jeg at en heller ikke da skal sitte på stua og grine og "oppføre seg syk". Av hensyn til medpasientene sine, som også har mye å stri med siden de er der, bør en gå inn på rommet sitt når en kjenner at ting renner over og at en mister kontrollen. Og da er vi tilbake til hovedtemaet i denne tråden, nemlig at noen kan bli overrasket over hvor "friske" de som er innlagt er. Det er som noen andre har sagt i tråden at en viser det en vil vise. 

[Glitter]

8 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg har tenkt litt på denne tråden den siste uken og jeg har blitt overrasket over at denne tråden har blitt postet på psykiatri av en pasient som tydeligvis selv strever psykisk... Jeg sitter ofte en stund før og en stund etter timene hos psykologen min. Denne tiden har måttet blitt noe forkortet nå pga. corona dessverre, men jeg får lov å sitte 15-20 minutter på venterommet i hvert fall. Tidligere foretrakk jeg å sitte 30 minutter før timen begynte å samle tankene før timen og 40 minutter etter timen for å bearbeide det vi hadde snakket om umiddelbart etterpå. Jeg må legge til at jeg er en typisk tenker, som reflekterer og tenker mye om det jeg leser og observerer rundt meg...

Når jeg sitter på venterommet, kan jeg i blant se opp og observere et øyeblikk ulike pasienter komme inn og sette seg. Noen puster kraftig fordi de har valgt å ta trappen fremfor å ta heisen de 6 etasjene opp. Noen går direkte og låser seg inn på toalettet og blir der i 5-10 minutter, mye lengre enn det normalt tar å gjøre sitt fornødne, og noen setter på vannet - som er et kjent triks, noen konsentrerer seg om telefonen sin, noen hører på musikk, andre ser ut i rommet, noen chatter på Messenger, noen få snakker i telefonen og like få har med seg barnet sitt. Og de ser meg, som er opptatt med skrivearbeid, men ser opp et øyeblikk hver gang noen nye kommer inn og gir et raskt nikk og et smil til hei eller sier et "hei" om de først sier hei.

Noen pasienter kan en "se" er psykiatriske pasienter fordi de ser litt engstelige eller nervøse ut, deprimerte eller nedtrygte ut. Noen få sitter også åpenlyst og gråter. De fleste andre ser ut som meg, normale, som ser ut til å mestre livet sitt godt. Og det kan psykologen min bekrefte. Han sier at pasientene han har, som i hovedsak er er pasienter med komplekse traumelidelser og dissosiative lidelser, er godt fungerende personer, ofte med familie, mange med god jobb, godt sosialt liv, men det de forteller i psykologtimen til ham er så langt ifra den ytre virkeligheten man ser de lever i, at man kan bli svært forbauset. Og slik er det for mange traumepasienter. Den ytre fasaden er den rake motsetningen fra den kaotiske indre verden som skjules på innsiden. Jeg forbauses litt over at ikke flere psykiatriske pasienter her på DOL ikke kjenner til at det er mulig å spille et dobbeltliv, for det gjør vi jo alle, friske som syke til en viss grad. Naboen spør på butikken "hvordan går det med deg?" og du svarer med et overbevisende smil at jo, takk, det går fint, og forsøker å dekke over så godt man kan om hvordan det egentlig står til og sier ikke ett eneste ord om de mørke familiehemmelighetene... Og i noen familier står det sterkere enn andre at enkelte ting ikke tåler dagens lys - jo mer alvorlig, jo mer lyssky... Noen her forteller jo om hvor vanskelig det er å være ute blant folk og at man føler man "knekker sammen" på innsiden av døren. Jeg har også selv gjort det. Jeg har bristet i gråt i det jeg lukket døren bak meg, endelig hjemme og utenfor syne for andre, når jeg endelig er for meg selv og ingen andre kan se meg. Vi er så opptatt av den jævla fasaden! - på godt og vondt...

Ja, dette med å spille et dobbeltliv er så mye mer vanlig enn mange folk ser ut til å tro. Her er barnevernet inne i bilde nå og jeg har plutselig helt ut av det blå blitt pålagt å ha tilsyn av faren min under samværene fordi de har lest så mye om hvor ofte jeg er innlagt, hvor ustabil jeg kan være og rushistorikken min. De ser ikke ut til å se det at jeg er en helt annen person når jeg er sammen med barna mine. Dette vet de som følger meg opp i helsevesenet, og de har over flere år sett at når jeg er så dårlig at jeg ikke klarer å gå over i mammamodus så har jeg skjermet barna ved å avlyse samvær. Og mine barn vet at jeg har en sykdom som av og til gjør at vi ikke kan møtes, men det er ikke ofte jeg er så dårlig at jeg ikke klarer å være mamma i noen timer. På grunn av at barnevernet ikke ser dette så er det samvær med tilsyn, flere hjemmebesøk osv. Til tross for at alle rundt meg vet at jeg er ikke en trussel mot mine barn på noen måte. Tvert i mot så spør de meg nesten hver uke om når de kan få overnatte igjen hos meg. Fordi vi har det bra i lag og de er trygg på meg. Det er en skikkelig stor belastning å ha barnevernet inni bildet på den måten og at min far skal være der for å "passe på". Det tar fra meg det å være selvstendig mor for mine barn og vi får ikke den verdifulle alenetiden vi trenger. 

Noen klarer ikke å legge vekk sin sykdom når de er med sine barn, men det klarer jeg og da er det veldig vondt at noen så "mektig" som barnevernet betviler det. 

Det blir jo på en måte litt det samme som at man kan virke ganske frisk når man er på stuen, mens når man kommer for seg selv på rommet så knekker man sammen. Jeg er en veldig splittet person rett og slett. Jeg er ikke den samme personen når jeg er i mammarollen som jeg er når jeg er alene. 

[Gjest Naana47]

Og vil bare legge til en ting til om fasade og hvem en velger å vise sine sårbare sider til. Jeg tenker at en også bør etterstrebe å holde en viss fasade ovenfor familiemedlemmer, og ikke bare ovenfor venner. I min lille familie er det kun mannen min som har sett meg på mitt verste og vet om mitt verste. Ungene har jeg (selvsagt) forskånet så langt det har latt seg gjøre. Det har holdt hardt noen ganger, men jeg har greid det i veldig stor grad. Akkurat som Glitter sier over her så er man en annen person når man er i mammarollen. 

Ungene er nå i 20- årene og ikke redde for å si hva de mener. På spørsmål fra meg har de sagt at de aldri merket at jeg innimellom sleit da de var små. Og da dukker et annet tema opp hos meg, og det er Psykiatriens velmenenhet om å informere barn om foreldrenes sykdom. Jeg tror ikke at det er så lurt i alle tilfeller. Jeg synes det må vurderes fra sak til sak. Jeg gikk aldri med på at ungene skulle bli informert om min sykdom fordi jeg tenkte at det ville gjøre mer skade en gavn. Jeg tror det er mange barn der ute som har blitt mer bekymret av å få vite sannheten enn de har blitt av hvite løgner. Min filosofi sa at det var best at de gikk i den troen at alt var i orden, noe jeg også har fått bekreftet fra ungene selv at det var. Men som sagt så bør slike ting ses an fra tilfelle til tilfelle. Noen foreldre er langvarig og alvorlig syke, andre periodevis syke. I det første tilfellet er det nok riktig å informere barna, i det andre tilfellet mer tvilsomt. Mye avhenger også av type sykdom. Jeg var mye friskere da ungene vokste opp, og tror jeg kun hadde et par mindre alvorlige depresjoner. Var aldri innlagt. Heldigvis var vi velsignet med at andre kunne steppe inn hvis jeg ikke var i form nok, f.eks besteforeldre. 

Endret 14. desember 2020 av Naana47

[AnonymBruker]

Det er veldig mange som blir innlagte som egentlig er helt oppegående, velfungerende folk med jobb og venner og da er det ikke rart at de ikke virker særlig syke på andre heller. Og så er det et fåtall som man virkelig kan se på at er syke. 

Anonymkode: cf3bc...b08

[Gjest Naana47]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er veldig mange som blir innlagte som egentlig er helt oppegående, velfungerende folk med jobb og venner og da er det ikke rart at de ikke virker særlig syke på andre heller.

Men når disse vanligvis oppegående, velfungerende folkene med jobb og venner er innlagt, så er de veldig syke selv om det nødvendigvis ikke synes så godt utenpå. Det er viktig synes jeg å ikke mistenkeliggjøre folk for ikke å være syke nok bare fordi det ikke synes så godt utenpå. Og i alle fall ikke etter kriterier som jobb, venner, osv. som jeg har sett noen bruke som tegn på at noen ikke kan være syke eller syke nok. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Naana47 skrev:

Men når disse vanligvis oppegående, velfungerende folkene med jobb og venner er innlagt, så er de veldig syke selv om det nødvendigvis ikke synes så godt utenpå. Det er viktig synes jeg å ikke mistenkeliggjøre folk for ikke å være syke nok bare fordi det ikke synes så godt utenpå. Og i alle fall ikke etter kriterier som jobb, venner, osv. som jeg har sett noen bruke som tegn på at noen ikke kan være syke eller syke nok. 

Det finnes jo grader av psykisk sykdom da. De som er i jobb og har et sosialt liv er jo åpenbart ikke så syke som de som ikke greier å være i jobb eller ha et sosialt liv. 

Anonymkode: cf3bc...b08

[Eva Sofie]

På 14.12.2020 den 11.10, Naana47 skrev:

Det handler vel om modenhet og sosial intelligens. Det er ikke innafor å bryte sammen ovenfor fremmede og fortelle hvordan man virkelig har det på innsida. Fasade har vi alle, friske som syke, og godt er det! Selv ovenfor vennene sine skal man ikke bryte sammen og fortelle forferdelige ting, synes jeg. Kanskje hvis det er en god venn aleine i fortrolighet. Ellers mener jeg at samtaler om hvordan en virkelig har det bør være forbeholdt helsevesenet/hjelpeapparatet. En må tenke på de en betror seg til også. En god venn kan bli svært så opprørt på dine vegne, og din fortvilelse, desperasjon og maktesløshet kan bli overført til vennen din. Og man vil vel ikke vennene sine noe vondt, eller?  

Nei, det er virkelig bra at man har en fasade og klarer å opprettholde den!

Lurer på hvor du har det fra? Jeg tror de aller fleste på dol vet hvordan leve et dobbeltliv og at de har nok sosial kompetanse til å gjøre det. Når en er innlagt kan det nok fortone seg litt annerledes, men så sant en ikke er psykotisk så synes jeg at en heller ikke da skal sitte på stua og grine og "oppføre seg syk". Av hensyn til medpasientene sine, som også har mye å stri med siden de er der, bør en gå inn på rommet sitt når en kjenner at ting renner over og at en mister kontrollen. Og da er vi tilbake til hovedtemaet i denne tråden, nemlig at noen kan bli overrasket over hvor "friske" de som er innlagt er. Det er som noen andre har sagt i tråden at en viser det en vil vise. 

Jeg lurer på om du misforsto meg litt her, men at vi egentlig er enige. Jeg er ikke en som forteller venner fritt om hvordan jeg har det og mener ikke en skal det, men jeg skrev "den jævla fasaden" fordi jeg ser det blir et hinder mellom mennesker. Jeg tror vi mennesker burde tørre å spørre hverandre mer om hvordan vi har det og ikke være så forferdelig redde for ev. følsomme svar, dersom man selv er bevisst på å ikke belaste sine omgivelser. Jeg er som deg enig i at det tyngste skal man ta med helsevesenet, men vi skal likevel ikke glemme funksjonen til venner,å kunne lufte hverdagsfrustrasjoner. Men det alvorlig psykisk syke, som gjør at en annen kan bli bekymret for deg,overlater en til helsevesenet,og involverer engang ikke venner eller familie med etter mitt syn. Det kan være en belastning i seg å ikke vite noen ting også, men føle at man går rundt en person (pasient) som er en tikkende bombe eller løs kanon som kan finne på å skyte når som helst i hvilken som helst retning også... Som min samboer sier, kan man godta en hel del bare man forstår årsaker og sammenhenger enn om man ikke forstår noen ting og holdes utenfor alt. Vi pasienter kan lett tenke at det er til det beste for pårørende, men jeg tror det mange tilfeller er en merbelastning og skaper unødvendig mange spørsmål Jeg snakker her om voksne og ikke barn. Om samboer ev. skal involveres, kan dette gjøres etter at man har snakket igjennom saken med behandler og kan se på det hele med litt mer emosjonell avstand og har fått sett det fra flere hold.

Når det gjelder innlagte pasienter, hjelper jo personalet med å regulere adferden, og sier ifra om en pasient bør gå inn på rommet sitt dersom han eller hun fremviser en adferd som ikke er forenelig med å være ute i miljøet. Det har i hvert fall jeg opplevd de gangene jeg har vært på lukket (ikke akuttavdeling).