Når helsepersonell selv sliter

[Ikkeanonymnok]

Har tenkt på dette de siste dagene. Jeg regner med at de som jobber med oss psykisk syke også selv kan begynne å slite med egen psyke. Jeg vil jo tro at å sitte å høre på traumer (f.eks.) dag ut og dag inn kan gjøre noe med selv den mest drevne traumebehandleren. Eller kanskje de opplever sammenbrudd, livskriser eller egne traumer. Grunnen kan være mange. 
 

Spørsmålene blir da, har de som jobber med psykisk syke et apparat rundt seg for å unngå å bli påvirket av jobben? 
Og dersom de skulle bli psykisk syke selv - uansett årsak - er da de like gode til å ta i mot og å bruke de rådene de selv har sittet og gitt utallige pasienter? 
 

[Glitter]

Godt spørsmål. Jeg ser i grunn for meg at det varierer fra person til person. 

Psykiateren som jeg hadde ved første innleggelse gjennom 7 mnd fortalte at etter hans skilsmisse så havnet han inn i en dyp depresjon med selvmordstanker og alt. Han håndterte det ved å sjonglere tre jobber samtidig. Han gikk ikke selv til psykolog. Som overlege i psykiatrien så tror jeg den sitter langt inne. Så vidt jeg har skjønt er selvmordsstatistikken høyere hos leger enn hos normalbefolkningen. Sagt med forbehold da jeg ikke har kilde på dette. 

Jeg har mange ganger tenkt på det samme som deg da, men er jo ikke noe jeg spør min behandler om. Denne psykiateren jeg hadde, sa det på egen oppfordring for å vise at han hadde personlig forståelse for hva jeg slet med. Dette var før ting utviklet seg så skjevt at jeg fikk PF i tillegg til depresjonslidelse. 

[Eva Sofie]

14 timer siden, Ikkeanonymnok skrev:

Har tenkt på dette de siste dagene. Jeg regner med at de som jobber med oss psykisk syke også selv kan begynne å slite med egen psyke. Jeg vil jo tro at å sitte å høre på traumer (f.eks.) dag ut og dag inn kan gjøre noe med selv den mest drevne traumebehandleren. Eller kanskje de opplever sammenbrudd, livskriser eller egne traumer. Grunnen kan være mange. 
 

Spørsmålene blir da, har de som jobber med psykisk syke et apparat rundt seg for å unngå å bli påvirket av jobben? 
Og dersom de skulle bli psykisk syke selv - uansett årsak - er da de like gode til å ta i mot og å bruke de rådene de selv har sittet og gitt utallige pasienter? 
 

Jeg vet at det er høy bevissthet rundt emnet. Jeg vet det kom ut en bok som tok for seg dette i 2020, det er skrevet flere artikler om det i ulike fagtidsskrifter osv.

Eksempelet Glitter kommer med, viser jo at hennes psykiater tok til med en kjent mestringsstrategi for mange av oss når virkeligheten blir for vanskelig: Vi påtar oss for mye arbeid for å føle på det vanskelige. Og vi kan vel kjenne på alle og en hver at det er lettere å gi råd enn å følge de selv?  

[Ikkeanonymnok]

7 timer siden, Glitter skrev:

Så vidt jeg har skjønt er selvmordsstatistikken høyere hos leger enn hos normalbefolkningen. Sagt med forbehold da jeg ikke har kilde på dette. 

Det høres jo ikke helt utenkelig ut med tanke på alt leger må igjennom i løpet av karrieren. Veterinærer ligger på topp på selvmordsstatistikken og det er jo ganske trist at jobben påvirker så masse. Er nok forskjellige grunner til hvorfor leger/veterinærer er mer «disponert» for selvmord men uansett er det på mange måter skremmende at de som skal hjelpe andre - enten det er dyr eller mennesker - sliter så mye pga jobb at de velger selvmord. 

 

48 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Vi påtar oss for mye arbeid for å føle på det vanskelige. Og vi kan vel kjenne på alle og en hver at det er lettere å gi råd enn å følge de selv?

Ja det har du nok rett i. Blir litt som å «jobbe seg ihjel». Og er helt enig i at det er lettere å gi råd enn å følge de selv. Synes bare dette tema er interessant. 
 

——————
 

Selv har jeg nok et form for glorifisert syn på mine behandlere og kontakter. De har litt sånn heltestatus selvom jeg ikke alltid er like fornøyd med de. Men det er vanskelig for meg å se for meg at de har egne ting å slite med (totalt ulogisk, jeg vet). 
 

Den ene av mine behandlere/kontakter sa for en tid tilbake at det var så interessant at jeg ikke syntes det var skummelt å gå i skogen alene. For hun syntes skogen var veldig skummel og gikk ikke i skogen alene. Jeg er redd veldig mye men skogen har aldri vært et problem så lenge det er lyst og folketomt. Problemet ble for meg at da hun sa det så begynte min overaktive hjerne å krisetenke og lure på om det faktisk er farlig og skummelt å gå i skogen alene. Det er ikke logisk å «adoptere» problemet men når en som jobber med slikt har en sånn frykt så tenker jeg at jeg ikke kan stole på råd jeg får. Kanskje hun selv skulle hatt litt eksponeringsterapi eller tenkt positivt eller fulgt et av de rådene disse menneskene gir? Ikke lett å si.

[stjernestøv]

Ei jeg hadde fra psykisk helse var veldig åpen om ting så vi hjalp hverandre, hun sa "Når det virkelig er krise er det du som beholder roen". Satt veldig pris på det vennskapet vi utviklet, men vil si at hun og var veldig flink til å beholde roen. En av de beste personene jeg har kjent med menneskelige problemer som alle andre ❤️ 

[AnonymBruker]

Helsepersonell er jo helt vanlige mennesker. Man går gjennom livet og møter utfordringer og tyngre tider som alle andre. Selv om det kan være til hjelp at man kjenner litt til "metoder" å tenke på, så trenger alle noen å støtte seg til og kunne prate med. Selv jobber jeg i helsevesenet, og i vanskelige perioder prater jeg først og fremst med venninner som også jobber i helsevesenet.  Å hive seg ut i ekstra mye arbeid, er en måte å skyve vekk følelser på som jeg ikke syns er særlig sunt eller heldig på sikt.

Anonymkode: 1c049...7fb

[Eva Sofie]

17 timer siden, Ikkeanonymnok skrev:

Har tenkt på dette de siste dagene. Jeg regner med at de som jobber med oss psykisk syke også selv kan begynne å slite med egen psyke. Jeg vil jo tro at å sitte å høre på traumer (f.eks.) dag ut og dag inn kan gjøre noe med selv den mest drevne traumebehandleren. Eller kanskje de opplever sammenbrudd, livskriser eller egne traumer. Grunnen kan være mange. 
 

Om du er interessert i om traumeterapeuter selv kan bli traumatiserte av å hbli eksponert for mange traumehistorier fra sine pasienter, bør du se om du kan finne noe ang. det som kalles "sekundær traumatisering" eller ev."vikarierende traumatisering" som er det faglige begrepet på dette fenomenet om det oppstår. Jeg vet at min behandler, som kun har jobbet med traumatiserte pasienter siden midten av 1990-tallet, har sagt at han skjermer seg helt bevisst fra voldelige scener fra f.eks. TV/film/nyheter/bøker fordi han får sin dose av dette gjennom arbeidshverdagen.

Jeg vet også at han i liten grad ser for seg det som beskrives, for jeg har beskyldt ham for det noen ganger og har derfor ikke ønsket å si noe, men da har han svart at hadde han kommet til å gjøre det, hadde han ikke kunnet gjøre jobben som terapeut på en god måte fordi han selv hadde blitt emosjonelt påvirket. Vi har også stort fokus på i terapitimene at det skjer ikke lenger nå, og at det var den gang, og at jeg er trygg i dag. Det kan være en "trøst" for terapeuten også.

Endret 12. februar 2021 av Eva Sofie

[Ikkeanonymnok]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helsepersonell er jo helt vanlige mennesker. Man går gjennom livet og møter utfordringer og tyngre tider som alle andre. Selv om det kan være til hjelp at man kjenner litt til "metoder" å tenke på, så trenger alle noen å støtte seg til og kunne prate med. Selv jobber jeg i helsevesenet, og i vanskelige perioder prater jeg først og fremst med venninner som også jobber i helsevesenet.  Å hive seg ut i ekstra mye arbeid, er en måte å skyve vekk følelser på som jeg ikke syns er særlig sunt eller heldig på sikt.

Anonymkode: 1c049...7fb

Interessant å høre fra en person med erfaring fra den siden i helsevesenet.  

Godt du har gode venner å prate med når det blir litt mye. 

[Ikkeanonymnok]

8 timer siden, Eva Sofie skrev:

Om du er interessert i om traumeterapeuter selv kan bli traumatiserte av å hbli eksponert for mange traumehistorier fra sine pasienter, bør du se om du kan finne noe ang. det som kalles "sekundær traumatisering" eller ev."vikarierende traumatisering" som er det faglige begrepet på dette fenomenet om det oppstår. Jeg vet at min behandler, som kun har jobbet med traumatiserte pasienter siden midten av 1990-tallet, har sagt at han skjermer seg helt bevisst fra voldelige scener fra f.eks. TV/film/nyheter/bøker fordi han får sin dose av dette gjennom arbeidshverdagen.

Jeg vet også at han i liten grad ser for seg det som beskrives, for jeg har beskyldt ham for det noen ganger og har derfor ikke ønsket å si noe, men da har han svart at hadde han kommet til å gjøre det, hadde han ikke kunnet gjøre jobben som terapeut på en god måte fordi han selv hadde blitt emosjonelt påvirket. Vi har også stort fokus på i terapitimene at det skjer ikke lenger nå, og at det var den gang, og at jeg er trygg i dag. Det kan være en "trøst" for terapeuten også.

Tusen takk for tips og godt eksempel! Skal absolutt lese mer om dette.

Dette med før versus nå jobber vi også mye med i traumebehandlingen. Greit å vite at det kan være en «trøst» for terapeuten. Høres ut som du har en veldig flink og reflektert terapeut. 

 

[kupton]

Samtaler med veileder og med kolleger i behandlingsmøter virker som debriefing for terapeuter. Jeg har aldri opplevd at kolleger har fått psykiske vansker pga det de får høre, men mange har blitt svært slitne av det.

Det kan også påvirke hva du velger å gjøre på fritiden. Som eksempel husker jeg at tidlig i karrieren ble jeg spurt av min mor om jeg hadde sett "Kramer mot Kramer". Jeg husker at jeg svarte at Kramer mot Kramer hadde jeg hver dag på jobben, så det klarte seg.

[Ikkeanonymnok]

12 timer siden, kupton skrev:

Samtaler med veileder og med kolleger i behandlingsmøter virker som debriefing for terapeuter. Jeg har aldri opplevd at kolleger har fått psykiske vansker pga det de får høre, men mange har blitt svært slitne av det.

Det kan også påvirke hva du velger å gjøre på fritiden. Som eksempel husker jeg at tidlig i karrieren ble jeg spurt av min mor om jeg hadde sett "Kramer mot Kramer". Jeg husker at jeg svarte at Kramer mot Kramer hadde jeg hver dag på jobben, så det klarte seg.

Tusen takk for informativt svar. Vet du om det er «normalt» med karrierebytte mtp påkjenningen det kan være å være terapeut? Sånn i forhold til det du skriver at mange blir veldig slitne av det og at du selv følte du hadde «Kramer mot Kramer» hver dag på jobb. 

Jeg kan egentlig ikke forestille meg hvordan det er å høre alle triste historier dag ut og dag inn og tenker vel at dette fagfeltet må være for spesielt interesserte. Men på en annen side så er vel de fleste yrker det. Ikke alle som har en drøm om å være postbud f.eks.

[kupton]

5 minutter siden, Ikkeanonymnok skrev:

Vet du om det er «normalt» med karrierebytte mtp påkjenningen det kan være å være terapeut?

Kan ikke huske noen som har droppet ut pga dette. Det finnes jo så mange områder innen psykiatrien, så om et ikke passer så godt, kan en skifte til et annet.

[AnonymBruker]

12 timer siden, kupton skrev:

Samtaler med veileder og med kolleger i behandlingsmøter virker som debriefing for terapeuter. Jeg har aldri opplevd at kolleger har fått psykiske vansker pga det de får høre, men mange har blitt svært slitne av det.

Det kan også påvirke hva du velger å gjøre på fritiden. Som eksempel husker jeg at tidlig i karrieren ble jeg spurt av min mor om jeg hadde sett "Kramer mot Kramer". Jeg husker at jeg svarte at Kramer mot Kramer hadde jeg hver dag på jobben, så det klarte seg.

Hva med deg selv?

Anonymkode: b04ef...95b

[kupton]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva med deg selv?

Anonymkode: b04ef...95b

Jeg har alltid hatt det bra i psykiatrien :-)

[AnonymBruker]

5 timer siden, kupton skrev:

Jeg har alltid hatt det bra i psykiatrien 🙂

Jeg har tenkt litt på behandlerne som jeg har vært hos. De sitter alltid med ryggen mot meg og skriver i journalen, finner frem ting på dataen osv, men tenk om det er en farlig person til behandling og den kan komme til å slå ned terapeuten? Jeg hadde nok ikke følt meg trygg når jeg ikke hadde sett pasienten. Ikke har jeg observert at behandlere har noen alarm på håndleddet heller. Har de det kanskje et annet sted?

Anonymkode: c23a6...ccc

[Ikkeanonymnok]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har tenkt litt på behandlerne som jeg har vært hos. De sitter alltid med ryggen mot meg og skriver i journalen, finner frem ting på dataen osv, men tenk om det er en farlig person til behandling og den kan komme til å slå ned terapeuten? Jeg hadde nok ikke følt meg trygg når jeg ikke hadde sett pasienten. Ikke har jeg observert at behandlere har noen alarm på håndleddet heller. Har de det kanskje et annet sted?

Anonymkode: c23a6...ccc

Sitter de med ryggen til under selve terapien eller helt på slutten når timen er over? Aldri hørt om noen som ikke sitter fremover mot pasienten i timen. Høres veldig rart ut. Hadde følt meg særdeles uviktig dersom psykologen satt med ryggen til hele timen.

[AnonymBruker]

12 timer siden, Ikkeanonymnok skrev:

Sitter de med ryggen til under selve terapien eller helt på slutten når timen er over? Aldri hørt om noen som ikke sitter fremover mot pasienten i timen. Høres veldig rart ut. Hadde følt meg særdeles uviktig dersom psykologen satt med ryggen til hele timen.

De sitter med ryggen til når de noterer i journalen underveis, når de leter etter notater og på slutten av timene.

Anonymkode: c23a6...ccc

[Eva Sofie]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

De sitter med ryggen til når de noterer i journalen underveis, når de leter etter notater og på slutten av timene.

Anonymkode: c23a6...ccc

Akkurat dette har jeg aldri erfart med nåværende behandler i løpet av de 5 siste årene, men jeg husker at det støtt skjedde med behandler på DPS. Kan det bety at de enten er mer bundet opp til å journalføre på DPS og eller noe annet? Jeg vet at nåværende behandler skriver journal - det er en jo pliktig til som behandler. Hvor omfattende denne er og hva hver enkelt vektlegger å fokusere på i journalen, har jeg jo sett at er svært varierende fra behandler til behandler. I en journal så det ut til at de mest var opptatt av å føre at jeg faktisk kom til timene og hvordan jeg fremsto og oppførte meg mens andre har vært mer fokusert på innholdet i samtalen. Ved førstnevnte journalføring, tror jeg de vurderte ett års tid om jeg var psykotisk eller ikke.

[kupton]

Det er akkurat de samme regler for journalføring som gjelder i i hele landet . Intet spesielt for DPS.

Å skrive journal underveis i samtalen er meget spesielt (uprofesjonelt). Enten lagrer en data kun i hjernen, eller så tar en noen notater på et papir en har i fanget. Journalen skrives etter at timen er slutt.

Når samtalen er over, må en henvende seg til PC for å sette opp ny time og skrive ut regning til pasienten.

[AnonymBruker]

2 timer siden, kupton skrev:

Det er akkurat de samme regler for journalføring som gjelder i i hele landet . Intet spesielt for DPS.

Å skrive journal underveis i samtalen er meget spesielt (uprofesjonelt). Enten lagrer en data kun i hjernen, eller så tar en noen notater på et papir en har i fanget. Journalen skrives etter at timen er slutt.

Når samtalen er over, må en henvende seg til PC for å sette opp ny time og skrive ut regning til pasienten.

Det psykiateren min skrev underveis innimellom var ting hn ville at jeg skulle se der og da og om det vaf noe som jeg synes var greit at stod der. 

Spørsmålet mitt var om hvorfor behandlere tøf å sitte med ryggen til pasientene sine med kun en halv meters avstand når de skriver . Har de nødalarm like ved eller et annet sted på seg?

Anonymkode: c23a6...ccc