Lege "de som virkelig vil ta selvmord klarer det"

[AnonymBruker]

Hva tenker dere om den setningen? Det var det overlegen sa til meg... 

Anonymkode: aa768...600

[AnonymBruker]

Det er jo sant.

Anonymkode: 93de5...dcf

[AnonymBruker]

At det er helt sant tror jeg. Men jeg tror dessverre det er mange uhell innimellom, folk som bare vil ha hjelp.  Uansett så er forsøk et høyt rop om hjelp.

Anonymkode: cd6b3...dfc

[AnonymBruker]

Jeg tenker en del av de som truer med selvmord vil ha hjelp, og ikke nødvendigvis vil dø. Men på den annen side er det kraftige instinkter som slår inn når man prøver å ta livet sitt. Det er noe som krever ekstrem vilje. Da jeg var suicidal, måtte jeg bare gå hjem med uforettet sak. Da jeg stod på brua, slo instinktene inn, det var helt umulig.

Anonymkode: fdb51...c52

[Eva Sofie]

Jeg tenker det er utrolig ufint og uprofesjonelt sagt av en lege og jeg tenker at han enten må ha vært trøtt og sliten denne dagen, vært under sterkt tidspress eller at han rett og slett burde vurdere å gå over i en annen stilling (dersom han jobbet fast i psykiatrien). Å få høre noe slikt når du allerede har det vondt, får deg ikke akkurat til å føle deg bedre og jeg betviler sterkt at det er dette han er anbefalt å si til psykiatriske selvmordstruede pasienter, uansett hvor reelt selvmordsrisikoen er eller ikke. Det er klart at hos kronisk suicidale pasienter, er risiko for at man faktisk gjennomfører/lykkes med et selvmordsforsøk hver gang pasienten ytrer planer om dette, statistisk sett lavere enn de som ikke har denne adferden, men det betyr ikke at ønsket er mindre til stede, heller ikke lidelsestrykket eller viljen til å gjennomføre det, men jeg tolker det som at viljen til å leve faktisk er større hos denne gruppen pasienter. Er ikke dette noe en bør aplaudere fremfor å bemerke negativt med forsurede minder som gjør hverdagen og livssituasjonen ytterligere forverret for pasienten?

Jeg har lenge tenkt at det er på tide at flere av de råtne eplene blant grupper innenfor helsevesenet (leger, psykologer, sykepleiere, miljøarbeidere, tannleger m.m.) nå burde stå til ansvar for hva de kan si til pasienter. Det gjelder ikke bare i psykiatrien, men også innen somatikken. Heldigvis er de fleste flinke, men vår menneskelige hjerne er slik laget at den tar best vare på minner med mest følelser involvert slik at vi til senere kan unngå lignende situasjoner. Derfor husker vi også bedre de negative opplevelsene fremfor alle de positive. Det er også forklaringen på hvorfor vi kan overse mange positive tilbakemeldinger i det vi mottok én negativ tilbakemelding som stjal alt fokus. Men nå er jeg på vei ut i Sahara - som vanlig...