Quiet boredline personality disorder/stille borderline

[Den forsvunne diamanten]

Så jeg har gjort mye reseach på personlighetsforstyrrelser i det siste fordi jeg så at det sto «mistanke om personlighetsproblematikk under utvikling» i jornalen min fra en inleggelse. Og ja jeg vet man ikke kan diagnostisere seg selv og bla bla. Men jeg blir jo Selvfølgelig nysjerrig fordi det handler om helsa mi og jeg blir jo bekymret når psykologen min mener personligheten min er så fucka at det kan være en sykdom.
 

Så jeg har lest meg opp på alle verdens personligheter. Dyssosial personlighetsforstyrrelse også kjent som psykopati, narsissistisk, paranoid, borderline, engstlig osv osv. Jeg har prøvd å være ærlig med meg selv og føler jeg ikke passer inn i noen av disse forstyrrelsene.
 

Jeg er definitivt ikke dyssosial jeg gjør aldri noe galt og blir kjempelei meg hvis jeg har eller føler jeg har såret noen, engstlig var kanskje det psykologen lente mest på men det er jeg også helt uenig i da jeg alltid har vært uredd når det kommer til å snakke med nye mennesker og jeg pleide å snakke med fremmede ofte som liten. Og det var visst et av de viktigste tegnene at man var veldig sjenert osv.

MEN da jeg begynte å lese om borderline så jeg at noen trekk kunne være litt meg men samtidig ikke i det hele tatt. Jeg er en veldig lite klengete person og er ikke noe særlig redd for å bli forlatt som er et viktig symptom. Jeg kunne for eks. være helt rolig selv om exen ikke svarte på flere timer og hadde et avslappet forhold der jeg ikke hadde noen problemer med at han dro på fest alene, var med gutta osv. Aldri vært masete og sendt masse tenkstmeldinger eller gitt han drøssevis av ubesvarte annrop på tlf. Noe jeg tenker på skjer når noen har borderline. Men jeg har selvmordsatferd og er ofte suicidal. Opplever dissosiasjon, lavt selvbilde, hater meg selv, har litt tilknytnings problemer selv om jeg ikke er nødvendigvis livredd for å bli forlatt. Litt vanskelig å forklare men blir ofte redd tror at andre er sinte på meg og at jeg har gjort noe galt. Blir også veldig veldig påvirket av humøret til de jeg er glad i. 
 

Diagnosen min hittil er moderat/alvorlig depresjon og har hatt traumereaksjoner. Jeg har også en oppveksthistorie som jeg mener kan være en grobunn for mulig bordeline. Men jeg har ikke disse veldig dramatiske og turbulente forholdene som jeg leste var vanlig med borderline. Jeg krangler sjeldent, viser aldri sinne selv om jeg kan ha mye sinne i meg og noen ganger kan det jo sprekke for meg og men ikke noe jeg vil si er uvanlig. Men Jeg har det jo ikke bra med meg selv og har et ganske turbulent forhold med meg selv på innsiden.
 

Så leste jeg om quiet borderline som ikke er en offesiell diagnose men et kjent fenomen innen psykiatrien der det er vanskeligere å oppdage fordi det er mye som skjer på innsiden og ikke utover med krangling og impulsiv oppførsel som det er med klassisk borderline. Så jeg lurte på om noen av dere her inne har noe å si om det? noen som har bpd her? Andre personlighetsforstyrrelser? Og noen som har hørt om quiet bordeline? Beklager langt innlegg. Hodet mitt bare spinner og spinner og har ikke samtale før onsdag. Og itilleg så vet jeg at søsteren til farmor hadde bpd hun døde desverre i selvmord.

[Den forsvunne diamanten]

Uff ser jeg har skrevet borderline feil. Beklager det

[Glitter]

Det er veldig mange måter å ha borderline på, selv om det er noen trekk/symptomer som blir ansett som veldig typisk.

Jeg har heller ikke ustabile relasjoner, jeg krangler lite og jeg er lite sint. Har derimot vært svært ustabil i meg selv, selvskadende, suicidal, rusproblemer, episoder med politiet osv. Men det har jeg i størst mulig grad holdt utenfor mine relasjoner. De ser meg ikke i de situasjonene. Skjer mer og mer sjeldent nå også for den saks skyld.

Jeg har ikke full score på borderline da det er flere symptomer jeg ikke har. Men et par av symptomene har i perioder vært veldig sterke. Min behandler sier jeg ikke er den mest typiske person med borderline, men at jeg har det på min måte eller hva man skal si. 

Jeg vet ikke noe om stille borderline, men ser for meg at det ikke innebærer selvskading, rus og slik mer synlig måte å håndtere følelsene på. 

Uansett. Du kan jo ta det opp med din behandler at du tenker det kan være noe slikt? Jeg kunne like gjerne fått et par andre diagnoser i stedet da jeg har nok symptomer på de også. Men jeg har nå borderline. Ikke alle er like soleklar på hvilken diagnose(r) som er rett. Selv om jeg fra utsiden med tanke på ustabil adferd periodevis kan virke som soleklar borderline, så er det mye ved meg som gjør at jeg ikke er det. Det er slikt som min behandler og andre som følger meg opp ser. 

Vet ikke om dette var til hjelp, men jeg har jo selv undret meg over hvor mye jeg ikke kjenner meg igjen i av det som står på nett. Selv om det er mye jeg kjenner meg igjen i også. 

[Den forsvunne diamanten]

2 minutter siden, Glitter skrev:

Det er veldig mange måter å ha borderline på, selv om det er noen trekk/symptomer som blir ansett som veldig typisk.

Jeg har heller ikke ustabile relasjoner, jeg krangler lite og jeg er lite sint. Har derimot vært svært ustabil i meg selv, selvskadende, suicidal, rusproblemer, episoder med politiet osv. Men det har jeg i størst mulig grad holdt utenfor mine relasjoner. De ser meg ikke i de situasjonene. Skjer mer og mer sjeldent nå også for den saks skyld.

Jeg har ikke full score på borderline da det er flere symptomer jeg ikke har. Men et par av symptomene har i perioder vært veldig sterke. Min behandler sier jeg ikke er den mest typiske person med borderline, men at jeg har det på min måte eller hva man skal si. 

Jeg vet ikke noe om stille borderline, men ser for meg at det ikke innebærer selvskading, rus og slik mer synlig måte å håndtere følelsene på. 

Uansett. Du kan jo ta det opp med din behandler at du tenker det kan være noe slikt? Jeg kunne like gjerne fått et par andre diagnoser i stedet da jeg har nok symptomer på de også. Men jeg har nå borderline. Ikke alle er like soleklar på hvilken diagnose(r) som er rett. Selv om jeg fra utsiden med tanke på ustabil adferd periodevis kan virke som soleklar borderline, så er det mye ved meg som gjør at jeg ikke er det. Det er slikt som min behandler og andre som følger meg opp ser. 

Vet ikke om dette var til hjelp, men jeg har jo selv undret meg over hvor mye jeg ikke kjenner meg igjen i av det som står på nett. Selv om det er mye jeg kjenner meg igjen i også. 

Takk for svar, jeg har hatt noe selvskadinsproblematikk men det er noe som skjer når jeg er helt alene og ingen har fått vite om det. Det har heller ikke vært alvorlig så det har ikke vært nødvendig heller. Jeg burde kanskje ta det opp med behandler men er litt redd for å bli stemplet som dramatisk og oppmerksomhetssyk. Særlig nå som folk mener det er noe galt med personligheten min. Jeg tenker at psykiske diagnoser er vanskelig å forholde seg til siden du må liksom ha noen av visse symptomer osv. men så er jo dette noe som skjer i følelseslivet som er så personlig og så forskjellig fra folk til folk. Det er ikke som diabetes der man kan være soleklar på hva som er galt med å teste objektive ting. Vanskelig dette her.

[Sol1973]

Hei ny medlem. 

Kjenner meg veldig igjen i din beskrivelse av deg selv. 

Lurer på hvordan du kom i kontakt med helsevesenet, tok du selv kontakt via fastlegen eller andre? 

Hva gjør du nå, er du sykemeldt? 

Endret 16. februar 2021 av Sol1973

[kupton]

Følger opp det gode svaret til @Glitter.  En kan ha borderline ved å oppfylle minst 5 av 9 kriterier dvs 512 ulike kombinasjoner. Da vil det være noen som har minst 5, men ikke de som gir mest dramatikk/støy som pkt 4 impulsivitet, 5 gjentatt suicidal adferd og 8 inadekvat, intenst sinne og vansker med å kontrollere sinne.

[Glitter]

10 timer siden, Ny Medlem skrev:

Takk for svar, jeg har hatt noe selvskadinsproblematikk men det er noe som skjer når jeg er helt alene og ingen har fått vite om det. Det har heller ikke vært alvorlig så det har ikke vært nødvendig heller. Jeg burde kanskje ta det opp med behandler men er litt redd for å bli stemplet som dramatisk og oppmerksomhetssyk. Særlig nå som folk mener det er noe galt med personligheten min. Jeg tenker at psykiske diagnoser er vanskelig å forholde seg til siden du må liksom ha noen av visse symptomer osv. men så er jo dette noe som skjer i følelseslivet som er så personlig og så forskjellig fra folk til folk. Det er ikke som diabetes der man kan være soleklar på hva som er galt med å teste objektive ting. Vanskelig dette her.

Skjønner at du er redd for det, men de fleste som jobber i psykiatrien vet at det ikke er sånn at alle med borderline er dramatiske og oppmerksomhetssyke personer. Jeg har nå for det meste blitt møtt med respekt, og min behandler har med tiden fått god innsikt i hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Det handler ikke om oppmerksomhetssyke og det vet hun. 

Det beste du gjør for deg selv er jo å være ærlig slik at du kan få best mulig behandling.

[Den forsvunne diamanten]

52 minutter siden, Sol1973 skrev:

Hei ny medlem. 

Kjenner meg veldig igjen i din beskrivelse av deg selv. 

Lurer på hvordan du kom i kontakt med helsevesenet, tok du selv kontakt via fastlegen eller andre? 

Hva gjør du nå, er du sykemeldt? 

Jeg tok først kontakt med helsesykepleier på vidregående da jeg hadde litt problemer hjemme der pappa drakk for mye og litt problematiske forhold. Ikke noe mishandling av noe og vanskelig å forklare men jeg mener selv det var og er en grobunn for psykiske problemer.

Jeg følte på rare angstreaksjoner og perioder der jeg ble helt fjern, klarer ikke tenke og zoner ut for å komme meg vekk. Noe jeg lærte var dissosiasjon eller hypoaktivering i etterkant. Også synes helsesykepleier at det var bekymrende og sende meg til psykolog på helsestasjon. Han var veldig flink og særlig flink på traumer og identifiserte at jeg hadde traumereaksjoner.
 

Etterhvert overført til Bup gått der et år og skal ha overføringssamtale til dps i morgen. Og nå de siste månedene har det eskalert der jeg ble kjempe deprimert og innlagt på akutt psykiatrisk med suicidalitet og Gud vet hva. Og det var der på akutt psykiatrisk dem mistenkte «personlighets problematikk» Det sto i epikrisen så dem vil vel at dps skal undersøke nærmere. Og ja jeg er vel på en måte sykmeldt. Jeg har ikke vært på skolen siden jul eller noe. Prøvde en dag men noe føles ikke helt riktig og klarer ikke prestere. Det er uvanlig for meg da jeg har hatt gode evner på skolen aldri sen på innlevering, 6 ere osv. hjemmesituasjonen er bedre og pappa har ikke drukket på et helt år. Men ting er komplisert.

[Den forsvunne diamanten]

57 minutter siden, Sol1973 skrev:

Hei ny medlem. 

Kjenner meg veldig igjen i din beskrivelse av deg selv. 

Lurer på hvordan du kom i kontakt med helsevesenet, tok du selv kontakt via fastlegen eller andre? 

Hva gjør du nå, er du sykemeldt? 

Godt å høre at flere kjenner seg igjen.

[Den forsvunne diamanten]

11 minutter siden, Glitter skrev:

Skjønner at du er redd for det, men de fleste som jobber i psykiatrien vet at det ikke er sånn at alle med borderline er dramatiske og oppmerksomhetssyke personer. Jeg har nå for det meste blitt møtt med respekt, og min behandler har med tiden fått god innsikt i hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Det handler ikke om oppmerksomhetssyke og det vet hun. 

Det beste du gjør for deg selv er jo å være ærlig slik at du kan få best mulig behandling.

Det er bra du blir møtt med respekt. Har for det meste bare godt å si om psykiatrien men noen ganger får man folk som ikke passer til jobben. Fikk en lege som basicly sa at jeg ikke har grunn til å være deprimert fordi jeg ikke sulter og er hjemløs så da var det bare å skjerpe seg. Dummeste jeg har hørt på lenge🤦‍♀️ Ja det er nok best å være ærlig.
 

Jeg bare kjenner meg selv såpass godt nå at jeg vet at de gangene jeg har sagt i fra om selvmordsplaner så har de vært reelle og jeg har virkelig ikke følt meg trygg på at jeg ikke vil finne på noe. Og når jeg da får høre om folk som har personlighetsforstyrrelser bare får «sånne som deg burde ikke være innlagt» «nei det er ikke reelt bare for oppmerksomhet»

Så blir jeg rett og slett litt livredd fordi sånn som jeg har det nå er det livsfarlig om jeg blir avvist når jeg selv merker at det ikke går mer. Jeg er redd for å være til bry og venter ofte til jeg er helt ødelagt med å be om hjelp så ser for meg at det kan gå riktig ille om jeg skulle få slike fordommer kastet på meg oppå det igjen.

[Glitter]

18 minutter siden, Ny Medlem skrev:

Det er bra du blir møtt med respekt. Har for det meste bare godt å si om psykiatrien men noen ganger får man folk som ikke passer til jobben. Fikk en lege som basicly sa at jeg ikke har grunn til å være deprimert fordi jeg ikke sulter og er hjemløs så da var det bare å skjerpe seg. Dummeste jeg har hørt på lenge🤦‍♀️ Ja det er nok best å være ærlig.
 

Jeg bare kjenner meg selv såpass godt nå at jeg vet at de gangene jeg har sagt i fra om selvmordsplaner så har de vært reelle og jeg har virkelig ikke følt meg trygg på at jeg ikke vil finne på noe. Og når jeg da får høre om folk som har personlighetsforstyrrelser bare får «sånne som deg burde ikke være innlagt» «nei det er ikke reelt bare for oppmerksomhet»

Så blir jeg rett og slett litt livredd fordi sånn som jeg har det nå er det livsfarlig om jeg blir avvist når jeg selv merker at det ikke går mer. Jeg er redd for å være til bry og venter ofte til jeg er helt ødelagt med å be om hjelp så ser for meg at det kan gå riktig ille om jeg skulle få slike fordommer kastet på meg oppå det igjen.

Ja, denne bekymringen kan jeg forstå godt. Har kjent på det selv. Dvs jeg får innleggelse, men noen ganger har jeg vært såpass dårlig at jeg har ikke vært bra nok til å dra hjem, og det har de til og med vært enig i. Men fordi de mener at det ikke nødvendigvis er bra eller hjelper å ha meg lenger innlagt (7-10 dager), så har de heller ment at risikoen ved å sende meg hjem må man bare ta. Men når det er sagt så skal jeg ikke klage. Jeg får masse hjelp. Har en avtale om lav terskel for innleggelse og da jeg etter hvert klarte å begynne å bruke den så kunne jeg lettere forebygge at jeg rakk å bli så dårlig at det var akutt fare for liv og helse. Jeg klarer som regel å be om hjelp før det går så langt nå.

Så du ser det at å ha den diagnosen vil ikke si at en blir overlatt til seg selv. Hvis de ser at en har nytte av innleggelse så får en det. Med mindre man er uheldig og møter på feil folk som du sier. Det er jo dessverre noen av de også i psykiatrien. 

Endret 16. februar 2021 av Glitter

[Eva Sofie]

12 timer siden, Ny Medlem skrev:

Så jeg har lest meg opp på alle verdens personligheter. Dyssosial personlighetsforstyrrelse også kjent som psykopati, narsissistisk, paranoid, borderline, engstlig osv osv. Jeg har prøvd å være ærlig med meg selv og føler jeg ikke passer inn i noen av disse forstyrrelsene.

Først må jeg få lov til å understreke med dobbelt strek at dette er ikke noen kritikk til noen i denne tråden, ikke deg heller Ny medlem, men jeg kom bare til å tenke på en artikkel som for øyeblikket ligger på forsiden til Psykologtidsskriftet som heter "En sakte invasjon" som jeg leste i går og der to avsnitt beskriver dette vi ser her:

"Det vi gradvis mister kontroll over, er hvordan systemets standardiseringer blir en del av oss og endrer terapiformen. Akkurat som symptomfokuset og diagnosekravene har ført til en endring hos klienter. Der de før kunne komme til oss med alle mulige plager og interessante teorier om årsaken til sine opplevelser, klage på andre, og beskrive frie fantasier, er min erfaring at de fleste nå kommer med en sjekkliste av symptomer som de har funnet et sted på nettet. En kontrollert beskrivelse av patologi som samsvarer med diagnosemanualene og kartleggingsinstrumentene vi bruker, symptomene som fastlegen har spurt om, og som er beskrevet på internett. Det blir nesten ingen overraskelser, lite plass til det bisarre i det ubevisste eller kreative tolkninger av ens plager. Symptombeskrivelser fungerer som et filter, som alt presenteres og ses gjennom.

Nå sitter vi høflig i hver vår stol og er to standarder som snakker sammen. Den ene med mål om å fylle ut de rette skjemaene og gjøre de rette vurderingene. Den andre med mål om å føle seg bedre fra symptomene som det alltid spørres om. Dette endrer også tankegang om tilfriskning. At det handler om å bli kvitt symptomene og ikke nødvendigvis utforske konteksten plagene ble utviklet eller opprettholdes i."

(Artikkelen er egentlig en kritikk av det pålagte registreringsregimet som mange er pålagt i dag før og etter hver pasienttime som medfølger bl.a. pakkeforløpet slik jeg har forstått det. En har blitt mer opptatt av å registrere pasienten enn å behandle pasientens lidelser.)

Jeg forstår godt at du er urolig over hvilken påvirkning en personlighetsforstyrrelsesdiagnose kan ha for hvordan du videre kan bli møtt i helsevesenet og at du da er redd for at det kan gå galt, fordi du drøyer det i det lengste med å ta kontakt. Jeg synes du skal si dette til behandleren din. Jeg oppfordrer deg mer til å fortelle mer om hvordan du har det og hva du opplever fremfor hva du kan gjenkjenne deg i av kriterier på internett. La det være opp til behandler å velge hvilken diagnose du får. En diagnose er behandlers verktøy til å kunne gi deg en riktig tilpasset behandling, men ellers har det lite å si. Selv gikk jeg i terapi i to år før jeg fikk bekreftet hvilken diagnose som egentlig var satt på meg. Hovedfokuset i timene styres jo av det jeg går i terapi for og ikke diagnosen i seg.

Jeg ønsker deg lykke til i morgen med behandlingstimen. Håper du får god hjelp. Du ser ut til å ha gode ressurser til å utnytte deg terapien og bruk de godt!

[Den forsvunne diamanten]

46 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Først må jeg få lov til å understreke med dobbelt strek at dette er ikke noen kritikk til noen i denne tråden, ikke deg heller Ny medlem, men jeg kom bare til å tenke på en artikkel som for øyeblikket ligger på forsiden til Psykologtidsskriftet som heter "En sakte invasjon" som jeg leste i går og der to avsnitt beskriver dette vi ser her:

"Det vi gradvis mister kontroll over, er hvordan systemets standardiseringer blir en del av oss og endrer terapiformen. Akkurat som symptomfokuset og diagnosekravene har ført til en endring hos klienter. Der de før kunne komme til oss med alle mulige plager og interessante teorier om årsaken til sine opplevelser, klage på andre, og beskrive frie fantasier, er min erfaring at de fleste nå kommer med en sjekkliste av symptomer som de har funnet et sted på nettet. En kontrollert beskrivelse av patologi som samsvarer med diagnosemanualene og kartleggingsinstrumentene vi bruker, symptomene som fastlegen har spurt om, og som er beskrevet på internett. Det blir nesten ingen overraskelser, lite plass til det bisarre i det ubevisste eller kreative tolkninger av ens plager. Symptombeskrivelser fungerer som et filter, som alt presenteres og ses gjennom.

Nå sitter vi høflig i hver vår stol og er to standarder som snakker sammen. Den ene med mål om å fylle ut de rette skjemaene og gjøre de rette vurderingene. Den andre med mål om å føle seg bedre fra symptomene som det alltid spørres om. Dette endrer også tankegang om tilfriskning. At det handler om å bli kvitt symptomene og ikke nødvendigvis utforske konteksten plagene ble utviklet eller opprettholdes i."

(Artikkelen er egentlig en kritikk av det pålagte registreringsregimet som mange er pålagt i dag før og etter hver pasienttime som medfølger bl.a. pakkeforløpet slik jeg har forstått det. En har blitt mer opptatt av å registrere pasienten enn å behandle pasientens lidelser.)

Jeg forstår godt at du er urolig over hvilken påvirkning en personlighetsforstyrrelsesdiagnose kan ha for hvordan du videre kan bli møtt i helsevesenet og at du da er redd for at det kan gå galt, fordi du drøyer det i det lengste med å ta kontakt. Jeg synes du skal si dette til behandleren din. Jeg oppfordrer deg mer til å fortelle mer om hvordan du har det og hva du opplever fremfor hva du kan gjenkjenne deg i av kriterier på internett. La det være opp til behandler å velge hvilken diagnose du får. En diagnose er behandlers verktøy til å kunne gi deg en riktig tilpasset behandling, men ellers har det lite å si. Selv gikk jeg i terapi i to år før jeg fikk bekreftet hvilken diagnose som egentlig var satt på meg. Hovedfokuset i timene styres jo av det jeg går i terapi for og ikke diagnosen i seg.

Jeg ønsker deg lykke til i morgen med behandlingstimen. Håper du får god hjelp. Du ser ut til å ha gode ressurser til å utnytte deg terapien og bruk de godt!

Hei, jeg tar ikke dette som kritikk og er helt enig med deg. Det kan ofte bli et for stort fokus på diagnoser og ikke på pasienten selv. Jeg tenker at vi aldri må glemme at vi alle er så veldig forskjellige og at det blir for svart og hvitt hvis vi forventer at en diagnose beskriver alt av utfordringer og alt ved en person. Takk for svar  

[Pallida]

Som alltid, gode refleksjoner fra deg, @Eva Sofie . Det er naturlig i dagens informasjonssamfunn å søke kunnskap, også om psykiske lidelser og symtomer. Det har likevel en uheldig slagside, slik du påpeker. Jeg har selv «been there, done that», og erfart hvordan det stenger av den «frie flyten». Og om man i tillegg fortløpende leser egen journal, kan det nok bli enda vanskeligere. 

@Ts: Jeg tenkte i går, da jeg leste innlegget ditt: «kan hun ikke bare fortelle hvordan hun har det, og ta det der i fra?» Jeg har selv fryktet stempelet en borderline-diagnose dessverre kan oppleves som. Dét i seg selv bidro negativt ikke til åpenhet og bedring.

Ny behandler, som møtte meg og min historikk og symtomer med åpenhet og undring, uten fokus på diagnoser, fikk meg til å gjøre det samme. Og dét funker.

Mitt råd er å være så åpen og ærlig du klarer. Uansett diagnose: du er den du er, og du er sånn av en grunn. Å ta utgangspunkt i det, og la symptomer og diagnosekriterier være opp til behandler å vurdere, er enklere og mer effektfullt. 

Endret 16. februar 2021 av Mari-

[Den forsvunne diamanten]

8 minutter siden, Mari- skrev:

Som alltid, gode refleksjoner fra deg, @Eva Sofie . Det er naturlig i dagens informasjonssamfunn å søke kunnskap, også om psykiske lidelser og symtomer. Det har likevel en uheldig slagside, slik du påpeker. Jeg har selv «been there, done that», og erfart hvordan det stenger av den «frie flyten». Og om man i tillegg fortløpende leser egen journal, kan det nok bli enda vanskeligere. 

@Ts: Jeg tenkte i går, da jeg leste innlegget ditt: «kan hun ikke bare fortelle hvordan hun har det, og ta det der i fra?» Jeg har selv fryktet stempelet en borderline-diagnose dessverre kan oppleves som. Dét i seg selv bidro negativt ikke til åpenhet og bedring.

Ny behandler, som møtte meg og min historikk og symtomer med åpenhet og undring, uten fokus på diagnoser, fikk meg til å gjøre det samme. Og dét funker.

Mitt råd er å være så åpen og ærlig du klarer. Uansett diagnose: du er den du er, og du er sånn av en grunn. Å ta utgangspunkt i det, og la symptomer og diagnosekriterier være opp til behandler å vurdere, er enklere og mer effektfullt. 

Ja det kan nok være lurt jeg blir jo litt sånn nesten litt desperat og jeg føler meg ikke noe særlig bedre etter jeg gjorde masse research. Men ble nesten litt sånn fornærma da jeg så personlighetsproblematikk i journalen min. Jeg visste jo ikke hva det betydde så det hørtes jo ut som psykologen bare hadde skrevet «dårlig personlighet» på en fancy måte. Noe jeg har forstått ikke stemmer nå. Blir spennende i morgen, da skal jeg prøve å spørre hva dem mente med personlighetsproblematikk og hva som gjorde at de fikk en mistanke.

[Pallida]

6 minutter siden, Ny Medlem skrev:

Ja det kan nok være lurt jeg blir jo litt sånn nesten litt desperat og jeg føler meg ikke noe særlig bedre etter jeg gjorde masse research. Men ble nesten litt sånn fornærma da jeg så personlighetsproblematikk i journalen min. Jeg visste jo ikke hva det betydde så det hørtes jo ut som psykologen bare hadde skrevet «dårlig personlighet» på en fancy måte. Noe jeg har forstått ikke stemmer nå. Blir spennende i morgen, da skal jeg prøve å spørre hva dem mente med personlighetsproblematikk og hva som gjorde at de fikk en mistanke.

Jeg har også personlighetsproblematikk. Uavhengig av PF-diagnoser, kan dette også handle om en skjevutvikling/ utviklingsforstyrrelse, for eksempel med bakgrunn i omsorgssvikt. Å re-justere utviklingsforstyrrelsen er viktigere enn hva det kalles.